Satser på samisk språk og kultur

– Se, den har jeg fiska! Mathias stikker nesa nesten ned i steikepanna der den rosa røya putrer i smør. Han har nettopp vært ute på tur med Unjárgga mánáidgárdi.

2008061812013920131216054710

Unjárgga mánáidgárdi, eller Nesseby barnehage som det heter på norsk, ligger i Varangerbotn i Nesseby, en Finnmarks-kommune innenfor det samiske språkforvaltningsområdet. På avdeling Guolli – Fisken – har ungene samlet seg i kjøkkenkroken. En liflig duft av stekt fisk sprer seg. Bursdagsbarnet Mathias fikk to røyer på formiddagens isfiske, kameraten Mathis fikk en. Nå skal de stekes og fortæres.

Pedagogisk assistent Ragnhild Nilsen, som også er plasstillitsvalgt for Fagforbundet, benyttet sløyinga av fisken til litt naturfag.

– Dette er hjertet til fisken, sier hun og viser fram.

Alle vil holde det lille fiskehjertet.

– Denne fisken har ikke rogn, så det er nok en hanfisk. Men alle fisker har hjerte, sier hun.

I pakt med naturen

Opplevelser i naturen danner utgangspunkt for samtaler. Ragnhild forteller om elgjakta i fjor. Ungene er opptatt av rypene de har funnet i snarene i området bak barnehagen. De lærer å høste skånsomt av naturen, det er en viktig del av samisk kultur.

Men språket er også viktig. Kommunen har som mål at alle innbyggere skal beherske samisk. Barnehagen får tilskudd fra Sametinget, i fjor fikk de 180.000 kroner som skal brukes til tiltak for å fremme språk og kultur. Det er en utfordring å få nok kvalifiserte fagfolk som også snakker samisk. Kommunen tilbyr derfor samisk språkkurs til alle ansatte – i arbeidstida.

En samisk identitet

Det lir på dag. På avdeling Riebanbiedju – Revehiet – har ungene samlet seg i sofakroken. De ser på en video med Mummitrollene, dubbet til samisk. Det syns på ungene at det ikke er første gang de ser denne filmen. Samisk barnefilm er mangelvare.

Riebanbiedju er en samiskspråklig avdeling der det skal snakkes samisk hele tida. På den andre avdelingen snakkes det mest norsk, men også her legges det vekt på at barna lærer seg samiske ord og uttrykk i hverdagen.

– De fleste ungene i barnehagen kommer fra samiske familier. Men det er ulikt hvor stor vekt det legges på det samiske språket hjemme. Vi ønsker å bygge en samisk identitet hos alle barna. Derfor hiver vi på oss lukkaen, en slags samisk poncho, så ofte vi kan, og kommer oss ut og bruker naturen, sier Kjetil Balto.

Minst tre språkkilder

I Sør-Varanger er Elin Magga hjemme med syke unger. Senja på seks år og Ole-Andreas på fire leker og titter litt på en norsk tegnefilm.

Mamma Elin leder samisk foreldrenettverk i kommunen.

– Forskning viser at hvis et barn skal komme så langt at de klarer å snakke, må språket komme fra minst tre kilder jevnlig. For eksempel en mor eller en far, og kanskje en bestefar eller bestemor som snakker samisk. Barnehager og skoler er ofte den nødvendige tredje kilden til språket, sier Elin Magga.

Foreldrenettverket skal ivareta de samiske foreldrenes interesser i barnehage og skole. De har ikke lykkes i å få i stand en kommunikasjon med skolen, og klaget derfor til fylkesmannen. De fikk medhold på alle punkter. Klagemålene gjaldt mangel på informasjon og kommunikasjon fra skolen, og manglende kontinuitet blant lærerne. Dette har dels resultert i at godt motiverte unger har mistet lysten til å ha undervisning på samisk.

Et trua språk

Flere foreldre har fått brev fra skolen hvor de blir minnet om at barna vil miste mye av norskfaget hvis de velger samisk. Elin reagerer på at det fokuseres på hva de mister i norskfaget, i stedet for å fokusere på hva de vinner ved å lære samisk.

– Samisk er fortsatt et trua språk, sier Elin.

Selv lærte hun ikke samisk på skolen. Familien søkte, men fikk avslag, begrunnet med at det ikke fantes lærere. Da broren hennes begynte i første klasse i 1992, søkte familien på nytt. De fikk avslag fordi så få elever ville ha samisk. Sør-Varanger er ikke innenfor det samiske språkforvaltningsområdet.

– Mamma krevde en undersøkelse. Da viste det seg at 60 elever ønsket samisk, så broren min fikk samisk på skolen. Det bor like mange samer i Sør-Varanger som i Karasjok. Problemet er at vi forsvinner i mengden blant 9500 innbyggere, sier hun.

Elin Magga tror det er tankeløshet og ikke vond vilje fra kommunen som har forårsaket problemene. Men hun minner om hvor tungt det kan være for de samiske foreldrene å passe på hele tiden.

Språk viktigst

Direktør Magne Ove Varsi ved Gáldu – Kompetansesenteret for urfolks rettigheter – forteller at de formelle rettighetene i kommuner innenfor det samiske språkforvaltningsområdet er sterke. Men i praksis er det mangel på fagfolk som behersker samisk flere steder. Konsekvensene av manglende språkkunnskaper i offentlige instanser kan være alvorlige. Varsi vet om eldre mennesker som har blitt feildiagnostisert på sykehus på grunn av språkproblemer. Det fins tolkeordninger, men de fungerer ikke godt nok.

– Er det færre eller flere som behersker samisk nå i forhold til tidligere?

– I språkforvaltningsområdet er det en positiv utvikling. I Karasjok og Kautokeino ser vi at også barn av norske foreldre lærer seg samisk. Ved kysten går språket dessverre tilbake. Samtidig ser vi at Alta kommune, som hittil ikke har ønsket å komme innenfor språkforvaltningsområdet, har flest elever som får undervisning på samisk i landet, sier Varsi.

– Hva er den viktigste forutsetningen for å ivareta den samiske kulturen?

– Språket er viktigst. Det er et kommunikasjonsmiddel, men samtidig er det bærer av verdier og nedarvet kunnskap. Gjennom språket formidles også samisk tenkesett og filosofi videre til nye generasjoner. Samtidig ser vi i flere sørsamiske lokalsamfunn at språket har gått tapt, mens kulturen opprettholdes, sier Varsi.

Han påpeker at rettigheter til landområder og tilgang på ressurser også er viktige for å ivareta kulturen.

Etter mange år med undertrykking ønsker både norske og russiske myndigheter å prioritere og utvikle urfolkssamfunnene.

Det bor om lag 40.000 samer i Norge, 20.000 i Sverige, 7500 i Finland og 2000 i Russland. Samene i Norge består av flere grupper, nordsamene er den største gruppa, og bor fra Finnmark i nord til Nordland i sør. Sørsamene bor fra søndre Nordland og sørover til Hedmark. Nordsamene og sørsamene har så ulike språk at de vanskelig kan forstå hverandre. Lulesamene holder til i Tysfjord i Nordland. Pitesamene bor i området rundt Bodø og Fauske. Både nordsamer, sørsamer, lulesamer og pitesamer bor også i Sverige. Østsamene bebor grenseområdene mellom Russland, Norge og Finland.

Mot Ural i Russland bor nenetserne, et urfolk som bor på tundraen og driver med reindrift og fiske. De har mange fellestrekk med samene. I Karelia, mellom Finland og Kvitsjøen, bor vepserne.

Både norske og russiske myndigheter prioriterer å utvikle urfolkssamfunnene. I Sovjet-tiden var det ingen kontakt over grensene, et stort savn for mange samer. Samene i Russland har vært utsatt for sterk assimilasjon. De russiske samene ble for eksempel flyttet sammen i en by som heter Lovozero. Byen preges sterkt av arbeidsløshet, alkoholisme og fattigdom.

Fornorskningspolitikk

I Norge har Kongen bedt samene om unnskyldning for den harde fornorskningspolitikken. Norge har utrettet mest for samenes rettigheter, men mye arbeid gjenstår. Det er bygd opp flere samiske institusjoner, blant annet Sametinget. Også Russland er opptatt av urfolkenes situasjon. Det reetableres nå familiebasert reindrift på russisk side, med støtte fra regionale myndigheter. Sverige og Finland har også egne sameting. Russland har en fiskerilov som nevner urfolks rettigheter spesielt.

Kilder: www.galdu.org og Barentssekretariatet

KVALITETSARKIVET - KVALITETSKKO

Samisk språkforvaltningsområde omfatter kommunene Tana, Nesseby, Karasjok, Porsanger og Kautokeino i Finnmark, Kåfjord i Troms, Tysfjord i Nordland og Snåsa i Nord-Trøndelag. Innbyggerne her har rett til å kommunisere med myndighetene på samisk. Barna har rett til språk- og fagundervisning på samisk. I andre kommuner må minst ti barn kreve undervisning på samisk for å få den samme retten.

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt:
Redaksjonen
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy