Ny demensomsorg i Oslo

Endelig får Aase sin faste hjemmehjelper

Aase Bunes (85) og hjemmehjelper Linn Bekkesveen. Sistnevnte er blitt fast hjelper for Aase, noe hun er svært glad for.

Aase Bunes (85) og hjemmehjelper Linn Bekkesveen. Sistnevnte er blitt fast hjelper for Aase, noe hun er svært glad for.

June Witzøe

I løpet av 2017 skal alle bydelene i Oslo ha egne demensteam med hjemmehjelpere som følger opp sine faste pasienter.

2017020813422820170208134225

Blir det for mange hjelpere, skaper det utrygghet og kaos.

Oscar Tranvåg

I hjemmesykepleien skal de ansatte ha ansvaret for faste brukere. De eldre skal bli tryggere i hjemmene sine igjen. Dette er en del av den nye eldreomsorgen i Oslo.

– Linn er verdens koseligste jente. Hun gjør meg trygg og har et elskelig vesen, sier Aase Bunes (85), som bor på Bygdøy i Oslo. Hun holder hjelpepleier Linn Bekkesveen rundt halsen og ser henne begeistret, nesten forelsket, inn i øynene.

Det er ikke lett for en som kommer utenfra å merke at Aase lider av demens, for hun varter opp med den ene historien livligere enn den andre og er sylskarp i replikken.

Men før hun fikk hjelp i hjemmet, begynte hun å glemme mer og mer. I pilleboksen var det mye rot, forteller Aases nærmeste pårørende, Vibeke Thoresen Viig. For halvannet år siden måtte hun ta kontakt med bydelen og si at Aase trengte hjelp. I dag har Aase fått en fast kontakt, favoritthjelperen Linn Bekkesveen, som kommer innom fire–fem dager i uka.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Inga Marte Thorkildsen, byråd for eldre, helse og sosiale tjenester i Oslo, og Aase Bunes (85). Thorkildsen forteller Bunes om eldreomsorgen i Oslo.

Inga Marte Thorkildsen, byråd for eldre, helse og sosiale tjenester i Oslo, og Aase Bunes (85). Thorkildsen forteller Bunes om eldreomsorgen i Oslo.

June Witzøe

Faste hjelpere til bestemor

I begynnelsen var det helt tilfeldig hvilke ansatte i hjemmesykepleien som ringte på og hjalp til hos Aase, men den epoken er snart slutt. Det rødgrønne byrådet ruller ut en ny demensomsorg i hovedstaden. Faste hjelpere, som personer med demens kjenner igjen, skal gi de eldre større trygghet. Og hjelperne kan lettere fange opp endringer i atferden hos brukeren.

I løpet av 2017 skal alle bydelene i Oslo ha egne demensteam med hjemmehjelpere som følger opp sine faste pasienter.

Aase Bunes (85) gleder seg over at hun har fått en fast hjemmehjelper som besøker henne flere ganger i uken. -- Med henne kan jeg snakke om alt, sier Bunes.

Aase Bunes (85) gleder seg over at hun har fått en fast hjemmehjelper som besøker henne flere ganger i uken. -- Med henne kan jeg snakke om alt, sier Bunes.

June Witzøe

For mange ukjente hjelpere

– Jeg likte ikke at det kom så mange forskjellige mennesker innom. Det gjorde meg bekymret. Jeg var nervøs og redd for verdisakene mine. Noen av dem ønsket jeg ikke en gang å ha på besøk, sier Aase. Hun har slitt hardt for å etablere sitt eget hjem og vil gjerne bo der så lenge hun kan. Da er det viktig med faste og gode hjelpere.

Har tid til å ta en kaffekopp

Snart vil Linn Bekkesveen besøke Aase både på dag- og kveldstid, inkludert i helgene. Når turnusen blir lagt om, får Bekkesveen ansvar for cirka ti faste brukere. Hjemmehjelperen ser fram til å være mer til stede, kunne gi en mer helhetlig pleie og ha tettere kontakt med de pårørende.

– Det tar lang tid å bygge opp tillit og en god relasjon. Når tilliten er på plass, er det enklere å oppfatte endringer og sykdomstegn. Personer som har langt utviklet demens, kjenner ikke igjen navnet mitt, men derimot ansiktet og stemmen. Det å ha tid til å sette seg ned med en kaffekopp og ta en støttesamtale med bruker er svært viktig og fanger opp mye, sier hjelperen i blå omsorgsuniform.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Vibeke Thoresen Viig er Aase Bunes (85) sin nærmeste pårørende. Her fra sistnevntes hjem, hvor hun kan bo takket være demensomsorgen i Oslo.

Vibeke Thoresen Viig er Aase Bunes (85) sin nærmeste pårørende. Her fra sistnevntes hjem, hvor hun kan bo takket være demensomsorgen i Oslo.

June Witzøe

Stortrives med ny arbeidsmåte

– Jeg stortrives med å jobbe på den nye måten. Før kunne jeg ha vondt i magen fordi jeg ikke visste hva jeg møtte. Jeg gruet meg til lange avstander og mye stress, sier Bekkesveen.

Hun fyller kjøleskapet til Aase, ser til at hun steller seg og presenterer henne for ulike aktivitetstilbud i bydelen. Men Bekkesveen framhever den viktigste og mest undervurderte oppgaven de ansatte i hjemmesykepleien jobber med, nemlig kommunikasjon.

– Ofte er Aase utrygg og engstelig, hun tror det har vært noen innom leiligheten hennes uten at hun selv har vært til stede. Da bruker jeg lang tid på å gjøre henne trygg, lytte og snakke om det som har skjedd. Det er viktig at min kommunikasjon er preget av ærlighet, respekt og innlevelse. Bare slik kan jeg bygge gode relasjoner.

Får hjelp til å huske

Bekkesveen er opptatt av å snakke om ting på en naturlig måte, slik at brukeren får hjelp til å huske. Hun unngår å bruke ord som husker du eller hvorfor. Ofte henter hun opp minner og historier fra tidligere samtaler. Det hjelper Aase med å huske livet sitt og gir de to gode opplevelser og mye latter. Et annet viktig hjelpemiddel er å skrive inn i en bok navnet på hjemmehjelperen, hva personen har gjort og om det er morgen eller kveld. Slik kan brukeren lese i boka og med det huske at hun har hatt besøk eller finne ut at de ansatte i hjemmesykepleien ikke har vært der ennå.

– Jeg tar med meg jobben hjem på en helt annen måte enn tidligere, sier Bekkesveen.

Jentene kjemper om guttene

Flere ganger i uka oppsøker Aase sosiale tilbud, blant annet på eldresenteret.

– Jeg skal dit senere i dag. Der er det mange kjekke gutter. Ja, vi MÅ slåss om dem, sier Aase.

Faste hjelpere i demensomsorgen

– Det har vært undervurdert i senere år at personer med demenssykdom trenger å forholde seg til få mennesker, mener byråd for eldre, helse og sosiale tjenester, Inga Marte Thorkildsen (SV).

Etter modell fra bydel Frogner, etablerer byråden nå demensarbeidslag i alle hovedstadens bydeler.

– Jeg har veldig stor tro på stabilitet og faste relasjoner. Mange eldre syns det er en plage når mange mennesker kommer hjem til dem. Mange blir også veldig utrygge.

Thorkildsen peker på faren for at informasjon lettere kommer på avveie og at de pårørende blir utslitte, siden det er slitsomt å måtte forholde seg til så mange mennesker.

– Når mor er trygg, er også jeg trygg, sa en pårørende til meg, ifølge Thorkildsen.

Går på kurs i demens

Demensomsorgen i Oslo blir nå organisert i arbeidslag med 10–15 ansatte, hvor de fleste jobber i full stilling. De ansatte får samtidig tilbud om undervisning ved Senter for fag og forskning (tidligere Geriatrisk ressurssenter). Der lærer de hvordan de skal møte personer med ulike typer demens.

Hjemmehjelperne får livshistorien

Thorkildsen mener det er viktig at hver enkelt bruker blir kartlagt i starten. På den måten får hjelperne bedre kjennskap til den de jobber med. For eksempel om den eldre hater å ha dyne over føttene, ikke liker leverpostei eller om det er noen temaer som er ømtålige å ta opp.

Likt tilbud i hele Oslo

Bare i Frogner bydel koster satsingen 4,5 millioner kroner. I hele byen kan prislappen ende på rundt 65–70 millioner kroner.

– Demensarbeidslagene er ikke veldig dyre, men har svært god effekt. De gir en annen trygghet og har bedre mulighet for tidlig å oppdage at helsetilstand og behov endrer seg. Det er viktig og kan bidra til å utsette langtidsopphold på sykehjem. Det betyr mye for veldig mange mennesker, og det kan gjøre at vi frigjør ressurser til ytterligere styrking av velferden til befolkningen, sier Thorkildsen.

Etter hvert vil ikke bare demenssyke, men også kronikere og personer med psykiske problemer få sine faste hjelpere.

– Vi vil ha et større mangfold i eldreomsorgen. Det har vært altfor ensidig satset på sykehjem, det må vi bort fra. Stabilitet og kvalitet i hjemmetjenestene, bedre dagtilbud og nye boformer der eldre hjelpetrengende kan være trygge både ved hjelp av mennesker og teknologi, er viktig for oss, sier Thorkildsen.

Får skryt av ekspert

Demenseksepert Oscar Tranvåg har skrevet doktorgrad om demensomsorg. Han er glad for utviklingen i Oslo.

– Utviklingen av demens-arbeidslag vil bringe større verdighet inn i hverdagen til hjemmeboende personer med demens. Blir det for mange hjelpere, skaper det utrygghet og kaos. Et system med en primærkontakt og færre personer å forholde seg til, er en god utvikling.

Tranvåg poengterer at ideen med primærkontakt ikke er noen ny oppfinnelse. Denne måten å organisere omsorgen på har imidlertid blitt mindre vektlagt i senere år.

– I stedet for å rette oppmerksomheten mot i enkeltmenneskets helhetlige behov, har tjenestene i økende grad vært «oppgave-fokusert», det vil si at hjelperne har blitt rettet inn mot å utføre den oppgaven eller tjenesten som pasienten har fått innvilget. I en slik praksis er det en fare for at helsepersonell, som kun har fått tidsressurser til den definerte oppgaven, bare ser oppgaven, og ikke pasientens behov.

Tranvåg håper at personer med demens vil bli sett, hørt og tatt på alvor – som sårbare, men hele mennesker.

– Det har stor verdi for hjemmeboende personer med demens å oppleve at helsepersonell som kommer inn i deres hjem, er del av en omsorgskultur som er opptatt av hvordan de har det og hvordan den enkeltes behov endrer seg, mener han.

Utdannelse, arbeidsmiljø og lønn

Linn Bekkesveen lister opp tre punkter for å gjøre hjemmeomsorgen til et attraktivt yrke:

1. Faglige oppdateringer og kurs i demensomsorg. Det bidrar til å skape dyktige og engasjerte ansatte.

2. Godt arbeidsmiljø. Her er det avgjørende at pleierne slipper å stresse, får nok tid og har ledere som er lydhøre for de ansatte.

3. God lønn.

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy