Karin E. Svendsen

Han har 17 navn på blokka. Men allerede på vei ut av fra hovedporten på Ullevål universitetssykehus i Oslo kommer den første telefonen. Enda en pasient er skadet, og personalet vil gjerne ha tatt et røntgenbilde så snart som mulig.

Sigmund Oswold er radiograf med base på Ullevål. Arbeidsplassen hans er en liten personbil med rullestolrampe og røntgenutstyr til bruk på alle sjukehjemmene i Oslo.

Radiografen håper å komme halvveis på lista i løpet av dagen, og han ser ingen mulighet til å betjene den nye pasienten på kort varsel.

Kort ventetid – Ved øyeblikkelig hjelp hender det jeg smetter inn en ny pasient hvis jeg likevel skal innom sjukehjemmet hvor han eller hun bor, eller et annet sted i nærheten. Det er jo alltids pasienter på lista som kan vente litt, sier Oswold.

Men denne pasienten bodde langt utenfor dagens rute, så han anbefaler personalet å ta kontakt med legevakta hvis legen har sterk mistanke om brudd. Konklusjonen blir at pasienten kan vente, lista blir supplert, og Oswold har 18 navn på blokka før han kjører ut på Ringveien og svinger østover.

– Vanlig ventetid er én eller to dager. Er det bare en pasient på hvert sjukehjem, rekker jeg kanskje ikke mer enn fem–seks pasienter på en dag. Det er tilsynslegen ved det enkelte sjukehjemmet som henviser til røntgen, og han eller hun får resultatet fra sjukehuset i løpet av et par dager etter at jeg har vært der.

Effektivt

Den kombinerte radiografen og sjåføren er fornøyd med at han har undersøkt 1530 pasienter på sjukehjemmene fra 1. september 2004 til dags dato.

– Det er ikke så verst, det, smiler han, og mener dette utvilsomt er en regningssvarende ordning.

– Vi har akkurat fått beskjed om at de nå starter et liknende prosjekt to steder i Sveits, forteller han. Og legger til at Ullevål planlegger å sette i gang et tilsvarende prosjekt for å ta ultralyd av pasientene på sjukehjemmene.

Oswold synes det er for galt at professor Frode Lærum, som arbeider ved Rikshospitalet, måtte bruke ti år på å få gjennomslag for en slik genistrek.

Bedre samhandling Ullevål universitetssykehus har inngått avtale med Oslo kommune om at radiografen kommer til sjukehjemmene i stedet for at pasientene og beboerne kommer til sjukehuset. Oswold har utstyr for generell røntgen, og tar bilder av skjelettet samt lunger og ekstremiteter, altså armer og bein.

– De fleste bildene tar jeg ved mistanke om brudd og forkalkninger eller slitasje. I tillegg kommer smerter etter operasjon. Det hender medisinsk materiell, som for eksempel nagler, gjør vondt i dager og uker etter at det er satt inn. Da tar jeg et bilde for å kontrollere at alt er i orden, dersom tilsynslegen forordner det. Som regel er det helt greit, men mange gamle har lav smerteterskel, og de blir urolige hvis plagene varer ved.

Sparer tid

Første stopp er Vålerenga bo- og servicesenter. Radiografen puster lettet ut når han ser det er plass til bilen utenfor. Sist han var her, måtte han kjøre videre med uforrettet sak. Han fikk rett og slett ikke plassert bilen i nærheten av inngangen.

Pasienten på Vålerenga håper å få en forklaring på smertene i hofta. Hun er samarbeidsvillig og har ikke noe imot å få ei røntgenplate plassert under lår og rumpe. Denne plata er en digital fullformat detektor.

– Siste skrik innen moderne røntgenfotografering, understreker radiografen.

Når bilen først er parkert, og utstyret er anbrakt på rommet til den gamle, går resten på et blunk. Sjukepleieren som assisterer radiografen forut for og under fotograferingen, bruker ikke mer enn ti–femten minutter. Etter at bildet er tatt og Oswold har pakket sammen igjen, skriver han ut en giro på egenandelen som han leverer fra seg i skranken på vei ut.

– Tidligere måtte pasienter og beboere følges til sjukehuset for å ta et røntgenbilde. Undersøkelser har vist at det tok i gjennomsnitt fem timer fra avreise til de var tilbake på sjukehjemmet hvis pasienten ble sendt med ambulanse. Da gikk også hele dagen til minst én av pleierne med, forteller Oswold.

Han syns noe av det fineste med denne jobben er at både pasienter og pleiepersonalet er så takknemlig for at han kommer til dem, og at de derfor slipper å reise selv.

– Pasienter med alvorlig grad av demens skal helst ikke flyttes ut fra kjente omgivelser i det hele tatt. Det kan i verste fall ta to–tre uker før de roer seg igjen hvis de har vært ute. Det betyr mye ubehag for pasienten selv, uro på avdelingen og mer medisin.

Må improvisere

På Lille Tøyen sykehjem er det assistent Lisa Mari Egenes som tar imot radiografen. Hun er aleine på avdelingen, men må hjelpe til for at Oswold skal få tatt bildet sitt. Her venter en litt større utfordring for radiografen. Nå er det lungene som skal avbildes. For en skral og tynn pasient med alvorlig grad av demens, er det slett ikke fristende å legge seg ned på den harde og kantete røntgenplata.

– Improvisasjon er stikkordet her, konstaterer Oswold. Han lirker, godsnakker, oppmuntrer, beroliger og lover at det skal være fort gjort. Og han har sine ord i behold. Bare noen sekunder etter at pasienten høyst motvillig har lagt seg nedpå, blir alt kaldt og hardt ubehag fjernet, og hun kan igjen nyte den myke madrassen.

Full rulle

Radiografen lykkes vanligvis med å roe pasientene slik at samarbeid blir mulig.

– Hvis pasienten stritter imot, vurderer vi om det er tvingende nødvendig å ta bildet. I verste fall må han eller hun holdes. Vi slipper som regel det, men et par ganger har vi i samråd med tilsynslegen gitt beroligende midler for å få tatt et bilde. I to tilfeller har jeg gitt opp, og pasienten har måttet reise til sjukehuset, som har anestesilege, for å ta et røntgenbilde.

Men det hører til unntakene. Evne til improvisasjon, overtalelseskunst og beroligende stemme og atferd løser det meste.

På vei ut fra Lille Tøyen, og lenge før dagens lunsj, får radiografen enda en telefon. Nå er det snakk om et mulig brudd i et håndledd. Da må pasienter med for eksempel forkalkning og mistanke om ribbeinsbrudd vike. Oswold har igjen 17 navn på blokka.

En anbefalt modell

Agenda Utredning & Utvikling har på oppdrag for KS nylig evaluert en rekke modeller for samhandling mellom 1. og 2. linjetjenesten. Ett av prosjektene som får god omtale i rapporten, er Røntgen på hjul, et samarbeidsprosjekt mellom Ullevål universitetssykehus HF og Oslo kommune.

Den første perioden for prøveprosjektet med mobil røntgenbildetaking gikk fra 1. september 2004 til 1. mars 2005.

Totalt 197 pasienter ble undersøkt i første prøveperiode. 72 prosent av bildene var av skjelettet, og de fleste av disse var av hofte og bekken.

Bildene blir tolket ved Ullevål universitetssykehus, radiologisk avdeling.

I 58 prosent av tilfellene ble antatt diagnose bekreftet.

Alternativet til mobil røntgentjeneste var intet tilbud til ti prosent av pasientene, innleggelse for 14 prosent og poliklinisk røntgen for 72 prosent.

Agenda mener mobil røntgen har lavere kostnader enn stasjonær røntgen når avstanden mellom sjukehus og sjukehjem er mindre enn 100 kilometer.

KVALITETSARKIVET - KVALITETSHS