Håkon Høst, forsker

VINKELEN ER IKKE NY; med jevne mellomrom får vi høre om hvor mange pasienter sykepleierne alene har ansvaret for innenfor eldreomsorgen. Det er selvsagt helt legitimt at Sykepleierforbundet arbeider for å øke antall sykepleiere. Måten de gjør det på oppleves imidlertid ofte som en usynliggjøring og nedvurdering av dem som faktisk drar det tyngste lasset for at pasientene ved norske sykehjem skal få sin daglige pleie og omsorg, nemlig hjelpepleiere, omsorgarbeidere og pleieassistenter eller såkalt ufaglærte. I det nevnte avisoppslaget er det heller ikke bare den vanlige usynliggjøringen av disse yrkesgruppene som kommer til uttrykk. I tillegg brukes betegnelser som omsorgssvikt om ufaglærtes arbeid.

MAN BEHØVER IKKE arbeide eller være pasient ved et sykehjem for å se at bildet av hvilke som er de viktige yrkesgruppene er grovt fortegnet i disse oppslagene. Det holder med et besøk. Statistikken for den kommunale pleie- og omsorgstjenesten bekrefter dette.

I 2007 var det i underkant av 167.000 ansatte i pleie- og omsorgstjenesten (SSB). Av disse utgjorde sykepleierne 25.000, eller 15 prosent. 40 prosent, eller 62.000, var hjelpepleiere, omsorgsarbeidere og annet pleiepersonell med utdanning på videregående skoles nivå, og 11.000 var vernepleiere og annet pleiepersonell med høyskoleutdanning. Det var i tillegg 68.000 ansatte som ikke hadde en godkjent helse- og sosialfaglig utdanning. Dette er en sammensatt gruppe: En stor andel er elever og studenter i helse- og sosialfag, og av de øvrige har mange både mye utdanning og ikke minst lang praksis fra eldreomsorgen. Som jeg skal komme tilbake til, er disse også et svært viktig rekrutteringsgrunnlag for utdanningene.

I DEN GRAD sykepleiere arbeider i sykehjem, er det for en stor del i lederstillinger, både på virksomhets- og avdelingsnivå. Slik sett utgjør de en langt lavere andel enn de nevnte 15 prosent i aktivt pleiearbeid. Sykepleierforbundet mener andelen sykepleiere må økes, fordi de som i dag får plass i sykehjem ofte er svært syke og har et sammensatt sykdomsbilde, noe som krever et faglig kompetent personell. Det er vel og bra. Problemet er at få sykepleiere ønsker seg til sykehjem, og hvis de likevel skal arbeide her, er det altså helst i lederstillinger.

Fram til 2050 skal antall årsverk i pleie og omsorg etter prognosene dobles. St.meld. nr. 25 (2005-2006) om framtidas omsorgsutfordringer setter som mål at pleiere med høyskoleutdanning etter hvert skal utgjøre flertallet av de ansatte, noe som vil kreve en femdobling av antallet sykepleiere til pleie og omsorg, i hovedsak eldreomsorgen. Dette framstår i dag som totalt urealistisk.

MIN EGEN FORSKNING viser at sykehjemmene allerede gjør mye for å tiltrekke seg sykepleiere, men resultatene er diskutable. Man tilbyr ekstra lønn, egne fagstillinger som er trukket ut av de daglige rutinene med pleie og stell, og man tilbyr stor frihet i valg av stillingsprosent og arbeidstid. Resultatet av disse gulrøttene er at man nok får noe flere sykepleiere i sykehjem, men ikke så mange i det direkte pleiearbeidet, og svært få som vil arbeide i helgene. Derfor er det ikke merkelig at et sykehjem ofte bare har én sykepleier på vakt i helgen. De som må dekke disse ubekvemme vaktene er hjelpepleiere, pleieassistenter og ekstrahjelper.

Det er jo ikke et ukjent fenomen ellers i arbeidslivet at det tunge arbeidet og belastningene systematisk skyves nedover i arbeidsorganisasjonen. Det spesielle for sykehjemmene er at her tilkjennes ikke dem som gjør jobben noen ære for at de holder det hele i gang mens de andre har fri. I stedet blir innsatsen deres enten usynliggjort, eller enda verre: kalt uforsvarlig. Dette gjør det ikke akkurat lettere å rekruttere til eldreomsorgen.

HVA KAN MAN GJØRE for å bedre rekrutteringen og heve kompetansen i pleie- og omsorgstjenestene? Rekruttering av ungdom til denne sektoren via videregående eller høyere utdanning er i dag forsvinnende liten – og ikke i nærheten hva den kommende eldrebølgen vil kreve.

Da må man ta utgangspunkt i det som tross alt har vist seg å virke. Rekrutteringstallene og evalueringen av Kompetanseløftet 2015 bekrefter nemlig at rekrutteringen av voksne ufaglærte er helt sentral for å holde eldreomsorgen i gang. Det betyr ikke at det blir stadig flere ufaglærte i sektoren. Ufaglærte med lang erfaring er i stedet den viktigste basisen for utdanning av hjelpepleiere, og etter hvert helsefagarbeidere. Ikke nok med det. Stadig oftere utdanner også disse seg videre, til sykepleiere eller vernepleiere.

Behovet for kompetanseheving i pleie- og omsorgssektoren er ikke noe nytt, eller noe som vil være forbigående. I stedet er det noe som må ivaretas kontinuerlig. Framfor et ensidig fokus på å tilføre personell med høyere utdanning utenfra, som i tillegg ofte er lite motivert for eldreomsorg, burde man satse på en systematisk videreutdanning for alle grupper som arbeider eller ønsker å arbeide i sektoren. Avkortet sykepleier- eller vernepleierutdanning for hjelpepleiere og andre med lang praksis fra pleien kan være en bra begynnelse. I tillegg bør hele arbeidsorganiseringen i sektoren settes under lupen.