Titti Brun, Fagbladet

titti.brun@fagforbundet.no

Hvordan gå videre i livet etter en fullstendig meningsløs død? Etter 22. juli har mange foreldre og pårørende måttet finne en måte leve videre etter å ha gravlagt sine barn. Trond Henry Blattmann er en av dem. Sønnen Torjus dro på sin andre AUF-leir på Utøya i juli. Han kom ikke hjem. Torjus var 17 år da drapsmannen tok livet hans. Far, mor, lillesøster, pårørende og venner er nødt til å leve med minner i stedet for med Torjus.

Trond Blattmann sa ja til å være leder for den nasjonale støttegruppa for 22. juli. Midt oppe i egen sorg, og usikkerhet om hvordan livet skal bli etter det uendelig grusomme vendepunktet, valgte han å lede støttegruppa for alles sorg.

– Hvordan makter en pappa det?

– Noen må gjøre det. Det er et viktig arbeid. I den grad noen pårørendes hverdag kan bli litt enklere, så er dette ekstremt meningsfylt å gjøre. Dette er vel min måte å behandle sorgen på, sier han før han løfter hodet litt, og legger til:

– Og jeg vet at Torjus ville satt pris på det.

For pappa går stadig på grava og snakker med Torjus.

– Jeg forteller ham åssen livet er. Og at jeg elsker ham.

Torjus er med gjennom hele samtalen vår. Som en tåre. Som et smil. Som en sønn som ble drept for noe han trodde på. Det er mange politiske sammenhenger i Trond Blattmanns liv. Den røde familietråden strekker seg bakover i generasjoner.

Blattmann-navnet stammer opprinnelig fra Sveits. En forfader kom midt på 1800-tallet til Norge for å lære oss å lage ost. Med det slo den blattmannske arbeiderhistorie rot i Norge. En gren Blattmann var streikeleder under Rjukan-streikene på 1900-tallet. Han ble svartelistet av arbeidsgiverne og tvunget til å flytte til Mo i Rana for å skaffe seg lønnet arbeid.

Trond Blattmann kan sine aner. Han forteller lett om det ene familieeplet etter det andre; de har tydeligvis ikke trillet langt fra den røde stammen noen av dem. Aktive i arbeiderbevegelsen og i idretten. Begge engasjementene gir grundig opplæring i organisasjonslivet, i hvordan stable bit på bit for å bygge en bedre verden.

Morsslekta er fra Kristiansand, der Trond Blattmann vokste opp og bor med sin familie. Oldefaren stiftet arbeidernes idrettslag. Bestefaren var tillitsvalgt på fabrikken, den gangen de fikk beskjed om å drikke melk for å tynne ut blyet i blodet.

– Bare tull, vet du, men det sier noe om arbeidsforholdene den gang.

Bestefaren hisset også på seg kristenfolket i Kristiansand da han sloss for å bygge samfunnshus lokalt i Vågsbygd, en bydel i Kristiansand.

– Mor har fortalt at det ble tisket om at denne arbeiderbevegelsen nok var djevelens verk, med dans og greier. Men samfunnshus ble det.

Mor Blattmann er heller ingen liten kriger. I 16 år satt Aud Blattmann på Stor­tinget for Arbeiderpartiet. Far Blattmann var tillitsvalgt i Norsk Kommuneforbund, som nå er Fagforbundet.

Med slike aner kunne man tro at veien var staket opp for et alvorlig ungdomsopprør, og brudd med all denne samfunnsansvarlige ­bevisstheten. Men sånn ble det ikke.

På 1960-tallet var det fortsatt vanlig med husmor i heimen, mens far jobbet. Ikke minst på Sørlandet. Under Tronds oppvekst både jobbet Mor Blattmann, hun var aktiv i fagforeningsarbeid i Norsk Kommuneforbund og satt i politiske møter på kveldstid.

– Du hadde en litt annerledes oppvekst enn mange i nabolaget. Var det vanskelig?

Etter en ørliten pause og et litt spørrende blikk, svarer Blattmann at det alltid var mye liv og diskusjoner hjemme som han lærte mye av. Hele slekta diskuterte i hverdagen og feiret 1. mai med høytidsstemt fellesfrokost i finstasen hos besteforeldrene.

– Men moren din satt nesten alle tenårene dine i Oslo; ble det ikke et savn?

Igjen et litt undrende blikk før han svarer.

– Nei, hvorfor det. Vi var jo så stolte. Hun var første kvinne fra Vest-Agder på Stor­tinget.

Sånn er det. Trond Blattmann har en historie han er en stolt del av. Den gjør ham sterk. En handlekraftig, energisk styrke. En rød rettesnor for valg som skal tas i livet.

– Hvorfor ser verden annerledes ut i dag enn for bestefar på Falconbridge? Jo, fordi fagbevegelsen dro i riktig retning, sier han litt strengt og ser med alvorlige øyne på meg.

Han får det til å høres enkelt, sikkert og trygt ut.

Det er kanskje noe av grunnen til at han ble valgt inn i elevrådet allerede på barneskolen. Som tillitsvalgt i militæret. Og etter å ha tatt fagbrev som grunnarbeider, begynte han i Ingeniørvesenet i Kristiansand kommune – og fortsatte som tillitsvalgt. Først i Norsk Kommuneforbund og etter hvert i Fagforbundet der han har vært foreningsleder, hovedverneombud og hovedtillitsvalgt.

– Trond ser alle, og har et enormt kontaktnett. Han har en sosial styrke, og gjør mye for å hjelpe folk, sier en tidligere kollega.

– Han gyver på utfordringer. Og gir seg ikke.

– Helt fra han var ungdom har han fått med seg det meste av hvem som er hvor. Selv når han sto nedi grøfta og jobbet, fikk han vinket til kjentfolk som fór forbi, sier en kompis fra ungdommen.

Kontaktpunktene var mange. Han var også aktivt engasjert i idrettslivet. Underlig nok i alpint. En sport som vanligvis verken forbindes med Kristiansand eller fagbevegelsen.

– Det var mye snø i min barndom, påstår han med et smil.

Og viser dessuten til at Hovden ligger bare noen busstimer opp i høyden.

Parallelt engasjerte han seg i lokalpoli­tikken for Arbeiderpartiet. Det er bare ett parti som betyr noe, sier han til alle som vil høre.

Bystyremedlem har han vært fra 1999, og var det fram til han ble pendlende politisk rådgiver for Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet i nesten to år. En jobb han avsluttet fordi sykdom i familien ble for krevende å kombinere med pendling. I midten av oktober begynte han i ny jobb i Nav i et prosjekt rettet mot unge.

Men før dét rammet terroren Utøya. Den grusomme telefonen fra Torjus, som sier at noen skyter mot dem og fortvilet spør pappa hva han skal gjøre.

Desperasjonen da de etter to døgn måtte innse at de aldri skulle få se Torjus igjen.

Tre dager senere sto Trond Blattmann foran 15.000 fakkeloppslyste kristiansandere og talte.

«...Det er mange ungdommer som har dødd på Utøya for noe de trodde på.

Det må vi huske i dag.

Derfor er dere her.

Derfor er jeg her.

Jeg har mistet det vakreste på jord, min sønn.

Jeg har mistet ham fordi han trodde på noe.

Det må vi aldri glemme, dere…»

Ingen fatter hvordan han klarte det. Knapt nok han selv. Et behov for å takke for støtte og gi sorgen et ansikt. Og igjen: Hedre de unge som døde for noe de trodde på.

– Torjus ville ha gått i tog; han ville at vi skulle kjempe for et åpnere og varmere sam­funn. Jeg er ikke noe supermenneske. Jeg har svarte stunder der jeg griner. Men jeg har også en levende familie. Torjus hadde aldri akseptert at jeg bare lot alt seile.

Sånt snakker han om med Torjus når han besøker grava.