ELISABETH ARNET

– Hva er det med deg, Ola Ødegaard?

Vi sitter i de mørke, rødbrune skinnmøblene i bibliotekbaren på Hotel Bristol. Foran oss sitter en liten, tettbygd, eldre mann med et blikk så mykt at du kan smøre det på brødskiva. Mannen som tidlig på nittitallet startet organisasjonen som etter hvert skulle hete Rettferd for taperne. Som har levd en barndom som kan få selv en kald kyniker til å grine blod. Oppvekst i fattigdom og følelseskulde. På tiggerferd i bygda som seksåring. Sendt av foreldrene til butikkene for å stjele. Fosterhjem. Guttehjem. Feilplassert på spesialskole for evneveike. Ydmyket. Straffet. Tynnkledd, barbeint og livredd måtte han tilbringe netter i fryserommet i kjelleren på spesialskolen. Seksuelt misbrukt. En oppvekst som får skillingsvisa «I en sal på hospitalet» til å framstå som reneste godnattsangen.

– Hva er det med deg, Ola Ødegaard? Hvordan går det an å stå oppreist etter en slik oppvekst?

– Jeg har alltid likt å si ifra. Har alltid kjempet for retten til å være et menneske. Autoritetsangst vet jeg ikke hva er, sier han enkelt.

Og nettopp Ola Ødegaards historie og erfaringer, gjort kjent gjennom boka «Ingen barndom», har gjort Taperforeningen med kontor på Dokka til en slagkraftig organisasjon. Foreningen har sørget for vederlag til tapermedlemmer for nærmere 300 millioner kroner siden starten i 1993. Det er erstatning for feilplassering i skolehjem, barnehjem og fosterhjem, seksuelle overgrep på institusjoner og mangelfull skolegang. I dag har foreningen rundt 1100 medlemmer, på det meste har det vært over 3000.

– Men hvorfor kalle seg taper? Er ikke det å henge ut folk?

– Det er det ordet folk bruker om seg selv. Vi vil bli hørt. Da må vi provosere et samfunn som dyrker vinnerne til det ekstreme. Vi skal være en påminnelse om at der hvor det er vinnere, er det også tapere, sier Ødegaard.

I dag står foreningen på statsbudsjettet. De første årene, fra 1993–98, var det hovedsakelig frivillig arbeid. Kona Anne Marie og Ola betalte selv frimerker og telefon. Ola hjalp egenhendig folk med å finne fram i fylkes- og kommunearkiver for å kunne dokumentere kravene om billighetserstatning for tapt barndom.

– Det var vanskelig i starten. Jeg ble uglesett. Men jeg visste hvor viktig slik erstatning er. Jeg hadde selv fått det. Det var en oppreisning og lettelse, sier Ødegaard.

– Du har ikke alltid blitt trodd?

– Nei, det stemmer det. Jeg ble anmeldt for injurier.

Vendepunktet for Ola ble da han traff Arne Skouen på sekstitallet. Skouen ba ham stå fram i Studentersamfunnet.

«Det vil springe en bombe i Studentersamfunnet i kveld,» sto det i en overskrift i Dagbladet. Avisa kunne også fortelle at Arne Skouen hadde kalt foredraget sitt «Har vi konsentrasjonsleirer i Norge?».

– Det var stappfullt. Jeg var livredd. Nå ville mine partikamerater i Unge Venstre og mine journalistkolleger få vite at jeg var evneveik.

Det ble rabalder. TV-programmet Åpen Post med Kjell Arnljot Wig tok opp saken. Ødegaard ble intervjuet i mange aviser.

– Da jeg i et foredrag fortalte at det forekom homofilipraksis på evneveikeskolen mellom elever og ansatte, ble det tatt ut tiltale mot meg av statsadvokaten i Trond­heim.

Ødegaard fikk legendariske Olav Hestenes til forsvarer, men endte opp med bot og saksomkostninger.

– Det var litt plaster på såret at flere sto fram anonymt og bekreftet min versjon.

Ola Ødegaard har jobbet som grisepasser, gartner og kontoransatt. Men det ble journalistikken som ble hans yrkeskarriere, med totalt tretti års fartstid i ulike aviser. Siste stopp var avisa Dagningen på Lillehammer.

– Hvordan kunne du bli journalist uten mer enn tre og et halvt års folkeskole?

Han smiler skjevt. De første jobbene han hadde, løy han seg til. Han sa han hadde vitnemålene inne til avskrivning, og at de ville bli ettersendt. Når de maste på papirene, diktet han opp en unnskyldning. Etter hvert så de jo at han fikset jobben. Han tok kveldskurs i skriving og regning og kom ut med toppkarakterer.

– Fagfolk har i ettertid gått gjennom papirene og testene ved spesialskolen og avslørt store mangler. Jeg fikk derfor papir på at jeg er evnemessig helt normalt utrustet. Det er det ikke alle som har. Og som Skandinavias eneste journalist uten folkeskole, endte jeg med å gifte meg med en lærer!

Det er ikke til å stikke under stol at det har vært mye konflikter rundt Ola Ødegaard og foreningen.

«Ola er en sterk, karismatisk person. Et enøyd kulelyn.» Slik er noen av beskrivelsene av konfliktene rundt Ødegaard. Men alle vi snakker med berømmer hans ektefølte engasjement og utholdenhet.

– Er du vanskelig å samarbeide med?

– Kanskje. Jeg er en individualist. Hele oppveksten har gjort at jeg stadig er på vakt mot urettferdighet. Det er rolige forhold nå, men to ganger har jeg måttet si opp folk på dagen.

– Hva skjedde?

– Neeei. Den ene var utdannet sosionom, fra beste vestkant. Måten hun møtte medlemmene våre på var ikke bra...

Foreningen har blitt beskyldt for å ta seg betalt for å møte folk som trenger hjelp, og for å kreve ti prosent av erstatningen dersom de fikk den innvilget. Dette ble mediamat. Departementet kalte dem inn på teppet. De hadde fått en mindre sum i offentlig støtte. Det ble feil at de i tillegg skulle ta seg betalt, mente man.

– Vi skulle jo ta reisen inn til Oslo fra Dokka. Vi betalte driftsutgifter av egen lomme. Vi måtte prøve å få inn litt midler. Departementet skjønte problemet og lovet oss mer midler mot at vi stoppet å ta oss betalt. Sånn ble det.

Ola Ødegaard er nettopp fylt sytti. Fortsatt jobber han hver dag, også lørdager. Og ukedagene er han på jobb klokka sju, låser opp alle skapene og har kaffen klar til de andre ansatte kommer ved åttetiden. Han og kona er barnløse. Taperforeningen er barnet hans.

– Blir det noen Taperforening uten Ola Ødegaard?

Han fronter all virksomhet, skriver under alle søknader. Uttaler seg til pressen. Deltar i møter med Velferdsalliansen og i regjeringens kontaktutvalg for fattigdom. Han har et kontaktnett som Tokyos t-banenett.

– Jeg tror foreningen har et liv også etter meg. I dag engasjerer vi oss i arbeidet med frafall i skolen. Skoledropouts kan ende hos oss som tapere.

– Ser du på deg selv som en vinner i dag?

– Ja. Det å være noe for andre hjelper på selvfølelsen. Men jeg måtte bli over femti år før jeg startet arbeidet med å hjelpe andre tapere. Jeg var ikke klar før.

Forkortet utgave av et portrett som første gang stod i bladet Velferd nr 2-2012.