Titti Brun, Fagbladet

titti.brun@fagforbundet.no

Hun får ting gjort i et utrolig tempo. På grensen til irriterende, slik det vanligvis er når flinke folk får ting unna. Det underlige er at nestleder Mette Nord ikke irriterer, selv med all sin effektivitet. Det er noe liketil i væremåten som avvæpner. Selv ­fotografen mumler noe om hel ved. Og: Jøss, det er vanskelig å ikke like den dama.

– Nei da, jeg bruker så lite leppestift, bare ta foto mens vi snakker du.

Sier hun som mange peker på som etterfølger når Jan Davidsen går av som leder av Fagforbundet.

Selv sier hun «Ingen kommentar» til den slags spekulasjoner. Veldig vennlig. Veldig bestemt. Case closed.

Hun er født i Drammen. Men flyttet og bodde de første fem årene i Vennesla i Vest-Agder. Der gikk hun på kålrotslang og hentet søndagsmiddagen på bygdas felles fryselager bak kooperativen. Og så husker hun den blinde distriktslegen. Han var en fantastisk lege.

Som seksåring fulgte hun med på ingeniørfarens flyttelass til Porsgrunn. Og fort­satte sin gode og trygge barndom på toppen av stupet med utsikt over Gunnekleivfjorden og Herøya. Var speiderleder for smågutta. Ryddet etter den tre år eldre brorens fester i bytte mot å få være til stede. Ikke noe dårlig sjekketriks.

Så blir mor syk – alvorlig syk. Mette er 14 år. Mors kreftdiagnose har bare én utgang. Mette er bare 16 år når moren dør.

– Da hun døde, syns vi det var godt hun slapp å lide mer, slapp de vanvittige smertene. Men sorgen og savnet kom igjen, spesielt da jeg selv fikk barn. Da skulle hun vært der.

Akkurat i disse dager gjentar historien seg for hennes to sønner. Hennes første ektemann og far til sønnene døde nylig etter mange års sykdom. Selv om sønnene er i tjueårene, vet hun at sorgen over en far som er borte, vil dukke opp igjen senere i livet. Selv om de vet at det var godt for ham å slippe nå.

Når moren dør er det ikke lenger plass i hodet til å pugge verb og ligninger. Hun føler at hun ikke lykkes på videregående. Det gir ikke mening. Så hun slutter til jul i andre klasse.

– Jeg skjønner elever som dropper ut. Noen ganger greier ikke hodet og kropp å gjøre som planlagt. Noen ganger må du bare gjøre noe annet. Men det er aldri for seint å ta igjen kunnskap.

Mette begynner på husmorskole og lærer matlaging, skikk og bruk og å sy skjulte, franske sting. Så tvangsflyttes hun med far som er blitt overtallig – til Sulitjelma. Det er en vrang og vrien tenåring han må hanskes med. Det blir ikke lettere av at Mette lengter etter kjæresten i Porsgrunn. Etter et halvt år flytter hun tilbake til ham, Porsgrunn og til hjelpepleien. Og engasjerer seg politisk. Hun er tillitsvalgt fra 1983, og fylkesleder for Helse og Sosialforbundet i Telemark fra 1988. Da kommer savnet etter kunnskap.

– Jeg ville kunne nok til å ha tyngde i ­diskusjoner.

Hun fullfører videregående og tar helsefagadministrasjon på BI, samtidig. Parallelt med jobb og at hun blir alenemor.

– Hun gjør ikke ting stykkevis og delt, sier en god venninne. Hun er en person du er glad for å ha i vennekretsen. Hun er sta og gir seg ikke så lett når hun syns hun har gode argumenter inni sitt hode.

Mette er løsningsorientert, uredd og varm, og har en ekstremt god hukommelse. Unntatt når det gjelder nøkler og mobil, sier kolleger.

Hun er Steinbukk. Det er et jordtegn. Feminin, målrettet og strukturert. Og et ledende tegn, spør man astrologene. Men det gjør ikke Mette.

– Folk beskriver meg sikkert som geskjeftig, utålmodig og at ting går litt fort, sier hun, og har helt rett.

Men de forteller også om da hun låste seg ute og klatret opp stigen til det åpne baderomsvinduet i andre etasje. Hun var kommet helt opp da hun merket at hjulene på stigen ikke var låst. Og i ekte Donald Duck-stil suste stigen nedover veggen til den bråstoppet på et velsignet vedlager. Hun slo seg fælt, men ved et under ble ikke fingrene knust.

– Jeg lo så jeg skreik, minnes Mette.

Så klatret hun opp igjen, denne gangen med hjulene låst.

– Jeg måtte jo inn.

Venner forteller også om da hun hentet folk fra fastlandet ut til sommer­øya på Sørlandet. Tåka lå tjukk. Men det var ikke noe problem, for dette kunne hun. Hun hadde kjørt der siden hun var to år, så kom ikke her. Der er Elefant­holmen. Så kjørte hun litt til, og plutselig dukket det opp enda en elefant.

– Da jeg hadde pekt ut en hel elefantflokk, skjønte jeg at jeg var helt på bærtur. Fullstendig ­desorientert. En underlig følelse. Jeg har fått stor ­respekt for tåke.

– Er du ikke redd for noe?

– Ikke egentlig, kanskje. Jeg var jo redd for å sitte bakpå motor­sykkelen. Jeg likte å kjøre sykkel, men var likevel så redd at jeg gjorde alt feil. Jeg satt som en stokk. Så da fant jeg ut at jeg måtte skjønne mer, måtte lære å kjøre selv. Og det hjalp.

Nestlederen var opprinnelig imot sammenslåingen av Norsk Helse- og Sosialforbund og Norsk Kommuneforbund. Litt plagsom for Helse- og Sosialforbundets ­ledelse med alle sine spørsmål om konsekvenser.

– Jeg veide fag mot den faglig-politiske påvirkningsmuligheten. Og gjennom ­prosessen lot jeg meg overbevise. Sammenslåingen er riktig; Fagforbundet er et imponerende fellesskap som får uttrettet masse til beste for samfunnet.

– I alle saker er det viktig å lytte og ­analysere kritiske faktorer. Og å sette seg inn i motargumentene, da blir løsningene og beslutningene bedre, mener Mette.

Og legger til: Jeg kunne nok bli bedre på å lytte, særlig når jeg er sikker på at jeg har rett.

– Hvordan var det første gang du snakket til brannmenn eller en yrkesfaglig blandet medlemsmasse?

Hun kikker litt spørrende og beskriver en følelse av ærefrykt for den ­politiske kraften.

– Men jeg snakker ikke på en annen måte. Jeg har en rolle i kraft av å være tillitsvalgt som er lik uansett hvor jeg er. Men jeg er ofte vettskremt. Det forventes noe av meg, og slik skal det være. Det skal være litt sommerfugler i magen.

En viktig oppgave før jul er å lose i havn det offentlige utvalget som jobber med helseforskjeller og sykefravær. Det er mange dilemmaer, og det krever manøvrering mellom mange interesser.

– Det er en klar sammenheng mellom helse, sykdom og økonomiske forskjeller. Levealderen på østkanten i Oslo er 12 år lavere enn på vestkanten. Og forskjellene øker. Vi vet at inntektsutjevning bidrar til bedre helse. Dette handler ikke om arbeidsmoral, dette må vi løse politisk, sier hun med overbevisning.

Og kunne nok fortsatt med flere hjertesaker. Men hun må skifte fokus. Og dra tilbake til Porsgrunn og samtale med presten om begravelsen av sin første mann. Rutinert klapper hun på alle lommer. Og smiler fornøyd. Mobil og nøkler er på plass. Hun er klar for neste oppgave.