Pappaen til Børge

I sønnen Børges øyne er Dissimilisgeneralen Kai Zahl (80) Kongen. I egne øyne er han ingenting.

2012021313311320131216182225

– Ja, visst faen er det trist!

Øynene lugger oss i sjela. Han har nettopp fortalt hvor lite vellykket han føler seg. Hvor lite han klarer å glede seg over det han får til. Om hvordan grubletankene kverner i topplokket til enhver tid, slik de alltid har gjort. Hvor glad han er over å ha fått piller som tar toppene av følelsesregisteret hans. Høyt oppe. Langt nede.

– Folk får mene hva de vil om lykkepillen; den har skapt mer balanse i livet mitt. Sånn er det bare.

For da Dissimilis hadde sitt gjennombrudd i 1987, med ni fulle hus på Konserthuset i Oslo, med kongeparet til stede, med 1,5 millioner i netto overskudd, ja, da gikk Kai Zahl i kjelleren i to år.

– De som trodde jeg var gal da jeg leide Konserthuset en hel uke, pantsatte huset mitt og lagde musikal med psykisk utviklingshemmede, som mente jeg fikk være fornøyd med én halvfull forestilling, de gikk etterpå rundt med champagneglass og skålte, mens jeg gikk tur med bikkja mi på Jar og grein, sier Zahl.

Kai Zahl er risset inn i historien for alltid. Takket være sønnen Børge.

– Da jeg var til middag på Slottet i kjole og hvitt, med Kongens fortjenestemedalje på brystet, spurte jeg meg hva jeg gjorde der. Det er jo på grunn av Børge, tenkte jeg. Han skulle vært her og holdt meg i hånda. Zahl blir myk karamell i blikket.

– Børge er som en tre–fireåring. Nå er han femti. Når vi er ute og går i gatene og skal over en vei, kjenner jeg hånda hans smyge seg inn i min. Så står vi der, da, en gammel og en middelaldrende mann, hånd i hånd, folk får tenke det de vil.

Pappaen endret livet til Børge, slik Børge endret livet til faren sin. Da Børge og kompisene ville starte band i ungdommen, utviklet faren et fargesystem, der guttene flyttet fingrene på instrumentene som Sahl hadde merket med fargene rødt, blått og gult. Han hadde mekket en lyskasse med pedal, som han tråkket på for å vise hvilken farge som skulle spilles. Det funket!

Guttene startet Blodstoppbandet i 1982, og steget inn i historien var tatt. Det ble tv-opptreden i Musikknytt, og plutselig ville hele Norge spille etter farger.

Blodstoppbandet ble etter hvert til Dissi­milis – som betyr annerledes – og systemet med fargenoter er spredd over hele Norge og land som Russland, Sverige, Cuba og Spania. Det har blitt mange oppsetninger for Dissimilis gjennom årene, også en i Operaen. Zahl har gått til sengs med noteark på puta og tråkket ned dørene hos myndigheter og sponsorer.

80-åringen har vært intervjuet i alle kanaler den siste tida. Boka «Skal vi velge livet» har skapt stiv kuling. Han, som selv har et utviklingshemmet barn han er sterkt knyttet til, som har jobbet for og med utviklingshemmede i en mannsalder, vært deres beste venn, han vil at foreldre skal kunne ta i bruk genteknologien og kunne velge bort fostre med alvorlige genfeil.

– Jeg vil ikke ha sorteringssamfunn. Jeg vil ikke ha danske tilstander, der det nesten ikke fødes barn med Downs syndrom lenger. Jeg vil bare at foreldre skal få bestemme selv.

– Men du sier samtidig i boka at du er lettet over at du ikke selv fikk dette valget med Børge. Og at du trenger Børge like mye som han trenger deg. Henger dette i hop?

– Akkurat så komplisert og sammensatt er dette. Derfor må vi tørre å diskutere det. Noen er så sterkt utviklingshemmet at man kan spørre seg hva slags liv det er, både for dem selv og for foreldrene.

– Hvem hadde du vært i dag hvis du ikke var far til Børge?

– Det har jeg spurt meg selv om mange ganger. Jeg ville ikke vært ham foruten. Men livet har vært en kamp. Alt dreier seg om Børge. Og det har gått utover søsteren Hege, som kom helt i skyggen. Det er vondt å tenke på.

Kai Zahl vokste opp i et krypinn på ett rom og kjøkken med bryggerhuset som bad. Fire barn og to voksne. Skolen var vanskelig. For vanskelig. Han klarte ikke å konsentrere seg. Fikk ingen hjelp. Følte seg som en taper.

– Mor var en enkel sjel, som jobbet som vaskedame på skolen. Det var rullings og vaskebøtte. Far var en gjøgler og musiker, som aldri var hjemme og som overlot forsørgeransvaret til mor. Jeg fikk hele tida høre at jeg ikke var glup nok. Jeg lærte meg tidlig å skjule angsten og depresjonen bak et stort smil og ablegøyer. Det er først i den siste boka mi at jeg er åpen om mine psykiske problemer.

Han ble frisørmester. Etter hvert ble det egen salong på Majorstua.

– Frognerfruene sladret om dette og hint, og jeg stod og jatta med: «Sier du det, frue»; «Er det virkelig sant, frue» – jeg var ikke interessert. Jeg var mer opptatt av å skaffe sponsorinntekter til Dissimilis.

Hver gang han satte damene under tørke­hettene, tok han en telefon for å skaffe penger. En dag knakk stolen han satt på, og han ble liggende med telefonrøret i de store utstillingsvinduene i salongen.

– Der ble han liggende og snakke ferdig, til stor forlystelse for kunder og forbipasserende, forteller datteren, som har overtatt salongen.

– I boka di forteller du om den gangen du glemte igjen den siste kunden under hårtørreren og dro til Sverige…

Zahls øyne blir ørlite grann lysere. Han lener seg bakover og knegger.

– Kona skjønte ingenting da hun fikk telefon fra en dame som lurte på om ikke Zahl snart skulle gre ut håret hennes. Nei, det gikk litt over stokk og stein etter hvert. Regninger på moms og skatt som ble liggende; jeg måtte legge ned flere filialer. Det ble først orden da datteren min overtok.

Han ikke bare ser ut som en danseband­musiker. Han var det i en årrekke. En lang periode var det frisørjobb på dagtid, spillejobber på kvelden, pluss Dissimilis. Tempoet er fortsatt høyt. Hver dag reiser han inn fra Sande i Vestfold for å jobbe som seniorrådgiver i Dissimilis kultur- og kompetanse­senter på Emma Hjort i Bærum.

– Du fylte 80 i januar. Tenker du mye på døden?

– Hver dag. Hva skal skje med Børge når jeg dør? Vi er så tette. Da jeg giftet meg andre gangen, var Børge med og fridde, og Børge var den som fulgte kona opp kirkegulvet.

Børge bor i bokollektiv, men er sammen med faren hver torsdag og hver helg.

– Hvem skal forstå ham, hvem vet at «bajan, bjuene og pajapis» betyr banan, druer og Villa Farris?

For ti år siden gjennomgikk Zahl en gentest og fikk påvist en genfeil, kalt «mosaikk», som er beslektet med Downs syndrom. Denne genfeilen er arvelig og videreført til Børge i langt større omfang.

– Jeg har slitt mye med dårlig samvittighet for at det er jeg som har påført Børge denne genfeilen. Og jeg har lurt mye på om det er denne «mosaikken» som er skyld i alle problemene jeg selv har hatt, konsentrasjonsvanskene og depresjonene.

– Det er mange som har sagt til meg at jeg har lykkes, at jeg har gjort store ting. Men inni meg tror jeg ikke på det.

– Ja, visst faen er det trist.

Portrettet sto første gang på trykk i bladet Velferd nr. 8/11, og er en redigert og forkortet utgave.

Alder: 80 år

Yrke: Seniorrådgiver i Dissimilis

Aktuell: Skapt debatt med boka «Skal vi velge livet»

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy