Ingeborg Vigerust Rangul

ingeborg.rangul@fagforbundet.no

På Tunnelbanans stasjon Skogskyrkogården ser man rett inn i en stor skog bak en mur på den ene siden og gravsteinsutsalg på den andre.

Inne på den enorme kirkegården er alle velkomne i sorg; refleksjon eller som turgåer og kikker. Her kjører begravelsesfølger, og pent kledde sørgende går til et av de fem kapellene på området. Her jogger folk eller går på tur. Området har en sykkelvei, og hver helg har Storstockholms Lokaltrafiks egen rute gjennom kirkegården, med egen bussholdeplass.

Mur med respekt

Muren blir lavere jo nærmere Skogskyrkogården besøkende kommer. Den furukledde åsen med sin åpne flate, åpenbarer et sakralt landskap. Skogskyrkogården er et sted for de levende, med naturen som støtte i sorg­prosessen.

– Den fire kilometer lange muren rundt Skogskyrkogården er i stor grad oppført som nødhjelpsarbeid på 1920-tallet da arbeidsløsheten var skyhøy, forteller kirkegårdsforvalter Mats Larsson ved kirkegårdsforvaltningen i Stockholm kommune.

– Like mye mur ligger under jorden som over. Den og stedet innbyr til respekt, og vi har ikke vært plaget med at den blir tagget ned.

Trofaste ansatte

En del av kirkegården stelles av kommunen, i tillegg til at de har ansvaret for krematoriet og for kistebegravelsene. Den andre halvdelen stelles av private entreprenører på oppdrag fra Stockholm kommune.

Habib Jobe og Jana Kähänen er to av tre heltidsansatte kirkegårdsarbeidere. Jobe står bøyd over en grav og bytter ut visne blomster med nye. Han har valgt å jobbe lange arbeidsdager i den mest arbeidsintensive sesongen, og så avspasere for å reise hjem til Gambia på langtidsferie om vinteren når det er mindre å gjøre på kirkegården.

Kähänen er leder for de kirkegårssdansatte. Hun forteller om en stabil arbeidstokk som er fornøyde med jobben og arbeidsstedet.

– Mellom april og til sist i oktober, på det mest arbeidsintensive, er vi mellom 35 og 40 som jobber på kirkegården, sier hun.

Garbo og Larsson

Området er gammelt, og allerede i 1914 ble det utlyst en arkitektkonkurranse der et av kravene var at forslagene skulle ta hensyn til naturen.

Arkitektene Gunnar Asplund og Sigurd Lewerentz fikk oppdraget og tegnet en kirkegård med vekt på tanken om at alle er like foran døden.

Her er ingen store gravstøtter blant de 100.000 gravene og heller ingen kjendiser som får større eller bedre plass enn andre. Med et unntak – Greta Garbo. Gravstøtten hennes står på et eget sted, ikke langt unna sine foreldre. Nøyaktig hvor kisten er gravd ned, får ingen vite, for å unngå at den graves opp.

I tillegg til gravplassene, er asken til rundt 60.000 døde spredt på minnelunden. Blant annet forfatteren Stieg Larssons aske.

– Askespredningen skjer anonymt. De pårørende får beskjed i etterkant. Vi har rundt 700–800 aske­spredninger i året og ingen på snø, sier Larsson.

Han forteller at i tillegg velger nå flere og flere et kolumbarium. Det er en askegrav hvor urnene oppbevares. I hver nisje er det plass til minst to urner, og over ligger det en plate med inskripsjon på.

Dødningskalle på døra

I tillegg til kirkegårdens stier, brønner, lindealleer og furukledde åser, er de fem begravelseskapellenes arkitektoniske perler. Arkitekturen, interiøret og belysningen er som å stige rett inn i 1920-tallet.

– Hvert kapell har sin egen hage og egne venterom. Veggen i det største kapellet, Heliga Korset, kan åpnes slik at de sørgende kan gå rett ut i naturen etter seremonien. Det kan vi dessverre bare gjøre på dagens siste bisettelse. Vi kan ikke risikere tekniske problemer og at veggen ikke lukker seg, sier Mats Larsson.

– Det fins en tanke bak alt her på Skogskyrkogården. Hver detalj er basert på besøkerens opplevelse av forholdet mellom liv og død, forteller Larsson.

Han viser vei til den mørkeste delen av kirkegårdens furuskog, hvor Skogskapellet ligger. Her er nøkkelhullet i døren lagt i øyet på en dødningskalle og åpner opp for døden.

– Man skal ikke verne seg, men forsones med døden.