I løpet av de siste 20 årene er det inngått flere enn 700 OPS-kontrakter i Storbritannia. Bare i England har disse kontraktene en anslått verdi på rundt 450 milliarder kroner, ifølge en rapport som professor Allyson Pollock ved Queen Mary University of London har skrevet sammen med David Price.

– 20 års erfaring i Storbritannia viser at befolkningen får et dårligere tilbud når tjenester må kuttes og ansatte blir oppsagt fordi britisk helsevesen har opparbeidet seg stor gjeld og fått betalingsproblemer på grunn av dyre OPS-kontrakter, sier Pollock.

I dag legger hun fram resultatene i rapporten under et frokostmøte som Manifest Analyse arrangerer i Oslo.

Har et valg

– Norge har et valg, fortsetter Pollock. Hun tenker blant annet på stortingsvalget til høsten der vi kan få et regjeringsskifte og et høyrestyre som har programfestet at de vil bruke OPS-kontrakter i utbyggingen av offentlige tjenester.

– Dere kan bruke egne ressurser – blant annet i form av avkastning fra oljeformuen – for å finansiere offentlig utbygging av alt fra sykehus til veier, eller dere kan gjøre som britene; slippe til utenlandsk spekulasjonskapital og bli sittende fast i renteklisteret deres i årevis framover, sier Pollock.

Store årlige utgifter

Grunnen til at OPS-kontrakter blir dyrt, er at private selskaper ikke får så billige lån som offentlige myndigheter.

I England økte dessuten rentedifferansen på offentlige og privatfinansierte prosjekter under bankkrisen.

– Gjennom OPS-kontrakter har offentlig sektor i England nå bundet seg til årlige tilbakebetalinger på 72 milliarder kroner i minst 30 år framover, sier Allyson Pollock.

OPS-kontrakter fungerer på den måten at private selskaper ikke bare står for byggingen, men også finansieringen av en offentlig utbygging, for eksempel en vei eller et sykehus. I tillegg står det privat selskapet for driften, mens offentlige myndigheter betaler tilbake gjennom en årlig avgift eller leie.

Differansen mellom hva prosjektet faktisk har kostet, og beløpet som årlig blir betalt inn med offentlige midler, er overskudd som går til eierne av finansieringsselskapene.

I 2011 slo finanskomiteen i Underhuset fast at kapitalkostnadene ved et typisk OPS-prosjekt var omtrent dobbelt så høye som ved langsiktige offentlige investeringer, ifølge rapporten fra Pollock og Price.

Fra pasienter til investorer

– I Storbritannia betyr dette at helsemyndighetene er kontraktsbundet til årlige utbetalinger til de private investeringsselskapene samtidig som OPS-kontraktene ikke har vært fullfinansiert gjennom de offentlige bevilgningene til sykehusene. Dermed får sykehusene svekket betalingsevne, og offentlig helsemidler er blitt omdirigert fra pasienter og over til banker og investorer som eier OPS-selskapene.

– Mens det kuttes i helsebudsjettene og i tjenestene til befolkningen, blir leieutgiftene til OPS-selskapene skjermet fordi det er forferdelig dyrt å bryte kontraktene, sier Pollock.

Antall ansatte blir også kuttet fordi sykehusene ikke lenger har råd til å ha så mange ansatte. Spesielt har dette gått ut over støttefunksjoner som kjøkken og renhold, fortsetter hun.

Advarer Norge

Pollack argumenterer derfor sterkt mot at Norge bør satse på denne formen for finansiering av offentlig prosjekter, som i stor grad handler om et ideologisk ønske om å privatisere offentlig sektor. Samtidig er dette en måte å skyve utgiftene foran seg, og måtte betale ekstra for det.

– I et land som Norge, der de offentlige budsjettene går med overskudd, er det ingen grunn til å manipulere med utgiftssiden på denne måten, sier hun.

– Også i England, der vi har budsjettunderskudd, ville det ha vært billigere og bedre å finansiere offentlige prosjekter med offentlige lån til faste og lavere rentesatser, sier Alyson Pollock.