JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Tikkende bomber

På to dager fant minerydderne 27 bomber i Ngees risåker. Heldigvis var det ikke barna hans som fant dem først. Sakte ryddes angsten ut av familiens hverdag, men fortsatt ligger 80 millioner udetonerte bomber igjen i andre familiers åkre.

2011092013044920131216170311

titti.brun@fagforbundet.no

Vårløken fra landsbyen Thakieo sør i Laos er berømt for sin gode og sterke smak. Jorda er fruktbar i dette området.

Men jorda er også beryktet for det store antallet bomber som ligger igjen etter Vietnamkrigen.

Amerikanerne klasebombet hvert åttende minutt – 24 timer i døgnet i ni år. Bombepakkene åpnet seg i lufta og slapp ut ufattelige 240 millioner småbomber.

Det gjør Laos til det mest bombede land i verden. Store landområder er livsfarlige å dyrke, derfor lider Laos av matmangel.

Med livet som innsats frigjør laotiske mineryddere jorda for matproduksjon.

Livsfarlige spadetak

Et spadetak kan være nok. Hele Ngees familie, store og små, har i årevis dyrket åkeren som minerydderne nå klarerer. Han er lykkelig for at ingen flere bomber skal dukke opp av jorda etter neste regntid.

– Hver dag har vi vært redd for om noen av oss ville bli lemlestet eller dø. Men vi må ha mat for å overleve. Hvis vi bare venter, får vi ikke skapt oss et bedre liv, sier Ngee.

Tross bombene vil familien gjerne slå rot her. Familien på elleve flyttet hit ned fra fjellene. Den gamle landsbyen hadde ingen veiforbindelse eller strøm. Jorda var skrinn, og fjellsiden bratt. Fattigdommen var så stor at de ikke kunne overleve.

– Her er det god jord. Landsbyen har vei og strøm, og vi har bygget et fint hus. Du skal få se i morgen. Vi har det godt, og barna går på skole og trives.

Stolte mineryddere

Ute på Ngees jorder jobber minerydderne ti timer daglig. Deretter drar teamet tilbake til sin provisoriske bolig, vasker arbeidsantrekket de er så stolte av å bære, og deler en middag før de sovner. Turnusen er hard, familiene langt unna.

– Jeg er ikke redd, for jeg har fått god opplæring. Det er et viktig arbeid vi gjør, sier Vanny Southasi. Hun er sprengstoffekspert med høyeste grad i opplæringen som Norsk Folkehjelp gir.

Alle minerydderne uttrykker enorm stolthet over å rydde landet slik at folket slipper å sulte. Meter for meter flyttes pinnen som er merket med rødt. Meter for meter rydder de opp etter Vietnamkrigen, en krig Laos aldri var part i. Likevel ligger 80 millioner udetonerte bomber igjen etter at amerikanerne bombet vietnamesisk gerilja i grensetraktene.

Pinner med gult på toppen markerer bombefunn. Ngees jorde er fullt av gule pinner som vi varsomt vandrer mellom. De to siste dagene har minerydderne funnet 27 bomber. I morgen skal de detoneres.

Jobber hardt

Vi slår følge med Southasi som skal varsle landsbylederen om sprengningen dagen etter. Inni landsbyen går hverdagslivet sin vante gang. Landsbyen har tre vannposter. Ingen toaletter, jungelen ligger tett rundt. Vi møter igjen Ngee, hans kone, hans gamle mor og de fem barna mellom 5 og 25 år.

Huset står på påler for å holde seg tørt i regntida. Over den åpne grua putrer dagens kveldsmåltid.

Mor står opp klokka tre hver dag for å koke klar dagens mat. Fra klokka seks rekker hun fire timer på jordene, det er et stykke å gå. Før hun drar hjem til barnepass, husarbeid og middagsstell.

I tillegg til ris og vårløk, dyrker de chili, mais og gresskar.

– Her har vi dessuten lært oss å dyrke kaffe for salg, forklarer hun.

Fristende, runde bomber

Hun har plantet mynte og tomater i en gammel klasebombebeholder ved trappa opp til huset. Både ­beholderne og bombekapsler står i mange laotiske landsbyhjem. De brukes som husgeråd – og plantekasser.

– Hvordan vet barna at de må følge opptråkkede stier? Hvordan vet de at de fristende, runde bombekapslene som dukker opp etter regnskyller, kan være livsfarlige?

Barna kikker forlegent bort, så sjenerte at mor må svare.

– De lærer på skolen. Og via tegneserier som er hengt opp. Vi må håpe og be om at de ikke rører dem.

– Vi vil gjerne bli her. Det er god jord, vi arbeider hardt og har tre ganger bedre levestandard her enn i vår gamle landsby. Vi er så takknemlige for minerydderne.

Eksploderer

Megafonen skraller gjennom jungelen. Folk advares om at teamet skal detonere bomber. Minerydderne klarerer området, alle må utenfor faresonen.

Så smeller det. Det dundrer i hjertet. Etter et øyeblikks total stillhet fyller gresshopper og fugler lufta igjen. Fra lang avstand ser vi den sorte røyken stige, så blir også den borte.

Bare et hull i marka viser at mange av bombene fra Ngees åker fortsatt var aktive. 40 år etter krigen.

Et synlig hull på at minerydderne igjen har reddet liv.

Klasebomber er en beholder med titalls eller hundrevis av små bomber inni. Beholderen slippes ut fra fly eller skytes opp fra bakken. Oppe i lufta åpner den seg og slipper ut bombene som sprer seg over et område like stort som en fotballbane.

Den store spredningen gjør at det ikke kan skilles mellom militære mål og sivilpersoner.

Svært mange av bombene eksplo­derer ikke når de treffer bakken, men ligger igjen som blindgjengere. Derfor fortsetter bombene å drepe og skade mennesker som prøver å bygge opp livene sine etter en konflikt.

Laos, Kambodsja og Vietnam sliter fortsatt med blindgjengere etter Vietnamkrigen 40 år etter at den ble avsluttet (1964–1973).

Klasevåpen ble brukt i Golfkrigen, Afghanistan, Irak, det tidligere Jugoslavia, Libanon i 2006 og Georgia i 2008.

85 land har fortsatt lagre med milliarder av klasebomber.

Antipersonellminer er plassert under eller oppe på bakken, og eksploderer når en person kommer i nær­heten eller i kontakt med dem.

Etter at Minekonvensjonen trådde i kraft i 1999, er over 40 millioner lagrede miner ødelagt, og 1000 kvadratkilometer land er ryddet. Bare Burma og Russland og et avtakende antall ikke-statlige væpnede grupper, har lagt ut nye miner.

Grenser til Vietnam, Burma (Myanmar), Kina, Thailand og Kambodsja. Landet er på størrelse med halve Sverige og har 6,4 millioner innbyggere.

Hovedstaden er Vientiane (ca. 240.000 innbyggere)

Styre: Kommunistisk republikk.

Religion: Buddhistisk.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Telefon:
23 06 40 00
Adresse:
Møllergata 10, 0179 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy