Paris tok vannet tilbake

Fontenene foran rådhuset i Paris sildrer, sprudler og bobler som de har gjort i alle år. Men i 2010 fikk vannfontenene en bilyd: Lyden av penger og kontroll.

2010120809414120131216145135

sidsel.hjelme@fagforbundet.no

I 25 år var vannforsyningen i Paris på private hender. De internasjonale storkonsernene Suez og Veolia hadde kontrollen. Byens innbyggere betalte regningen.

1. januar i år tok kommunen distribusjonen av vannet tilbake. Så langt har ­kommunen spart 40 millioner euro, eller rundt 320 millioner kroner, på rekommunaliseringen.

Mistet kontrollen

Fra kontorvinduet sitt har Paris’ viseborger­mester Anne le Strat panoramautsikt over Rådhusplassen og de sprudlende vannfontenene.

- Byens politikere hadde mistet kontrollen med vannforsyningen, sier Anne le Strat. Hun representerer sosialistpartiet PS, som i en rødgrønn allianse fikk flertall i Paris etter kommunevalget i 2001.

Ønsket om politisk og demokratisk ­kontroll av byens vannforsyning var noe som raskt kom på bordet etter valget. De private vanngigantene hadde hatt styringa på byens stoppekraner i 25 år. Nå ville ­politikerne ha innsyn og kontroll, men det viste seg umulig innenfor de rammene Veolia og Suez hadde.

Politikk viktigst

Ifølge Anne le Strat er det to hovedgrunner til at kommunen ønsket å rekommunalisere vannet:

- Politisk, fordi vann er et fellesgode som bør drives av det offentlige.

- Administrativt, fordi vi nå har kun én operatør, Eau de Paris, mot tidligere tre.

- Nå har vi tatt kontrollen tilbake, fastslår le Strat. Som direktør i kommunens vann– og avløpsetat, Eau de Paris, har hun nå også fått tilnavnet Madame Eau de Paris.

Del av husleia

Tre metrostasjoner øst for rådhusplassen haster Karim Khelifi hjem fra jobb. Han er ansatt i storbyens transportsystem, RATP, som daglig frakter rundt ti millioner ­passasjerer. Langs en av Paris’ store boule­varder bor Karim sammen med sønnen Benoit på 21 i en treroms leilighet i en blokk med rundt 1000 leiligheter.

Vannkranene åpnes så snart han er inne av døra hjemme. Middagsforberedelser, toalettbesøk, et glass vann til gjestene.

- Hvor mye jeg betaler for vannet? Det vet jeg ikke. Det er en del av ­husleia, så det tenker jeg aldri over, sier Karim mens han tapper vann i pasta­gryta.

Slutt på aksjeutbytte

Det var den jevne pariser som betalte regningene for kommunens manglende styring med den private vannforsyningen. Prisene på vann steg ofte og mye, og det var ikke bare økte utgifter som drev prisene i været: Den franske forbrukerorganisasjonen UFC-Que choisir dokumenterte at Veolia og Suez hadde et overskudd på nær 30 prosent.

Etter rekommunaliseringen har ­enklere administrasjon og bedre kontroll gitt store innsparinger.

- Tidligere delte de private distribu­tørene ut jobber til sine underlever­andører uten konkurranse og kontroll. Nå er vi i markedet selv, og kan kontrollere det.

- Men den aller viktigste grunnen til at vi sparer penger nå, er at vi ikke skal betale utbytte til private aksjeeiere.

Fryser prisene

Byens innbyggere får umiddelbart glede av innsparingene, lover viseborger­mester le Strat:

- Vi har garantert at dagens pris på vann skal holdes stabil fram til 2015.

– Kan det også bli aktuelt å senke prisene?

- Vi har senket prisene noe, men det er for tidlig å si om det blir ytterligere reduksjoner.

- Nå i første driftsår regner vi med å spare inn 40 millioner euro. Dette er penger som pløyes direkte tilbake til ­tjenestene, blant annet til å reparere og fornye ledningsnettet.

Ukjent for de fleste

– Kjenner parisere flest til rekommunaliseringen?

- For å være helt ærlig: nei, smiler Madame Eau de Paris.

- Årsaken er nok først og fremst at fakturaen går til boligselskapene og ikke direkte til den enkelte beboer. Men vi har gjort en meningsmåling, og den viser at de fleste av byens innbyggere ønsker at vannforsyningen skal være en ren kommunal tjeneste.

- Vi ser også at dette er en tendens som sprer seg, og at det er en begynnende ­offentlig debatt om driftsmåter. Flere større byer, som for eksempel Lille og Lyon, vurderer nå å rekommunalisere byens vannforsyning.

Bevisst forbruker

Til forskjell fra mange andre forbrukere, er Karim Khelifi velinformert om den stille revolusjonen som har skjedd med byens vannforsyning. Og han er ikke i tvil om at det var et riktig grep:

- Jeg er glad kommunen har tatt vannet tilbake.

- Det er kommunen, og ikke pri­vate, som bør ha hånd om de viktige tingene for innbyggerne, som vann, helse, utdanning og transport. Disse tjenestene må styres av det ­offentlige for at vi skal være sikre på at innbyggere behandles likt.

- Vann er det viktigste av alt. Vi kan ikke leve uten. Har vi ikke vann, er vi tilbake på steinaldernivå i løpet av kort tid.

Mindre flaskevann

Eau de Paris ønsker også å øke folks generelle bevissthet om vann.

- De siste årene er vannforbruket i byen redusert. Noe av årsaken er at vi får mindre industri og mer kontorer, men også at storforbrukere som for eksempel hoteller, har gjort omfattende tiltak for å spare vann.

- I byens klimaplan står det også at vi skal redusere forbruket av flaskevann. Dette prøver vi å påvirke blant annet gjennom skolekampanjer der vi deler ut vannglass til barna.

Boblevann fra kranen

Anne le Strat ser at tiltakene virker.

- Brukerundersøkelsene våre viser at innbyggerne stoler mer og mer på kranvannet, og vi ser at forbruket av vann på flaske synker, sier viseborger­mesteren.

Også de som foretrekker vann med bobler, får sitt uten å ty til ferdigkjøpt på flaske:

- Tidligere i år åpnet vi en drikkevannsfontene med kullsyret vann.

La Pétillante (den sprudlende) er plassert i en av byens parker, smiler viseborgermesteren.

Rundt La Pétillante er det ikke uvanlig å se parisere fylle opp flasker og kanner med sprudlevann.

Karim Khelifi er en av dem. Han passerer «La Pétillante» hver dag på vei til jobb.

- Ofte har jeg med en tomflaske og fyller den opp med sprudlevann når jeg går forbi.

Mange ansatte har betalt en høy pris for rekommunalisering av vannet. Fasit etter ti måneder er frustrasjoner, høyt sykefravær og tre selvmordsforsøk.

– På papiret var alt perfekt. I virkelig­heten var det en veritabel maktkamp, sier Francoise Riou, sekretær i CFDT, en av de sju fagforeningene i Eau de Paris.

I alt 230 personer ble berørt da vannforsyningen ble overført fra private ­selskaper til Paris kommune. Det måtte noen tøffe forhandlingsrunder til før samtlige var sikret jobb.

– Problemet var ikke rekommunali­seringen – den hadde vi stemt for gjennom kommunevalget. Problemet var det som skjedde med de ansatte, sier Blanche Fasola, en av de tillitsvalgte i CFDT.

Total mangel på ledelse gjør hverdagen uutholdelig for de ansatte «på gølvet», forteller de tillitsvalgte i Eau de Paris.

Mangler ledelse

Problemene bunner i at organiseringen av arbeidet ble glemt under rekommu­nali­seringen, påpeker CFDT-tillitsvalgte.

– Lederne fulgte ikke med inn i det nye kommunale selskapet, og dermed stopper arbeidet opp. Det er ingen til å koordinere arbeidet, undertegne avtaler med underleverandører, sørge for at regninger blir betalt, sier tillitsvalgt for CFDT i Eau de Paris, Jean-Marc Moryosef.

Han anslår at av de nesten 900 ansatte, er det bare rundt 200 som jobber.

– Frustrasjonene er store, mange er sykmeldt, og vi har også hatt selvmordsforsøk som kan knyttes til problemene for de ansatte i Eau de Paris, sier Moryosef.

Ingen løsning i sikte

Etter ti måneders forhandlinger om organisasjonsmodellen er det fortsatt ingen løsning i sikte, påpeker Blanche Fasola.

– Vi har nå fått gjennomslag for at det må inn eksperter for å se på arbeidsmiljøet vårt, men problemet er at det vil ta lang tid før det blir resultater av dette, sier Fasola.

I mellomtiden gjør de fleste sitt ytterste for at det skal gå, men CFDT-represen­tantene mener det nærmer seg en kritisk grense.

– Rekommunaliseringen blir glorifisert. Den menneskelige og organisatoriske siden av dette er helt feilslått, fastslår Blanche Fasola.

Eau de Paris, et heleid kommunalt selskap, står for produksjon, rensing og distribusjon av vann til 2,2 mill. innbyggere. Fram til 1. januar 2010 var distribusjon og rensing av vann på private hender. 230 av 880 ansatte ble overført fra private aktører ved rekommunaliseringen.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy