Tøff trønder i frontlinja

Han tar tøffe konflikter og taler makta midt imot uten å blunke. Men sitt livs tøffeste tale holdt Ole Roger Berg i sin sønns begravelse.

2013031509492620131216220618

sidsel.hjelme@fagforbundet.no

– Noen må ta fighten, sier Ole Roger Berg. «Noen» er svært ofte ham selv.

Han kan trygt kalles en fagforeningskjempe. Ikke bare fordi han måler nesten to meter på strømpelesten, men fordi han i en mannsalder har frontet trønderhovedstadens bussjåfører i kampen mot ustanselige anbudsrunder, privatiseringstrusler og fusjoner.

– Det er en kamp hele tida, sier han så lavt at vi må ake oss framover til vi sitter ytterst på stolkanten for å høre hva han sier.

I offentligheten derimot, bærer stemmen dit den må. Bare et image, ifølge ham selv:

– Jeg føler noen ganger at jeg framstår litt for sint og hard. Men jeg følger bare Fantomets jungellov, og er hard mot de harde. Noen ganger er det nødvendig å bruke harde virkemidler for å trenge gjennom hos politikere og arbeidsgivere.

– Når jeg vet jeg har full backing fra med­lemmene og at det jeg slåss for er viktig for folk, så tåler jeg det meste. Men egentlig er jeg beskjeden og konfliktsky.

At eldstesønnen i familien Berg på Byåsen skulle bli bussjåfør inngikk verken i hans egne eller farens drømmer. Når man «hadde lett for det» i Trondheim, var det helst sivilingeniørstudier som gjaldt. Slik også for unge Ole Roger. I hvert fall nesten.

– Jeg begynte på skipsteknisk avdeling på NTH, men det var rett og slett feil studium. Ikke passa jeg inn i miljøet, og i tillegg skjønte jeg raskt at jeg ikke var så god i matte som jeg hadde trodd, så jeg slutta etter kort tid.

– Ble foreldrene dine skuffa?

– Nei, det var ikke noe press. Og dessuten tok jeg jo utdanning etter hvert. Jeg tok fagbrev som bussjåfør.

Da han etter militærtjenesten gikk innom Trondheim kommunale busselskap for å forhøre seg om jobbmuligheter, fikk han bare spørsmålet «Når kan du begynne?» Og han hadde knapt blitt varm i bussetet før han ble engasjert i fagforeningsarbeid.

– Det var mye action på den tida. Konfrontasjoner, krangling og årsmøter som varte hele natta.

Som frontfigur for bussjåførene har han stått støtt i mange stormer, den kraftigste under streiken i 1993.

– Det var et sinnssykt kjør som toppet seg da arbeidsgiver sendte brev med bud hjem til alle medlemmene våre om at de ikke hadde jobb hvis de ikke møtte på jobb neste morgen. Det var ei nervepirrende natt.

Neste morgen var det bare en håndfull av sjåførene som gikk inn porten og på jobb. Det store flertallet backet fagforeningen og Ole Roger Bergs strategi som var å fortsette streiken.

Streiken gikk helt til Høyesterett der bussjåførenes fagforening tapte og ble dømt til å betale erstatning.

– Det går ei stund før slikt slipper. Men har du tatt en fight og tapt, så er det et nytt utgangspunkt.

Å stå opp mot urett har han gjort hele livet.

– På skolen ble jeg mobbet fordi jeg hadde rødt hår, og da jeg begynte med briller i tiårsalderen, ble det virkelig ille. Den gang var det ingen andre som tok tak i slikt, jeg måtte ordne opp selv. Så jeg ga ham som var verst en skikkelig øreteve, og da ga det seg.

– Noen ganger tror jeg det virker best. Jeg er ikke sikker på at et møte om saken hadde hjulpet. Noen må rett og slett dunkes i hodet.

– Har du noen gang hatt lyst til å gå like håndfast til verks som fagforeningsleder?

– Det har nok hendt at jeg kunne ønske meg andre virkemidler, både lovlige og ulovlige for å stoppe faenskapet.

Men de hardeste smellene har Ole Roger Berg fått i privatlivet. I 2004 tok eldste­sønnen Christian sitt eget liv, 24 år gammel.

– Det er den ultimate sorg, å begrave sitt eget barn. Det tøffeste jeg har gjort noen gang, var å holde tale i Christians begravelse. Det var viktig for meg å si noe der. Si til alle som lurte på om de kunne gjort noe mer, at de hadde gjort det de kunne. At de ikke skulle ha dårlig samvittighet.

– I dag skjønner jeg ikke at jeg klarte det.

Sammenbruddet kom da begravelsen var over.

– Jeg kollapset totalt, satt under kjøkken­vifta og røyka i tre måneder. Det var det eneste jeg klarte å gjøre.

– Uten støtten fra familien hadde det gått galt. Det som fikk meg opp igjen, var at jeg hadde en sønn til, og at jeg hadde barnebarn.

Han valgte å være åpen om sønnens selvmord.

– Jeg følte det var riktig å snakke om det. Folk lurte jo. På hvorfor jeg plutselig var borte. Ved å være åpen fikk jeg mye tilbake. Et klapp på skulderen, en klem, en tekstmelding. Selv den minste ting hjalp meg med å komme gjennom den verste tida.

Sønnens selvmord var starten på et ras i familien Berg. I løpet av få år døde en yngre bror og begge foreldrene. Samtidig kom nye generasjoner til, både egne barnebarn og bonusbarnebarn skapte glede midt i sorgen.

Men så kom en ny smell. To meter mann knekker sammen når han forteller om barne­barnet Mathea, om svigersønnen som holdt fram det døde, nyfødte barnet og sa stille: «Se den lille prinsessa vår.»

Tanken på dem som er borte, slipper aldri helt.

– Jeg kommer nok aldri over det. Plutselig dukker tankene og følelsene opp. Spesielt i familiesettinger tenker jeg på hvordan det kunne vært. 

Men seks barnebarn sørger for liv og latter i hverdagen og i tomannsboligen han deler med noen av dem. Sikre kilder røper at de rett og slett forguder n’Ole, som de kaller ham. Så når n’Ole tar hammeren fatt for å fikse opp i hus og hage, lærer han barne­barna kunsten i samme slengen.

De fleste helger og ferier går med til ­snekring og vedlikehold, både hjemme og på hytta i Soknedal.

– Hytta er ren rekreasjon. Der lader jeg livsbatteriene, går på tur, fisker og sørger for at vi har molter i hus. Og det er alltid

noe som skal gjøres. Nå har jeg montert vannledning, og i fjor var det gassanlegg under hytta. Og en skigard. Det blir ikke alltid så pent – men det funker.

Ved siden av alle verv, kjører Ole Roger Berg fortsatt buss en dag i uka. Og han er ikke like nøye med å telle egne arbeidstimer som han er med å sørge for at tariffavtalene følges for sine kolleger.

– Jeg jobber mye, og det hender jeg lurer på om jeg har sittet for lenge. Problemet er at når du har holdt på så lenge som meg, får du en slags guru-status. Og hver gang jeg tenker på å gi meg, så dukker det opp en ny krise.

Alder: 58 år

Familie: Gift med Gunn-Therese Thalseth. Til sammen har de fire gjenlevende barn og seks barnebarn.

Yrke: Bussjåfør og Leder for Buss- og Sporveisbetjeningens forening i Trondheim.

Aktuell: Ustoppelig i kampen for faglige rettigheter når busselskapene fusjonerer og privatiserer.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy