JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Helsefagarbeider beskriver forholdet mellom profesjonalitet og å være et medmenneske

«Kan du forestille deg å ikke kjenne nærhet til et annet menneske? Aldri å kjenne noens varme hud?»

NÆRHET: – Jeg tror vi trenger nærhet og omsorg, på samme måte som vann og mat. (Illustrasjonsfoto)

NÆRHET: – Jeg tror vi trenger nærhet og omsorg, på samme måte som vann og mat. (Illustrasjonsfoto)

Colourbox

Han er mannen som vet at han er prisgitt de ansatte på sykehjemmet resten av sine levedager. Han er mannen som ikke vil være til bry, og ikke vil ringe på alarmen. Han er mannen på rom 206.

2017040709213820230821171436

«Trygve», 80 år. Liggende på ryggen ute av stand til å komme seg opp av sengen uten hjelp. Ute av stand til å drikke når tørsten kommer, uten en hjelpende hånd.

Han snur seg til faste klokkeslett, ikke når han føler han trenger å bli snudd. Han klarer ikke å klø seg på ryggen, og klør enda mer bare av tanken på å ikke klare å klø. Han har fått noe på øyet, men parkinson-sykdommen som rammet ham for ti år siden, gjør at hendene ikke lystrer, og de hopper alle andre steder enn dit han vil ha dem.

«Trygve» har mistet kontrollen over egen kropp. Over urin og avføring, og han bruker bleie. Hodet er det ingenting i veien med, og han gjør seg sine tanker. Tanker om et liv som er forbi, kontroll som har gått tapt, og han vet at resten av sine levedager er han prisgitt de ansatte på sykehjemmet der han bor. Han har ikke barn, og konen døde for flere år siden. Det er bare Trygve.

Han er mannen på rom 206.

Han er mannen du kommer inn til, som smiler og er blid mot alle. Han er mannen som ikke vil være til bry, og ikke vil ringe på alarmen. Han vet de ansatte har mye å gjøre, det ser han hver gang de er innom. Og han vet han ikke er den sykeste på avdelingen. Så å dra i snora for at han klør på ryggen, blir så ubetydelig.

Men møter du blikket til «Trygve», så ser du at øynene ikke smiler. Du ser at det rykker i munnvikene, og at hendene holder litt for hardt rundt sengehesten. Men han takker pent for hjelpen, og sier nei takk når de spør om det er noe mer før de går.

Før de blå hanskene haster ut døren igjen. Han lar en tåre renne fritt, uten å klare å tørke den vekk. Han er kledd og skiftet på, og vet det er lenge til neste besøk av de blå hanskene. Kanskje noen da spør om han klør, om han vil bli smurt på ryggen. Den ryggen som ligger innpakket i sengetøy hele dagen. Kanskje han vil bli holdt ei lita stund i hånden og få litt forståelse?

Det er veldig mange engler i helsesektoren. Veldig mange dyktige og flinke mennesker. Likevel mener jeg vi alle kan bli minnet om daglige plager vi alle har, men som vi ikke merker fordi vi klarer fint å gjøre noe med det selv.

Å være ensom og alene. Ligge time etter time, dag etter dag i sengen. Enten det er på sykehus, sykehjem eller hjemme. Kan du forestille deg å ikke kjenne nærhet til et annet menneske? Aldri å kjenne noens varme hud ?

I et miljø som er blitt så sterilt at mange tar på seg hansker allerede før de går inn på rommet ditt. Håndhilser med hansker, vasker deg med hansker. Følger deg på toalettet, kler på deg. Alltid med hansker på.

Jeg tror vi trenger nærhet og omsorg, på samme måte som vann og mat. Det er blitt bevist at massasje av syke pasienter minsker bruken av smertestillende og antidepressiva. Ikke på grunn av massasjen i seg selv, men på grunn av berøringen.

Ikke misforstå, jeg mener ikke at alle skal gå og ta på hverandre i tide og utide, og man skal respektere hverandres grenser og kjemien man har med hverandre. Men de aller fleste setter pris på å bli sett, hørt og bli vist omtanke. Uansett hvor stresset hverdag vi har, så kan vi ta tid. I det minste late som vi har tid. Legg fra deg stresset på utsiden av døren, bruk minuttene godt med øyekontakt, lave skuldre og et vennlig klapp på hånden eller et stryk på kinnet. Har du tid, så tilby å smøre beina eller ryggen.

Og ikke ta på hanskene før det er nødvendig. Selvfølgelig er det høyst nødvendig i mange tilfeller og situasjoner, og det forstår folk. Men å håndhilse på noen med hansker, det er ufint. Du får ikke mere bakterier på deg der enn du gjør ved å holde i handlevogna på Kiwi.

Og heldigvis er vi friske nok til at vi kan gå å vaske oss etterpå. Og det klarer vi helt selv. Ennå...

Legg fra deg stresset på utsiden av døren, bruk minuttene godt med øyekontakt, lave skuldre og et vennlig klapp på hånden eller et stryk på kinnet.

Hege Hansen

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Telefon:
23 06 40 00
Adresse:
Møllergata 10, 0179 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy