Kommentar

Tydelig forskjell om forskjeller i partiprogrammene

2017081609032820170816090406

collage

sym@lomedia.no

Partiprogram er undervurderte dokumenter. En kollega fortalte for en stund siden at datteren hadde lest gjennom samtlige partiprogram for å finne ut hvilket parti som passet best for henne. Det burde flere gjort. Programarbeid er preget av harde prioriteringer, stort engasjement og sterke følelser. Det er her du skal finne sjelen til partiet, men også de konkrete sakene som kan være viktige for ditt valg av parti.

Det kan virke som mange stemmer ut fra enkeltsaker. Arbeid og innvandring er to slike saker som kan få folk til å velge ett parti. Andre kan være uenige i enkelte saker, men opplever likevel at de deler partiets grunnleggende verdier. Det er her de føler seg hjemme.

En slik grunnleggende verdi som skaper tilhørighet kan være synet på forskjeller i samfunnet og mellom mennesker. Foretar du en gjennomgang av samtlige program viser det store ulikheter mellom partiene i hvor mye oppmerksomhet forskjeller i samfunnet får av partiene. Og det er nesten oppsiktsvekkende hvor tydelig «forskjeller» følger det tradisjonelle politiske fargekartet.

For partiet Rødt er kampen mot forskjells-Norge hovedsaken. Mens Fremskrittspartiet vektlegger at det er globaliseringen som har ført til mindre forskjeller.

For de rødgrønne partiene er økte forskjeller en viktig utfordring som de bruker relativt mye plass på i sine program.

Partiet Rødt ser på de økonomiske forskjellene som en klasseutfordring og slår fast at fagbevegelsen er en av de viktigste støttespillerne i kampen mot forskjells-Norge.

SV mener at «en sterk fagbevegelse og sterke sosiale bevegelser er de viktigste bidragsyterne til et samfunn mot små forskjeller».

Arbeiderpartiet har en sterk tro på både den norske modellen og fagbevegelsens rolle. De konkluderer med at «de største forskjellene i velstand og velferd går mellom dem som har og de som ikke har arbeid». Også for Senterpartiet er målet å arbeide for «et samfunn med små sosiale, geografiske og økonomiske forskjeller».

Miljøpartiet De Grønne mener ikke så mye om forskjeller. Deres eneste konkrete bidrag er å redusere kjøpepresset og det materielle forbruket.

Ingen partier sier at de ønsker økte forskjeller i samfunnet. Kristelig Folkeparti mener riktig nok at vi som mennesker er og må få lov til å være, forskjellige. Samtidig som de «ønsker å motarbeide for store økonomiske forskjeller mellom fattig og rik».

Alle vil mene at «for stort» og «for mye» i utgangspunktet ikke er bra. Selv Fremskrittspartiet, som hyller globaliseringen som redskap for å redusere forskjellene i verden, mener nok at for mye er for mye.

Høyre er tydelige på at de vil «bekjempe sosiale forskjeller gjennom et bedre utdannelsessystem og gi mer målrettet hjelp til dem som trenger det mest.» Ikke til alle som trenger det, men de mest trengende, skal vi ta partiprogrammet bokstavelig. Og det kan vi gjøre, for her er setningene nøye formulert.

Også Venstre mener at utdanning er det viktigste tiltaket for å utjevne økonomiske og helsemessige forskjeller.

Men Venstre peker også på betydningen av «folkehelsearbeid». Vi glemmer ofte at det vi virkelig snakker om er liv og død. Mange lever langt flere år enn andre. De har også høyere livskvalitet de årene de lever.

Høyre snakker om en god og forebyggende helsepolitikk. SV vil bekjempe de urettferdige helseforskjellene. Arbeiderpartiet vil forebygge de sosiale helseforskjellene. Og mens Høyre vil gjøre det enklere for folk å ta «gode valg for sin egen helse og livsstil», mener Senterpartiet at «helsetilstand er et fellesskapsansvar».

Flere av de rødgrønne partiene hevder at EU og EØS medvirker til økte forskjeller. Ikke overraskende får også regjeringen og støttepartiene en del av skylda: Regjeringen fører en politikk som prioriter de rikeste. I Arbeiderpartiets program står det at skattekuttene har «bidratt til å øke forskjellene mellom mennesker». Selv regjeringens støtteparti KrF erkjenner at de sosiale forskjellene er økende, men uten at de plasserer ansvaret for det.

Partiprogrammene forteller bare en del av historien. De borgerlige partiene vil argumentere med at mye av den politikken de fører bidrar til mindre forskjeller, selv om det ikke blir påpekt i programmet.

De vil helt sikkert ta avstand fra at de fører en politikk for økte forskjeller. Selv NHO, Verdensbanken og Det Internasjonale Pengefondet advarer jo mot økte forskjeller.

Skal vi foreta en grundig evaluering av partienes «forskjellspolitikk», vil det kreve at vi også ser på hvordan de stemmer på Stortinget og hvilke konsekvenser politikken har. Da må vi også huske at det meste som vedtas påvirker folks hverdag.

Like fullt er det all grunn til å ta formuleringene i partiprogrammet på alvor. Det er naturligvis ikke tilfeldig at finansministerens parti knapt bruker ordet forskjell i sitt program. Like naturlig er det at de rødgrønne partiene prioriterer og markedsfører kampen mot forskjeller. Det dreier seg om partienes verdigrunnlag og hva slags samfunn de ønsker å bidra til.

Men nettopp fordi det har blitt så politisk korrekt å være mot økte forskjeller, er det overraskende at de borgerlige partiene i så liten grad vektlegger dette i sine programmer. En slik ærlighet fortjener de honnør for.

Det er naturligvis ikke tilfeldig at finansministerens parti knapt bruker ordet forskjell i sitt program