Turbotufte

Olaf Tufte har realisert det de fleste må nøye seg med å drømme om. Nei – vi snakker ikke om å vinne OL-gull, men om å bli brannmann.

2008100808345520131216070609

– SKAL JEG SKRU AV telefonen? spør Olaf Tufte.

Mobiltelefonen på kjøkkenbordet kimer i ett kjør. Mange vil ha en bit av gullgutten fra Beijing i en postolympisk høst. Kraftroeren er for lengst tilbake i hverdagen, og stjernetil­værelsen synes fjern. Nå skal han være kornbonde og kappleikarrangør, småbarnsfar og samboer, og en liten dasj bryllupsplanlegger om det er tid en sein nattetime. Det er dessuten payback-time overfor sponsorer og støtteapparat, og han skal ta sin tørn ved brannvakta i Horten.

– Jeg gjør alltid tre–fire ting sam­tidig. Det er noen som synes det er vanskelig. Blir du forstyrret av det? spør Olav Tufte mens han mellom telefonene jafser i seg store munnfuller kornblanding.

– Skal du få noe gjort, så må du spørre en som har mye å gjøre, pleier jeg å si.

SIDEN OL-VINNEREN gikk av 24-timers vakten som brannkonstabel i Horten klokka åtte i dag morges, har det gått i et bankende kjør.

Først en skikkelig treningsøkt selvsagt, så et par timer på Horten torg der han har vært legemiddelindustriens levende bevis på at det lønner seg å ta astmamedisin. Deretter en tur innom brannstasjonen igjen, og deretter full rulle med rigging til årets Tufte Challenge som skal gå av stabelen midt på tunet om to dager.

Så er det tid for intervju. Men idet vi ruller inn på Tuftetunet møter vi en travhest og et ponniføll i full fart i retning E18 med OL-vinnernen i hælene.

Må Norges angivelig best trente idrettsutøver melde pass mot den langbeinte traveren?

Jernviljen og utholdenheten bak OL-gullet seirer igjen, og tre kvarter seinere er både traver og ponni fanget inn, og bonden Tufte har omsider benket seg i høysetet ved kjøkkenbordet. Han er ikke en gang andpusten.

MENS KINESERNE har dyrket fram sine idrettstalenter fra bleiestadiet, har odelsgutten på Tufte hatt en helt annen vei fram til seierspallen i Beijing.

– Hardt gårdsarbeid og mye trening gjennom hele oppveksten har lagt grunnlaget for hele min idrettskarriere. I oppveksten drømte jeg aldri om å drive toppidrett.

– Så hva drømte du om?

– Jeg drømte ikke om noen ting. Jeg var bonde, jobbet på jordene og kjørte cross. Det var det. Men jeg har alltid likt å være best, så for å være i skikkelig form til cross-sesongen, begynte jeg å trene sammen med noen kompiser i Horten Roklubb.

I løpet av den første vinteren slo jeg alle når vi konkurrerte på romaskin, og da våren kom, ble jeg plassert i en firer som skulle fylles opp. Da var det gjort, smiler Olaf Tufte som allerede to år seinere var med i sitt første OL.

Siden den gang har han sørget for å fylle premieskapet i stua med edle utmerkelser og medaljer, selv om Beijing-gullet foreløpig ikke er på plass.

– Jeg vet ikke en gang hvor medaljen er akkurat nå. Men den ligger vel i en eller annen bag, sier mannen som er ranket som Norges tredje beste sommerolympier gjennom tidene. Men det er definitivt et hull i idrettskarrieren, røper han:

– Jeg har ikke vært klubbmester i Horten Roklubb. Jeg har rett og slett ikke hatt tid til å stille opp.

MEN OM TIDEN er knapp og mye velges bort, prioriterer kraftolympieren jobben i brannvesenet. Riktignok ikke i full stilling, men med mulig­heter for å ta vakter innimellom konkurranser og reiser. Og han er medlem i Fagforbundet.

– Hvorfor holder du fast på jobben i brannvesenet?

– Rett og slett fordi den betyr veldig mye for meg. Det er gøy, og jeg liker følelsen og forventningen om at det alltid kan skje noe, men at du aldri vet hva du har i vente, sier Olaf Tufte.

Arbeidskameratene beskriver ham som en kjernekar, en seriøs og engasjert kollega helt uten primadonnanykker. Tvert imot er han opptatt av å dele noe av det han har fått med seg fra toppidretten, og fungerer som en rådgiver for de andre i brannkorpset både når det gjelder kosthold og trening.

Selv mener Tufte at han har mye igjen for å være med på brannlaget:

– Jobben som brannmann har lært meg mye om ydmykhet. Dette er noe jeg også har nytte av å ta med meg inn i toppidretten der man ellers ikke alltid er så åpne for andres ideer og innspill. Ydmykhet er viktig.

– Dessuten er det et fantastisk arbeidsmiljø som jeg virkelig savner når jeg er borte. Det er deilig å ta et hakk ned på stegan og være en av gutta. På brannstasjonen kan jeg være normal.

OLAF TUFTE framholder ærlighet som sin mest framtredende egenskap. Det kan være både på godt og vondt.

– Jeg er enkel å forholde meg til. Jeg prater ikke rundt grøten, men sier det jeg mener når folk spør.

– Og det er mange som spør. Så når de ringte fra Dagbladet og spurte meg om kombinasjonen barn og karriere, svarte jeg at karrieren kan ødelegge for barna. Men i overskriften var dette kan borte. Om den journalisten ringer igjen, garanterer jeg at han får en ørevarmer.

– Når folk fucker opp det jeg sier, er det verst for dem selv, fastslår Olav Tufte.

At han i kjølvannet av karriereutspillet ble beskyldt for å lide av steinaldersyndromet og ville ha kvinnene tilbake til kjøkkenbenken, tar han helt med ro.

– Jeg vet hva jeg står for, og jeg er ærlig. Det er «bottom line».

Hjemme på Tufte gård er det imidlertid samboer Aina som har ansvar for både «kinder og küche» mens han selv blant annet arrangerer Tufte Challenge med okseriding, traktordekk­kasting og tømmerstokkbæring.

– Ganske macho dette her?

– Jeg er ikke macho. Det er noe journalistene har funnet på. Jeg er bare meg selv.

PRIORITERINGENE på hjemmebane er det ikke OL-vinneren alene som har stått for, bedyrer han:

– Dette er noe Aina og jeg er enige om. Om det var Aina som kunne bli best i verden i en idrett, skulle jeg gjerne blitt fulltidsbonde. Nå er det altså min karriere vi prioriterer.

– Men om Anja begynner å brumme, så hender det jeg slår på bremsene og sier nei til noe.

Å drive gården vil imidlertid aldri falle ut av prioriteringslisten, understreker Olaf Tufte, som i sitt 300 år gamle kongerike er herre over 250 mål korn og 500 mål skog.

– Det er dette som er livet mitt. Det er her grunnlaget for alt annet er lagt, sier Tufte mens han åpner dagens post som blant annet inneholder avregningen for årets kornhøst og en fet konvolutt med flybilletter fra et ukeblad med tradisjon for å være tett på både i bryllup og begravelser.

OG NÅ STUNDER DET altså mot bryllup. 4. oktober kommer 200 bryllupsgjester til gårds.

Og så ringer telefonen igjen.

– Dan Børge – hallå kompis! Ja, bare ett spørsmål, jeg sitter i et intervju.

– Ja, ja – klart vi kan få det til, sier jamennesket, og varsler at intervjuet øyeblikkelig er over:

– Nå skal jeg være pappa. Mie er på vei hjem fra barnehagen.

– Hva har du ofret for å komme til topps?

– Jeg har ikke ofret noe. Den dagen jeg må ofre noe for å holde på, er det slutt. Skal du satse, må du prioritere, og noen ganger er prioriteringene tøffe.

– Å ha så lite tid sammen med datteren din er vel et offer?

– Nei det er ikke noe offer. Det er knallhard prioritering.

Alder: 32 år

Sivilstatus: Omtrent akkurat gift med Aina. Datteren Mie Lovise på 1 1/2 år

Yrke: Brannmann, bonde og roer.

Aktuell: Etter OL-gull i singelsculler i Beijing er han tilbake i jobben som brannmann.

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt:
Redaksjonen
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy