Revolusjon i cubansk arbeidsliv

En halv million ansatte i statlig sektor mister jobbene når Cuba skal redde revolusjonen med et større innslag av privat næringsliv. Fagbevegelsen holder en lav profil.

2011111414474820131216173612

Omfattende reformer

Økonomisk krise

Lønn i én måned

Partiet spør folket

12-timers arbeidsdag

Korrupte kontrollører

– På en god dag kan jeg omsette for like mye som jeg fikk i månedslønn fra staten, sier Orquidia Molina Diaz. Hun sitter i en portal i byen Santa Clara og laminerer bryllupsbilder og legitimasjonskort.

Her holder også ektemannen Roy til. Han er fotograf, og for veteran å regne innenfor privat virksomhet. Han har jobbet for seg selv i seks år. Ekteparet leier plass like ved en politistasjon og kontoret der innbyggerne i byen ordner sine legitimasjonskort, som de etter cubansk lov skal ha på seg.

– Mange kommer først innom for å ta bilde til legitimasjonskortene, og så kommer de tilbake for å få kortet laminert, forklarer de.

Orquidia Molina Diaz er en av nesten 200.000 cubanere som siden i fjor høst har startet for seg selv. Da ga myndighetene klarsignal for større innslag av små, private bedrifter. Og da kommunistpartiet i april i år, under sin første kongress på 14 år, nok en gang forsterket tilretteleggingen for små bedrifter, tok søknadene om å få drive privat helt av. Nå er det registrert over 320.000 private næringsdrivende i landet.

Molina Diaz jobbet for staten inntil i vår. Hun tjente 220 pesos i måneden, noe som tilsvarer rundt 10 dollar. Det er halvparten av cubansk gjennomsnittslønn. Som privat næringsdrivende betaler hun en fast månedlig avgift til staten på 50 pesos. Avgiftene varierer etter næring, og enkelte næringer betaler i tillegg skatt av inntektene.

Da revolusjonen seiret i 1959, nasjonaliserte Fidel Castro utenlandske firmaer og eien­deler. Ni år senere ble all privat næringsliv forbudt. På 1980-tallet dukket det opp igjen, men under vanskelige kår med tungt byråkrati.

Når president Raul Castro nå satser på det private, og samtidig vil redusere statens utgiftsposter, er det som følge av en økonomisk hard hverdag. Økonomien har vært i krise etter østblokkens fall i 1989. Nærmest over natta mistet Cuba over 80 prosent av handelsmarkedet sitt. BNP falt med over 35 prosent, og USA strammet til den mange­årige handelsblokaden av landet.

Resultatet var at det meste ble mangelvare. Myndighetene åpnet for omfattende satsing på dollarturisme, innførte et tovalutasystem og åpnet dollarbutikker. De grønne sedlene fra nord var tidligere forbudt for vanlige cubanere. Nå kunne de fritt motta gaver fra slekt i utlandet.

Økonomien ble bedre som følge av dette, men forskjellen mellom folk økte. På 1980-tallet var forskjellen på bunn- og topplønningene i landet 1 til 4. Ti år senere var endringen markant: 1 til 25.

Det cubanske fagforbundet CTC sitter på begge sider av forhandlingsbordet når en halv million statlig ansatte skal sies opp. Fagbevegelsen er inne i en vanskelig tid, og forbundet ønsker ikke å kommentere utviklingen.

Opprinnelig var det et ønske fra staten om å si opp enda flere enn 500.000. Men prosessen har gått langt saktere enn planlagt. Justisdepartementet opplyser at arbeiderne som mottar oppsigelse, vil få full lønn i én måned. Deretter vil de få 60 prosent av lønna i én, tre eller fem måneder, alt etter hvor lang arbeidserfaring de har.

Noen vil få tilbud om annen jobb i statlig sektor, men myndighetene oppfordrer flest mulig om å søke seg til privat sektor, enten ved å starte for seg selv eller ved å bli ­ansatt, for eksempel i jordbruket. Mange private har fått bruksrett til jord, og kan nå lettere ansette folk til å jobbe for seg.

Den nye økonomiske retningen på Cuba startet med at kommunistpartiet gjennom­førte en omfattende spørreunder­søkelse om hvordan cubanerne vil ha samfunnet sitt.

– Åtte millioner cubanere uttalte seg. Det ble holdt 168.000 møter landet over. Og det kom inn vel tre millioner forslag, forteller Raul Vernier. Han er partifunksjonær i sentralkomiteen.

– Dette er en revolusjon i revolusjonen, og det er, etter vårt syn, en genuin demokratisk prosess, sier han.

Under partikongressen i vår ble det vedtatt 313 reformer som resultat av undersøkelsen og debattene. Blant forandringene er fritt bilsalg, åpning for kjøp og salg av hus og leiligheter på det private markedet, at cubanerne skal få reise som turister til utlandet, og at Cuba igjen skal få et ettvalutasystem.

– Partiet vil gjøre det lettere for dem som driver privat, men vi vil ikke ha store, private firmaer, sier partifunksjonæren.

Samtidig som staten kutter antall ansatte, kuttes det også i sosiale goder. På Cuba er mye gratis, og annet er sterkt subsidiert av staten. Dette vil Raul Castro langt på vei til livs. Med dagens skrale lønninger vekker dette bekymring hos vanlige arbeidere.

– Målet er at økonomisk omlegging og ­effektivisering vil gjøre staten i stand til å høyne lønningene, sier Vernier.

De nye private innslagene er med på å endre gatebildet. De hyppigste private innslagene er matservering, transport av folk og varer, og utleie av rom.

Sergio bor noen mil fra hovedstaden, men i sin leide Chevrolet fra 1951 kjører han til Havanna for å kjøre drosje.

– Jeg tjener bedre enn før. Men folk har ikke så mye penger, og jeg må betale mye i avgift og bensin, så jeg må kjempe for lønna. Jeg jobber ofte 12-timersdag, forteller Sergio. Han kjører i fast rute og plukker folk opp underveis for ti pesos. Nå har han også lov til å plukke opp turister – noe som kunne føre til skyhøye bøter for kort tid siden.

– 15 pesos, takk, sier mannen i kiosken og serverer sandwich med svinekjøtt. Han har sammen med familien drevet for seg selv i fire måneder. Utsalget er i inngangen til leiligheten i første etasje i Gamle Havanna. Under en parasoll tilbys et utvalg av sandwicher og diverse drikke. Mot et løfte om ikke å få navnet sitt på trykk, forklarer han hvordan hverdagen fungerer.

– Jeg tjener bra nå, mye bedre enn da jeg jobbet for staten. Men det er vanskelig å holde seg innenfor lovverket. Jeg må ha papirer på at alt jeg kjøper inn er lovlig kjøpt. Men varene i statlige butikker er ofte dyre, og noen ganger vanskelige å få tak i. Så en del av brødene kjøper jeg av en baker i et statlig bakeri. Og fra en hotellansatt kjøper jeg skinkepålegg, som han stjeler for å selge videre.

Statlige kontrollører passer på at de private har papirene i orden. Men de har foreløpig ikke skapt problem for kaféverten i gamlebyen.

– Kontrollørene, som alle andre statsansatte, tjener dårlig. Derfor løser jeg slike problemer med en saftig sandwich og litt kontanter, smiler han.

Hovedstad: Havanna.

Innbyggertall: Ca. 11,5 millioner.

Språk: Spansk.

Valuta: Cubansk pesos og cubansk konvertibel pesos.

Politisk: Kommunistisk ettpartisystem.

President: Raul Castro.

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy