Sverigedemokraterna får lite gehør i Riksdagen

I september ble det fremmedfiendtlige partiet Sverigedemokraterna valgt inn i den svenske riksdagen. I ettertid har partiet hatt problemer med ­avhoppere på ­lokalnivå, samtidig som det har blitt rystet av en rekke avsløringer. Likevel ser det ikke ut til at partiets stilling er blitt svekket i opinionen.

2011040709363720131216155115

Sverigedemokratarnas vei til riksdagen har vært lang og broket. Partiets forløper, den åpent rasistiske kampanjen Bevara Sverige Svenskt (BSS), startet sin virksomhet allerede i 1979.

Sverigedemokraterna ble stiftet som en nødløsning i 1988, med utspring i Sverigepartiet. I Sverigedemokraterna befant det seg en rekke personer med utvetydig bakgrunn i nazistiske og åpent rasistiske grupperinger.

I første halvdel av 1990-årene hadde Sverigedemokraterna et nært samarbeid med den svenske Hvit makt-bevegelsen. Daværende partileder Anders Klarström så ingen problemer verken med uniformerte nazister i partiets demonstrasjoner eller en partiledelse der over halvparten av medlemmene enten var dobbeltorganisert eller tidligere medlemmer av nazistiske grupperinger.

Endret image

På den tida hadde imidlertid Sverigedemokraterna konkurranse. Skatteprotestpartiet Ny Demokrati, en svensk parallell til Fremskrittspartiet, hadde kommet inn i Riksdagen med krav om reduserte skatter, men også med en fremmedfiendtlig retorikk der innvandrere ble stilt opp mot svensker i partiets krav. Med Ny Demokrati i Riksdagen, ble Sverigedemokraterna politisk marginalisert, men allerede ved kommunevalget i 1991 kunne man se lokal fremgang.

Etter valget i 1994 begynte Sverigedemokraterna langsomt å forandre sitt image. Partiet så muligheten til også å etablere seg på nasjonalt nivå, etter at Ny Demokrati nå var blitt splittet og borte fra Riksdagen. Mikael Jansson, som overtok som partileder i 1995, forandret ikke Sverigedemokraternas politikk nevne­verdig. I stedet innførte han uniformsforbud, og par­tiets store demonstrasjoner, som pleide å lokke til seg bråkete og kraftig berusede skinheads, opphørte.

Både i 1995 og 2001 var det splittelser i Sverige­demokraterna. Det oppsto radikale fløyer som ikke var fornøyd med Janssons nye strategi. Først ble det nazistiske Hembygdspartiet dannet, og i 2001 ble National­demokraterna stiftet. Dette partiet kom til å overta rollen som brobygger mellom Hvit makt-bevegelsen og den ekstreme parlamentariske høyresiden.

På vei mot det respektable

I riksdagsvalget i 2002 ble Sverigedemokraterna det største partiet utenfor Riksdagen, med litt over én prosent av stemmene. Før valget i 2006 hadde Jimmie Åkesson overtatt som partileder. Den unge Åkesson, som hadde vært med i partiet siden midten av 1990-årene, fortsatte Janssons arbeid med å gjøre partiet mer respektabelt. Blant annet byttet partiet logo til en blåveis. Politikken ble imidlertid heller ikke denne gangen nevneverdig endret.

I valget i 2006 fikk Sverigedemokraterna nesten tre prosent av velgerne. Og selv om partiet ikke ble representert i Riksdagen, ble resultatet ansett som en stor suksess. I Skåne, der partiet står sterkest, ble Sverige­demokraterna det fjerde største partiet.

Fire år senere hadde Sverigedemokraterna styrket seg ytterligere. Partileder Åkesson var blitt stadig mer synlig i mediene, og i opinionsundersøkelser fra og med 2008 lå partiet over sperregrensen på fire prosent. Partiet fikk et enormt oppsving i opinionen høsten 2009 etter at Åkesson skrev en debattartikkel i Aftonbladet der han hevdet at muslimene var den største trusselen mot Sverige siden annen verdenskrig.

Massive protester

Sverigedemokraternas inntreden i Riksdagen var derfor ikke uventet, men en naturlig utvikling for et parti som hele tida hadde styrket sin stilling i opinionen. Ettersom valgkampen også sto mellom to blokker (de rødgrønne og den borgerlige alliansen), seilte partiet opp som det tredje ­alternativet.

Partiets inntreden i Riksdagen ble møtt med massive protester i Sverige. Tusenvis av mennesker samlet seg i gatene for å protestere mot at Sverigedemokraterna hadde tatt plass i Riksdagen. Mange av partiets motstandere fryktet også at Sverigedemokraterna nå skulle bli ansett som mer stuerene i debatten. Men utviklingen har snarere gått i motsatt retning.

Taper fanesaken

Til tross for at partiet ligger i vippeposisjon i Riksdagen, har det i realiteten ingen innflytelse over sin egen fanesak, nemlig innvandringen. I begynnelsen av mars 2011 la den borgerlige regjeringen sammen med Miljö­partiet fram en innvandringspolitisk overenskomst vedrørende papirløse flyktningers rettigheter. Denne gikk i stikk motsatt retning av Sverigedemokraternas politikk.

Parallelt har også den svenske flyktningbevegelsen styrket sin stilling i debatten. Hvorvidt dette har sammenheng med Sverigedemokraternas inntreden i Riksdagen eller ikke, blir naturligvis bare spekulasjoner.

Ingen tydelig politikk

Når Sverigedemokraterna står helt uten innflytelse i innvandringspolitikken, har partiet det vanskelig. Til forskjell fra Fremskrittspartiet i Norge, har partiet ingen tydelig politikk hva angår for eksempel skatter og andre økonomiske spørsmål.

Det tydeligste beviset på partiets forvirring om fordelingspolitikken står å lese i Sverigedemokraternas arbeidsmarkedspolitiske retningslinjer: «Målsettingen er å kunne ivareta nasjonens samlede interesser. Mangelen på ideologiske bindinger og ivaretakelse av særinteresser på området gjør at partiets politiske retning kan komme til å skifte avhengig av underliggende forutsetninger, politiske forandringer og konjunktursituasjonen.»

Med en så uregjerlig politikk blir det naturligvis vanskelig å finne allierte. Sverigedemokraterna har derfor ingen tillit verken hos de borgerlige eller de rødgrønne. Det er enkelt for Sverigedemokraternas motstandere å konstatere at partiet er et ensaksparti som bare er interessert i å legge skylden på innvandrere fra land utenfor Europa.

Rasistiske uttalelser

Både før og etter valget har representanter fra Sverigedemokraterna kommet med gjentatte uttalelser som viser at partiet står fast plantet på fremmedfiendtlig og fascistoid grunn. I valgkampen kunne tidsskriftet Expo avsløre at rundt femti av partiets kandidater hadde en forbindelse til den svenske Hvit makt-bevegelsen. Og etter at partiet ble representert i Riksdagen, har stadig flere av Sverigedemokraternas represen­tanter på lokalnivå havnet i søkelyset etter å ha kommet med rasistiske uttalelser.

Men rasismen og det fascistoide preget merkes også på partiets kontor i Riksdagen og i riksdagsgruppen. Jimmie Åkessons personlige sekretær, Alexandra Brunell, skrev blant annet «Atombomb, någon?» på Facebook i forbindelse med de store antirasistiske demonstrasjonene i Stockholm noen dager etter valget.

Riksdagsrepresentanten og partiets tidligere internasjonale sekretær Kent Ekeroth har skrevet på bloggen sin at asylretten ikke er en menneskerett, selv om den vitterlig står som artikkel 14 i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter. Og Björn Söder, partiets gruppeleder i Riksdagen, har spredt lenker til artikler med feilaktige opplysninger om innvandrere som begår forbrytelser.

Slik det ser ut for øyeblikket, er partiet altså i ferd med å male seg inn i et hjørne både i Riksdagen og i debatten. Spørsmålet er hvordan dette blir mottatt av velgerne.

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy