Sliten nei – jeg er forbanna!

Haakon Lie har levd med bare én lunge mesteparten av livet. Som 103-åring kan han fortsatt ta pusten fra de fleste.

2008111813122520131216074236

VIRAKEN RUNDT Haakon Lies bursdagsfeiring, bokslipp og tv-opptreden har lagt seg. Høvdingen er tilbake i hverdagen, og mange vil si at det er akkurat slik de drømmer om å ha det i alderdommen: Et klart hode, et brennende engasjement og den hjelpen du trenger for å bli boende hjemme.

Selv rister han på hodet.

– Det er ikke mye igjen. N’Haakon sitter i gettoen her ute og har ikke mye mer han skulle ha sagt.

– Halve Norge skiftet mening om ­jagerflyene etter at du uttalte deg på tv, så en viss innflytelse har du vel?

Tristessen er borte på et øyeblikk:

– Ja, så du det? Da holdt jeg på å dette på ryggen!

ALDEREN OG MERITTLISTEN tatt i betraktning kunne man kanskje innbille seg at Haakon Lie ville roe seg litt ned nå. At han ville lene seg bakover i sin lysegrå sofa i det vakre hjemmet på Ulvøya, at han ville skue utover de ruvende furutrærne og på Oslo­fjor­den, og at han ville nøye seg med å la tankene sveipe over livsverket sitt.

Den som har vært innenfor Haakon Lies kraftfelt vet at det neppe kommer til å skje.

MYE AV 103-åringens engasjement knytter seg til ungdommen og til framtida. Ikke minst rusmisbrukernes vanskjebne i velferdsnorge. Sist vinter ba han ett av barnebarna trille ham i rulle­stolen til byens bakgater. Bare tanken på menneskene han møtte der får kjempen til å synke sammen.

– I Norge har vi dobbelt så mange dødsfall på grunn av overdose som i resten av Europa. Jeg vet ikke hva vi skal gjøre med det, sier Haakon Lie, som ellers er kjent for å være mer handlekraftig enn de fleste.

Kontrastene i menneskers livs­vilkår ble tidlig tydelige for gutten fra Bjerregaardsgate. Som den eneste i søskenflokken på fem, fikk han an­ledning til å gå gymnaset – og derifra gikk det strake veien til universitetet. Han ville heller bruke kroppen:

– Jeg slutta etter tre måneder. Da fikk jeg på meg beksømstøvlene og kom meg ut i skauen. Å organisere seg var en selvfølge for 21-åringen.

– Den gang var tonen at hvis du var en god sosialist, så betalte du ikke bare partimedlemskapet, du var ­fag­­organisert også, sier Haakon Lie. Han har hentet fram den blå medlemsboka fra Norsk Kommuneforbund som ­dokumenterer medlemskap fra

26. ­februar 1926.

Kameratene på koia i Nordmarka var ikke like begeistret over fagbevegelsen.

EINAR Gerhardsen, var sekretær på Aps Oslokontor. Han ble med inn på skauen, og dermed ble det fart i det ­fagligpolitiske arbeidet.

– Jeg husker stiftelsesmøtet. Vi lå i etasjesengene, og n’Einar sto på gulvet og snakket. Alle som var der meldte seg inn i Kom­muneforbundet.

For hans eget vedkommende ble imidlertid tømmerhoggertilværelsen kortere enn planlagt.

– Som så mange andre på den tiden fikk jeg tuberkulose.

Martin Tranmæl, som på det tidspunktet var i LO-sekretariatet, hadde sett den unge skogsarbeiderens ­organisatoriske evner, ståpåvilje og usedvanlige talegaver, og ga ham

i oppdrag å bygge opp opplysnings-

og kultur­arbeidet i arbeiderbevegelsen.

– Alt dette var som et eventyr, sier Haakon Lie. På spørsmål om hva han er mest stolt av å ha vært med på, ­svarer han AOF uten å nøle. Og alt

vi fikk utrettet skyldtes hjelp fra Kommuneforbundet.

ET MØTE MED Haakon Lie fortoner seg som en samfunnsfagtime i særklasse. Ikke bare husker han og kan fortelle, han var der også når mange av 1900-tallets store begivenheter utspilte seg. Han besøkte skyttergravene under den spanske borgerkrigen,

han kjempet mot nazistene under

2. ­verdenskrig og mot kommunistene i etterkrigstiden. Han har aldri sittet verken på Stortinget eller i regjering, men som partisekretær i Arbeider­partiet gjennom 24 år fikk han større innflytelse enn de fleste.

Navnet Haakon Lie gir også negative assosiasjoner for mange. Han regnes som en av arkitektene bak over­våkingen av venstreradikale i etterkrigstida, og blikket mørkner betraktelig når dette bringes på bane.

– Vi må huske at dette var en helt annen tid, og andre folk enn i dag.

Men det som er sikkert, er at dette ­pågikk altfor lenge.

ETTER MER ENN førti år i begiven­hetenes sentrum ble Haakon Lie ­pensjonist i 1973.

– Nå må jeg finne noe å gjøre, ellers blir jeg ikke til å være i hus med, sa jeg til kona. Så da kjøpte vi en skogteig, en traktor, graver og motorsag, og så sto jeg i skauen og hogg halve året. Resten av året bodde vi i Florida, for­teller Haakon Lie som med pensjonisttilværelsen også startet sin karriere som forfatter.

– Jeg hadde ei kone som var mer ­intelligent enn meg. Hun samlet alt materialet, og jeg skrev åtte bøker.

– Du har selv hogget tømmer til ­huset?

– Ja, takbjelkene hogget jeg ute i Enebakk.

– Men du gikk aldri løs på furu­trærne på tomta her?

– Nei, det skal jeg si deg, at den ­dagen du ser den første furua faller her, da er’n Haakon dau!

SELV OM BÅDE statsminister, partisekretær og andre sentrale personer stikker innom, er det de Haakon Lie kaller sliterne som oftest tar turen til eneboligen på Ulvøya.

– Før i tida var sliterne i Norge slike som a’ mor. Husmødrene på små­gårdene som måtte fø fram ungeflokken, hyppe poteter og mjælke kuer. Og det var slit den tida vi måtte trekke fram tømmeret med muskelmakt

– I dag er det omsorgsarbeiderne som er sliterne. Det kommer for­skjellige hjemmehjelpere her, men bare én av dem er over 50 år. Du ser at de løper her inne for å bli ferdige på en time, sier Haakon Lie, som takker sliterne for at han fortsatt klarer seg hjemme.

– Kvart på sju ringer klokka, og da ruller n’Haakon ut av senga. Så er det et kunststykke å komme seg på badet over de jævla dørstokkene. Deretter er det å komme seg over flere dørstokker og inn på kjøkkenet så n’ får kokt grauten sin.

– Etter hvert kommer hjemmesykepleien og hjelper meg å få på støttestrømper, så er det gymnastikk og så er det jobben – Aftenposten og Dagsavisen som kommer på døra hver dag. Og Economist og Newsweek en gang i uka. Men det går så smått.

– Tenker du på døden?

– Nei, den har jeg aldri tenkt på. Det er bare noe som kommer.

– ER DET NOE DU angrer på når du tenker tilbake?

– Nei, jeg angrer ikke det jeg har gjort, men kanskje på noe av det jeg ikke har gjort. Som i lederstriden mellom n’Jens og n’Thorbjørn. Da sto jeg på Jens sin side, men jeg skulle ha sagt at de burde trekke seg begge to ­etter det kolossale valgnederlaget.

– Og det var en kardinalfeil at jeg ikke hadde hjerte til å skrike opp om den altfor høye oljeutvinningen. Men det er et jag etter mer og mer, sier Haakon Lie, og det lyner i blikket når han kommer inn på energipolitikken.

– I vinter flommet det over av vann, mens strømprisen ble doblet. Vi burde ha et system der de som bruker lite strøm betaler mindre per kilowattime, mens de som bruker mye betaler mer. De som har strøm i oppkjørselen og flombelysning på hytta bør betale ­regninga, sier Haakon Lie harm­dirrende og knytter neven. Så blir han stille en lang stund.

– Er du sliten?

– Sliten nei – jeg er forbanna!

Alder: 103

Aktuell: Medlem i Fagforbundet i 82 år.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy