Turboantikvaren

Kirkeruiner, uthavner og melkeramper er trygge under riksantikvarens høye beskyttelse. Moderne duppeditter er derimot i fare i nærheten av Jørn Holme.

2010081209253420131216135047

sidsel.hjelme@fagforbundet.no

Utenfor bilvinduene bølger det fredfylte kulturlandskapet på Øvre Romerike forbi. Inne i bilen er riksantikvaren in persona lett frenetisk. Jørn Holme klapper seg på brystet. Slår seg på låret. Flytter seg urolig i bilsetet, løfter en papirbunke, slår seg på brystet en gang til.

– Hvor er min mobil?

Han har tre minutter på seg til å ringe inn finpussen på en kronikk til morgendagens Aftenposten før han skal dele ut rause bamsehåndtrykk ved de nyrestaurerte kirkeruinene på Nes. Her er kultursjef, menighetsråd og lokalpresse allerede på plass i pøsregnet – men akkurat nå har Jørn Holme annet å tenke på.

Manusarkene flakser fra baksetet – og der, på vei inn i sprekken mellom sete og rygg er den: mobiltelefonen.

– Det er noen som synes jeg er helt turbo, sier han idet vi ruller inn foran kirke­ruinene.

En duracellkanin, ADHD pluss og hyperaktiv er noen av karakteristikkene fra folk som kjenner ham godt. Tett fulgt av ­svulmende ros over Jørn Holmes gjennomføringsevne.

– Hvor henter du energien?

– Obelix falt i gryta som liten, kanskje gjorde jeg det også. Jeg har alltid hatt en ild i meg, vært veldig entusiastisk, hatt en kraft som ville noe.

– Arbeidstempoet steg enda mer i årene som statssekretær under Odd Einar Dørum. Når du jobber politisk, får du opp farta – du kan jo bli kasta når som helst.

Tilsynelatende tror Jørn Holme at han har like dårlig tid som riksantikvar. Knapt en måned etter at han tiltrådte embetet kom hans skjellsettende bannbulle mot Bjørvika-planene. «Historiens dom vil bli hard,» proklamerte han – og gjorde reint bord i norske medier. Resultatet var folkereisning, debatt og ikke minst: justering av de for lengst vedtatte utbyggingsplanene.

– Utspillet var godt planlagt. Allerede i august begynte jeg å jobbe med foredraget jeg skulle holde i november. Så dette var ikke noe retorisk sidesprang.

– Var du forberdt på gjennomslags­kraften?

– Nei, det var nesten som en tsunami, mot og med meg. Jeg fikk så mange henvendelser – det var brev, e-poster, telefoner og blomster. «Takk for at du redder byen vår,» sa folk som stoppet meg på gata.

– Bjørvikadebatten har skapt et annet marked for kulturminner. Nå har vi Bjørvika-debatter i hele Norge.

Ikke alle Jørn Holmes utspill får like hjertelig mottakelse. «Det var så jeg nesten måtte kaste opp,» sa 60-årige Tulla fra Brekkestø da riksantikvaren tok til orde for å frede de gamle uthavnene på Sørlandet, mens ordførerne på den blide kyststripa raste over sentralmaktas innblanding i lokale forhold.

Men sist uke var Jørn Holme på sørlands­turné, vandret gatelangs og berømmet ­Kristiansand for det fine torget deres. Og vips – hva skjedde?

– De er i hvert fall blide nå, smiler Jørn Holme.

– Det å få reise rundt og oppleve alt det vi har av kulturskatter i Norge og møte det engasjementet som finnes lokalt, både blant ansatte i fylker, kommuner og i frivillige ­organisasjoner, gjør at jeg gleder meg til hver eneste arbeidsdag.

Interessen for kulturminnefeltet våknet tidlig. Som tolvåring var Jørn Holme på speidertur til Røros, men ble akterutseilt på kirkegården da resten av troppen kjørte videre med bussen.

Profesjonelt startet engasjementet for alvor mens han jobbet i Økokrim, og der brukte han tiden godt. Foruten å føre en rekke straffesaker mot personer som hadde revet fredete hus eller fjernet unike fornminner, skrev han to bøker og en rekke ­artikler om kulturminner, og vikarierte også som assisterende riksantikvar før han ble hentet til Justisdepartementet som statssekretær.

– I mange år jobbet jeg to årsverk hvert år, sier Holme.

Ikke uproblematisk for en trebarnsfar, ­innrømmer han.

– Det sitter i meg at jeg har vært veldig mye borte. Jeg har i perioder vært veldig fraværende. Og når jeg var til stede, var jeg nok mentalt fraværende.

«Når jeg blir voksen, skal jeg sitte på en diamantstol,» erklærte sjuårige Jørn da han og tvillingbroren Geir rigget seg kontor i barndommens klesskap hjemme på Nordberg i Oslo.

– Her hadde jeg en gammel skrivemaskin, og lekte at jeg var advokat i USA. Det var noe av det fineste jeg kunne tenke meg.

Men det går ingen ubrutt linje fra barndomsdrømmen til jusstudiet.

– Jeg hadde et kristent livssyn og ville gjerne bli prest. Jeg var fascinert av å få tale – uten at noen skulle ta til motmæle, men min mor mente jeg ikke var snill nok til å bli prest.

Kanskje har mor skiftet mening nå. I alle fall er det ikke minst takket være sønnens hjelp at hun fortsatt kan bo i rekkehuset på Nordberg. Midt i sitt hektiske program stiller Jørn Holme på døra med middag til mor to dager i uka.

– Det blir mye Fjordland, da, sier han unnskyldende.

Om oppveksten på Oslo Vest var etno­sentrisk, møtte jusstudent Holme mangfoldet i bygdenorge med et smell. Som 21-åring fikk han sommerjobb som lensmannsbetjent i Sogndal.

– Jeg hadde knapt vært utenfor Oslo før og kom dit som en skikkelig selvsikker vestkantgutt i Catalinajakke og hvit BMW.

– Jeg begynte på jobb en fredag, samtidig startet Sogndalsdagene, og det strømmet på med fulle folk fra hele distriktet på festival­plassen. Jeg fikk et poltiskilt på innsiden av sossejakka og følgende beskjed fra lensmannen: «Holme, du får spane litt da og gi meg rapport senere.»

Da noen drakk hjemmebrent foran ­scenen, mente unge Holme at dette var så alvorlig at han måtte gripe inn.

– Dere er arrestert, sa jeg og viste fram skiltet. Det ble en skikkelig slåsskamp, men jeg var stolt som en hanekylling da jeg fikk klikket håndjern på den ene.

– I samme øyeblikk kom det fra scenen et par meter unna: «Hvis æ fikk være sola di...». Randi Hansen sang sommerens store slager. Jeg var avstandsforelsket i ho Randi i månedsvis etterpå.

Lensmannen var imidlertid ikke like begeistret da Holme kom de tilbake til ­kontoret med mannen i håndjern.

– Jeg holdt på å bli sendt hjem til Oslo. Han mente jeg var vel aktiv i tjenesten.

Ydmykhet måtte Jørn Holme inn i politikken for å lære:

– Noen syntes nok jeg var kjepphøy. Men jeg har aldri følt meg så liten og lært så mye som i den perioden jeg var statssekretær.

– Det sterkeste var møte med mennesker som var langt nede. Særlig rusavhengige ungdommer. Det sitter i kroppen ennå. Møtet med en 17-åring med strålende øyne. Som ligger på Plata og er avhengig av heroin.

Jørn Holme må svelge et par ganger før han går videre:

– Disse møtene har vært de viktigste i mitt liv.

Mange, og ikke minst europeiske kolleger, ble forbauset da Jørn Holme gikk fra PST til riksantikvarembetet. Selv er han ikke i tvil om at det var et riktig valg.

– Jeg har gått fra å beskytte demokratiet, vår politiske arv, til å beskytte vår nasjonale kulturarv. Noen syntes det var å gå kraftig ned i status. Men for meg er det gjevere å være riksantikvar. Her kan jeg nesten si hva jeg vil, og mennesker møter meg på en helt annen måte.

Når jeg kom som PST-sjef, var folk usikre og så ned. Nå møter jeg glade mennesker som ser meg rett i øynene.

– Jeg er et mye mer helt menneske nå enn jeg var som PST-sjef.

Alder: 51

Stilling: Riksantikvar

Familie: Gift med Merete Guin, tre barn (15, 17 og 22 år) fra et tidligere ­ekteskap.

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt:
Redaksjonen
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy