Stol på at barna kan

Har du lyst, har du også lov til å få en morsommere hverdag med «Jeg kan»-metoden.

2006010913543420131216041351

Slipper stigmatisering

Løft-metodikk

Belønning

Humor og glede

Jeg kan-metoden

– Før kjefta vi på barna, tok tak i dem. Nå behøver jeg bare å si kodeordet «monstertømmerstokk» og barna blir minnet om avtalen vi har inngått, sier styrer Annelene Berntsen i Slependen barnehage, som er fordelt på to hus: Jongskollen og Vågebytoppen. Begge har tatt i bruk en finsk metode som heter Jeg kan.

– Er det min tur nå? Kan jeg også få sånn? Hva skal jeg øve på nå? spør barna på Jongskollen. Avtalene er svært attraktive. På ei tavle med klistremerker viser Yousuf (4) stolt fram sine hesteklistremerker. Han har greid å legge vottene sine på hylla. Maria (4) har fått tre klistremerker, et for hver dag hun kledde på seg raskt.

Poenget er at de ansatte i samarbeid med barn helt ned til to år lager individuelle avtaler, både for å opparbeide samspill og sosiale ferdigheter, men også mer praktiske ferdigheter. Barna kan øve på å gå på do eller legge tøyet sitt på plass. Vold må selvsagt stoppes. Er atferden utagerende på flere vis, er det viktig å prioritere en ting om gangen og overse det andre.

For å bli minnet på oppgaven når ting går skeis, har barna lagd seg kodeord: monstertømmerstokk, trampemikkel, superega eller andre gøyale ord.

– Vi er overrasket over hvor fort barna har lyst til å forandre sin atferd. Vi fokuserer ikke på problemene, for det å øve på noe er morsommere. Problembarn blir ikke så uthengt med Jeg kan-metoden fordi alle kan trene på noe, sier pedagogisk veileder for de ansatte, Jenny Reinholdtsen.

Hun understreker at dette er en form for løft-metodikk for voksne som er tatt i bruk på barn. Selv har Reinholdtsen utarbeidet en guide for voksne som de skal tenke igjennom før de lager avtaler med barna. Barnehagesjefen i Bærum kommune ville gjerne ha et konkret tall for hvor mange barn som skulle få avtale. I løpet av det første året (2004) greide begge husene å nå et snitt på over 70 prosent, noe de er fornøyd med.

– Vi tror at barna kan. Det er viktig å legge lista der barna er, for det handler om mestring og styrket selvfølelse. Barna skal ha suksess, sier Berntsen. Det eneste negative om metoden er hvis lista legges for høyt. Da må den justeres.

Reinholdtsen sier at avtalene gjør at barna blir mye mer motiverte. I avtalen velger barna et kraftdyr, for eksempel en hest eller dinosaur, hvor de kan søke motivasjon for å trene seg på den valgte oppgaven. Her fungerer klistremerkene som kraftdyr.

De er begge overrasket over at barna også støtter hverandre så mye som de gjør. Barna gir også tilbakemeldinger til andre foreldre. Og selvsagt hører det med en belønning når målet er nådd, etter barnets eget ønske: Bolle- eller kakaofest for alle er populært. En ville gjerne feire med å få sitte ved siden av ei venninne i gymtimen.

De voksne fryktet at metoden ville føre til flere møter. Men heller ikke det har skjedd. De går ubyråkratisk til verks og kan finne på å ha et møte i sandkassa, der hvor barna er.

Metoden har ført til mer åpenhet og kommunikasjon mellom ansatte, barn og foreldre.

– Systemet er nytt, men er en fordel der mange er ufaglærte. Også assistenter sier at en ikke trenger å være psykolog for å skjønne Jeg kan-metoden, sier Reinholdtsen.

Helga før vi besøkte barnehagen, holdt Reinholdtsen foredrag om Jeg kan-metoden for ca 700 ansatte i barnehager og SFO fra hele landet. Når barnehagen skal bygge nytt og større på tomta ved siden av, skal de ansette flere førskolelærere. Da vil de bruke Jeg kan i rekrutteringsøyemed.

På plussiden hører også en ny humoristisk sjargong de voksne imellom. «Dette kan du», kan være nok til å få personalsamlingen til å trekke på smilebåndet. Humor og glede har blitt en større del av hverdagen, får vi bekreftet.

Metoden er også prøvd ut ved flere SFOer i landet. Les mer på hjemmesiden til Nettverket! for SFO: www.sfonett.no

Mange barn skammer seg over å ha problemer. Men å lære seg noe nytt, det er helt greit. Jeg kan-metoden lærer barn å mestre oppgaver framfor å fokusere på problemer.

Et barn kan ha et problem uten å være et problembarn. Når et barn har problemer, er det fordi det mangler noen ferdigheter. Jeg kan-metoden er en kreativ løsning av barns problemer, og er beregnet på barn i alderen fire–sju år, men kan også brukes av eldre barn.

Trikset er å få det sosiale nettverket rundt barna til å delta. Foreldre, venner, besteforeldre, lærere, assistenter og andre oppfordres til å støtte barnet.

Psykiater og psykoterapeut Ben Furman leder Institutt for Korttidsterapi i Helsingfors og har utviklet Jeg kan. Han arbeider på internasjonalt plan med løsningsfokusert terapi, barns atferdsproblemer, teambygging og personlig utvikling. Finske Furman har delt Jeg kan-metoden inn i 15 trinn:

Skap problemet om til en oppgave. Finn ut hvilke ferdigheter barnet har behov for å lære for å mestre problemet.

Bli enig om den oppgaven som skal læres. Snakk med barnet om saken og bli enig om hvilken oppgave det skal begynne å øve på.

Snakk om fordelene ved oppgaven. Hjelp barnet til å bli oppmerksom på fordelene ved den.

Finn på et navn til oppgaven. La barnet gi den et navn.

Velg en superhjelper. La barnet velge et dyr eller et annet vesen, hvor barnet kan søke kraft til å fortsette med å øve seg på oppgaven.

Få fatt i personer som kan støtte og hjelpe barnet. La barnet be noen personer om støtte til å trene på oppgaven.

Styrk barnets selvtillit. Hjelp barnet til å tro at det kan lære seg oppgaven.

Planlegg en fest i god tid sammen med barnet om hvordan mestringen av den nye oppgaven skal feires.

Vis oppgaven. Be barnet om å fortelle og vise hvordan det vil oppføre seg når det mestrer oppgaven.

Fortell det til andre. Informer andre om hvilken oppgave barnet er i gang med å lære.

Øv på oppgaven. Avtal med barnet hvordan det kan øve seg på oppgaven.

Minne om oppgaven. La barnet fortelle hvordan andre bør reagere når det glemmer seg bort.

Feire suksessen. Når barnet har tilegnet seg ferdigheten, er det tid for å feire og for å la barnet takke alle som har hjulpet til.

La oppgaven vandre videre til neste barn. Oppfordre barnet til å lære et annet barn denne nye ferdigheten.

Neste ferdighet. Finn ut i samarbeid med barnet hvilken oppgave det skal lære seg neste gang.

Kilde: Børn&Unge 7/05. Les mer på www.paedagogiskbogklub.dk

KVALITETSARKIVET - KVALITETSKKO

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy