Det tause barnet

En praktisk tilnærming til barn med selektiv mutisme i barnehagen

COLOURBOX

Det hender at barnehageansatte møter barn som ikke snakker. Barns språk er i utvikling, og normaliteten rommer mye. Men noen barn er tause fordi de har selektiv mutisme (SM).

2016032913150020160426143050

«Han smilte gjerne selv om han ikke var glad.»

HER kan du lese en fullstendig utgave av artikkelen, med faglige referanser.

Det er min første dag på jobben. Alle barna på 3-årsavdelingen er samlet i ring på gulvet. En av de ansatte leder samlingen, og barna får i tur og orden presentere seg. Så kommer turen til Jonas. En stille gutt som ikke ser ut til å være en del av gruppa. «Han snakker ikke,» hvisker en ansatt til meg. Og det gjør han ikke; det kommer ikke en lyd. Og ingen av de ansatte hadde noen gang hørt ham gråte.

Jonas lekte aldri med de andre barna. Han satt helst for seg selv, stille. Ved måltidene kunne han sitte lenge uten å spise. Han ba ikke om mat. De andre barna dominerte måltidet, og holdt oss voksne opptatt. Vi så ikke at Jonas ikke hadde fått pålegg på brødet.

Privat

SM er en tilstand der barn i visse sammenhenger konsekvent ikke snakker. Den er lite utbredt i Norge – i underkant av én prosent har diagnosen, og jentene er i et lite flertall. Selv om SM ofte kommer til syne når barnet er mellom to og fire år, er det vanligst å oppdage dette i skolealderen, når det stilles større krav til det verbale. Det fins derfor lite litteratur om SM i barnehage, og hvilke tiltak som kan settes inn.

De første symptomene blir ofte mistolket som normal skyhet. Sjenerte barn kan også være motvillige, men svarer ofte enten verbalt (gjerne hviskende) eller nonverbalt. Det er relativt stor enighet om at SM best forklares som en angstlidelse, mest assosiert med sosial angst, som påvirker barnets atferd og styrer dets hverdag. Barn med SM lager seg strategier for å unngå å snakke.

Følgende tiltak ble satt i verk:

Tiltak 1: PPT og BUPA

Vi gjorde flere observasjoner og hadde samtaler med foreldrene, som begge jobbet med psykisk helsevern. De tok selv opp SM som en mulig diagnose. Vi fant ut at selv om Jonas var helt taus i barnehagen, var han ikke det hjemme. Der pratet og gråt han.

Vi brukte kartleggingsverktøyet Tidlig registrering av språk (Tras), og hos Jonas fant vi store hull på områdene for samspill, kommunikasjon og oppmerksomhet. I tillegg fylte foreldrene ut et skjema på hvordan de så ham hjemme. Det viste at Jonas hadde en normalutvikling av språk og språkforståelse i familien.

Pedagogisk-Psykologisk tjeneste (PPT) observerte Jonas, hadde møter med foreldrene og henviste videre til Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (Bupa). Han fikk noen timer med spesialpedagog i uka og vi gjennomførte tverrfaglige samarbeidsmøter. Dette var viktig for at vi skulle få en felles forståelse av Jonas.

Tiltak 2: Lære barnet å kjenne

For å kunne hjelpe Jonas best mulig, var jeg nødt til først å bli kjent med ham. Jeg lærte å lese kroppsspråket hans, særlig blikket og smilet. Han smilte gjerne selv om han ikke var glad. Det var kun når smilehullene kom fram at han faktisk var glad. Han sank ofte sammen når han opplevde angst, akkurat som om han ville synke ned i et hull i bakken. Et annet tegn var at han hadde hendene i munnen.

Tiltak 3: Defokusert tilnærming

PPT anbefalte oss defokusert kommunikasjon. Vi kunne gjerne stille Jonas spørsmål, men fortsette uten å kreve svar. Metoden egnet seg godt til bruk under måltidene. Jeg satt ved siden av Jonas slik at det var naturlig å ikke ha øyenkontakt. Jeg spurte ham hva han ville ha på maten, og han kunne svare nonverbalt ved å strekke seg etter eller peke på det pålegget han ville ha. Dette ble begynnelsen til de første ordene. Gradvis begynte han å svare meg med et enkelt og noe mumlende «kaviar». Jeg ga ham kaviaren slik jeg gjorde når han bare pekte.

Det var viktig at vi ikke gjorde noe ut av det dersom Jonas svarte. Denne tilnærmingen ble også brukt på andre områder av barnehagehverdagen.

Tiltak 4: Gå raskt videre

Det var viktig at Jonas var en del av gruppa. Tausheten hans hadde alt gjort ham ganske alene. Navneoppropet ble ett område der vi måtte endre våre rutiner. Jeg ropte ham opp, men gikk raskt videre til neste barn. Etter en stund trengte jeg ikke lenger å gå raskt videre, for da visste han at jeg ikke ville kreve svar. Etter hvert begynte han å svare. Først bare en stille antydning. Så et klart og tydelig «Ja!». Samme metode ble også brukt i samlingsstunder.

Tiltak 5: Nonverbal konflikthåndtering

Konflikthåndtering ble vanskeligere for Jonas enn de andre barna. Han måtte stå i situasjonen, enten ved å eie de følelsene han hadde, eller ved å ta ansvar for det han hadde gjort. I tillegg måtte han kommunisere med det andre barnet. Han så ned i bakken og klarte ikke å bevege seg. Løsningen ble å gjøre tingene sammen med ham. Si unnskyld sammen med ham og blåse sammen med ham. I starten gjorde vi det for ham, mens han var til stede. Det tok lang tid, men etter hvert deltok han mer selv.

Tiltak 6: Plan B ved arrangementer

Vi ville gi Jonas det samme tilbudet som de andre barna, og i samarbeid med foreldrene sørget vi alltid for en plan B ved ulike arrangementer. Vi informerte ham grundig på forhånd, og han fikk selv velge om han ville gjennomføre. Han kunne når som helst trekke seg, og vi fulgte alltid godt med på kroppsspråket hans.

Tiltak 7: Turer

Etter hvert ble Jonas trygg i barnehagen. Vi begynte derfor å jobbe med å trygge ham på andre arenaer, og tok med noen av vennene hans på tur utenfor barnehagen. Gradvis kunne vi overføre tryggheten hans til for eksempel skolen.

Det er sommerfest. Jonas er førskolegutt og skal få sin avskjedshilsen foran alle foreldrene i barnehagen. Jeg sier noen gode ord og mimrer om tida i barnehagen. Så overrekker jeg en gave til ham. Jonas står stødig. Deretter går han stille ned til foreldrene sine. Det var en stor dag for ham. Han hadde mestret en angstfull situasjon.

Dette er en forkortet utgave av en artikkel som tidligere er publisert i Fontene. Den opprinnelige versjonen med henvisninger kan du lese på fagbladet.no.

Marianne B. Iversen

Barnevernspedagog, er under videreutdanning i barnehagepedagogikk. Ti års erfaring fra barnehage. Jobbet med «Jonas» i tre år.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy