Titti Brun, Fagbladet

titti.brun@fagforbundet.no

«Helene» er 48 år og har jobbet som hjelpepleier i over 13 av dem.

«Vi er mange som jobber i helse- og omsorgsyrker som tidligere er utsatt for seksuelle overgrep, fordi det er et lett valg for oss å gi omsorg og ta ansvar for andres liv, men ikke vårt eget,» skrev hun til Fagbladet.

E-posten brakte oss til Senter mot seksuelle overgrep i Telemark, der vi møtte Helene og hennes veileder Mette Sterner.

Fosterbror

Helenes historie føyer seg inn i statistikken som viser at over 90 prosent av seksuelle overgrep skjer mellom parter som kjenner hverandre, som har et slags tillitsforhold.

Hun beskriver barndom og ekteskap som godt. Likevel har hun alltid vært annerledes.

I flere tiår har hun skjøvet fra seg minnene om overgrepene som fosterbroren utsatte henne for. Fosterbroren var fem–seks år eldre. Minnene er vage, for hun var bare ti år gammel. Men hun vet det skjedde flere ganger. Hun husker hvor, og lukter og lyder. Hun husker den gangen faren ropte inn henne og fosterbroren.

– Da skjønte jeg at noe var galt, og at noe måtte holdes hemmelig.

Først mange år senere forsto hun hva som var galt, og skylden og skammen vokste.

Alt veltet opp

Det fins 22 sentre mot seksuelle overgrep i Norge. Mange av dem som tar kontakt gjør det etter medieoppslag, tips fra kolleger og venner, eller fordi de kommer i kontakt med andre som har opplevd overgrep.

Helenes traume eksploderte fordi hun kjente til en annen som opplevde et overgrep. Det er seks år siden.

– Alt jeg hadde prøvd å fortrenge veltet fram. Jeg ringte senteret her og ble tatt i mot uka etter. Det var uvirkelig godt å få høre at mine reaksjoner er helt normale. Det har vært utrolig nyttig å snakke med noen som har opplevd liknende.

Senskader

Virkningene av overgrep kalles senskader, nettopp fordi mange opplever å få plager lenge etter at overgrepene skjedde. De kan være både fysiske, psykiske og sosiale. De fører til begrensninger i livsutfoldelsen om traumene forblir ubearbeidet.

Som så mange holdt Helene i begynnelsen det hemmelig at hun gikk regelmessig til samtale hos en veileder.

– Etter en del sterke samtaler, syns jeg det fikk være nok og sluttet å møte opp ved Senter mot seksuelle overgrep. Jeg konsentrerte meg om hverdagen igjen. Jeg har alltid vært veldig aktiv i familie, jobb og foreningsarbeid. Jeg er god på det, sier Helene med et skjevt smil.

Veien tilbake

Etter en tid maktet hun ikke mer, all energi var borte. Hun ble sykmeldt. Enkelte dager nesten sengeliggende.

– Det var helt forferdelig, jeg følte at alt håp var ute.

Hun tok på nytt kontakt med veileder.

– I ett år gikk jeg ukentlig til samtaler, så sammenhenger og bearbeidet. Takket være senteret kom jeg på beina og tilbake i jobben jeg er så glad i. Jeg har fortsatt med samtaler innimellom, og kjenner livslysten stiger ettersom jeg jobber meg gjennom lagene, forteller Helene.

Mange i omsorgsyrker

Veileder Mette Sterner kjenner igjen mønsteret. Det tar i snitt 17 år fra siste overgrep til man våger å fortelle om det til noen.

– Mange har mer eller mindre bevisst brukt enorme krefter i årevis på å overleve. Det er ofte dyktige omsorgsfulle mennesker som ikke klarer å sette grenser verken for seg selv eller andre. Det er svært mange som kommer hit som jobber i helse- og omsorgsyrker. De lever i taushet, og løper og løper – til det plutselig ikke går lenger. Mange kommer hit i 30–50-årsalderen, utmattet av indre sliten­het, sier Sterner.

Skammelig lystfølelse

Svært mange føler skyld og skam for det de ble utsatt for. Enten det skjedde da de var barn eller voksne. Overgrepene mot barn har ofte skjedd på en måte som gjør at barnet føler seg delaktig. Derfor tier også de fleste. Mange har kjent på seksuelle følelser i overgrepssituasjonen og er derfor sikre på at de har skyld eller at det er noe galt med dem.

– Det er helt normalt. Det er viktig å forklare og forsikre om at kroppene våre reagerer som kropper skal, selv om settingen er helt feil, påpeker Sterner.

Også Helene kjenner på den skamfølelsen. Selv om hun rasjonelt vet at hun bare var et barn, har det fått prege livet og selvfølelsen.

– Skyldfølelsen sitter så dypt.

Vil gi håp

Helenes sjef vet hva hun sliter med, og hun har fått god støtte.

– Jeg har alltid likt meg på jobb, men har tilpasset meg, kanskje for mye. Nå føler jeg at jeg stoler mer på mine egne meninger. Jeg har mer tro på meg selv og mye større glede av prosjektene jeg kaster meg ut i.

Helene har også snakket med noen kolleger og venner om sine opplevelser.

– Det har vært fint. Men det er sjokkerende at blant de få jeg har vært åpen overfor, har søsteren til en, en kollega og en nabo opplevd overgrep. Alle tre jobber i helsevesenet. Det er mange. Derfor sendte jeg e-posten til Fagbladet.

– Jeg vil fortelle at det er håndterbart. At det er håp.