Utopiene blir født på nytt

Søramerikanske arbeidere har hatt det tøft opp gjennom historien, og mange fagforeningsledere er blitt drept, fengslet eller sendt i eksil. Mange av disse havnet i Nord-Europa, der de raskt etablerte forbindelser med nordisk arbeiderbevegelse.

2012052909552220131216191936

Da de søramerikanske dikta­turene på åtti- og nittitallet falt til fordel for sivile regjeringer, var det i stor grad arbeiderbevegelsen i Norden som støttet de første forsøkene på å etablere arbeiderstyrte fabrikker. Markedene i Sør-Amerika hadde kollapset, og fordi de militære hadde tappet landene for ressurser, sto det dårlig til med den nasjonale økonomien.

I Uruguay overtok arbeiderne flere fabrikker som fremdeles drives med suksess. Fabrikkene produserer blant annet lær, ull, glass og bildekk. Det fins over 500 kooperativer i Argentina, Brasil og Uruguay.

Ett års okkupasjon

Kooperativet Envidrio, som eies og drives av arbeiderne selv, lager glassflasker. Fabrikkens opphav er Cristalerías del Uruguay, en av de eldste glassprodusentene i landet, som ble grunnlagt på 1920-tallet. I 1999 begynte foretaket å produsere flasker i plast, noe de mente var mer lønnsomt. De ansatte som arbeidet i glassproduksjonen, mistet jobben, og svarte med å okkupere fabrikken.

En av dem, Diego Pereira, forteller: – Vi ville ikke forlate en arbeidsplass som hadde vært vår i så mange år. Noen av oss hadde jobbet på samme sted hele livet. Enkelte hadde arvet arbeidsplassen fra far og farfar, og det var en utrolig yrkesstolthet her. Vi okkuperte fabrikken i et helt år, og begynte å undersøke mulighetene for å låne penger i banken eller av staten.

Etter hvert måtte mange dra utenlands for å skaffe seg arbeid: – Jeg reiste til USA og jobbet som baker i New Jersey, fortsetter Pereira.

– Noen gamle venner hjalp meg med å starte et lite bakeri. Vi lagde tradisjonelle uruguayanske bakverk, vi drakk mate – nasjonaldrikken vår – og lengtet hjem til familien. Og til fabrikken.

Miljøvennlig glass

I desember 2005 fikk arbeiderne et sjenerøst lån fra Venezuela som sikret produksjonen. Da de kunne begynne å ansette folk igjen, ble de som hadde jobbet på fabrikken tidligere, prioritert. Og det var mange som vendte tilbake.

– Straks kameratene fortalte at Venezuela hadde stilt med et lån, slapp jeg alt jeg hadde i hendene og reiste tilbake, forteller Diego Pereira.

I dag har Envidrio en produksjonskapasitet på 800.000 flasker i måneden. De er i ferd med å bli markedsledende i sin region, og har inngått en kontrakt med en av Brasils største ølprodusenter.

– Vi tror på glass, ikke bare i flasker, men også i krukker og for den store honningindustrien, sier Daniel Placeres, formann for kooperativet.

– Ingenting er bedre, renere eller økologisk mer gunstig enn glass. Glass kan gjenvinnes i all evighet, mens alle andre emballasjetyper har mye større negativ innvirkning på miljøet.

– På hvilke betingelser fikk dere lånet fra Venezuela?

– I motsetning til et tradisjonelt banklån, er dette lånet mer langsiktig og mer basert på samarbeid enn på avkastning. Som motytelse ønsker Venezuela at vi skal lære venezuelanske arbeidere å jobbe med glass. Det føles godt å videreføre kunnskapen vår, sier Placeres, som ofte reiser til Venezuela for å delta på konferanser og holde seminarer.

Oppkjøpt

Et annet stort kooperativ, Funsa, har også en historie å fortelle. En gang var fabrikken en industrigigant, en av landets største, med mer enn 3000 arbeidere som produserte alt fra gummistøvler og dekk til telt og hansker.

Fabrikken ble kjøpt opp av det amerikanske multinasjonale foretaket Titan, som tømte fabrikken for ressurser, avskjediget arbeiderne og forlot landet med millioner av dollar i gjeld til både regjeringen og de ansatte. De tømte pensjonsfondene og likviderte foretaket.

Walter Silva, en tidligere Funsa-arbeider, forteller: – Da Titan kjøpte fabrikken, merket vi med én gang at noe var galt. De begynte å selge ut forskjellige deler av produksjonen, og vi skjønte snart at de ville sørge for at det uruguayanske markedet kjøpte dyre, amerikanske bildekk i stedet for dem vi laget.

Flyttet inn på fabrikken

Ekteparet Olga Orozco og Juan Carlos Silva var begge aktive i Funsas sterke fagforening.

– Da vi hørte at eierne hadde flyktet fra landet med pensjonspengene våre og det meste av fabrikkens verdier, nektet vi å forlate fabrikken. Det eneste som sto igjen, var maskiner som var for store til å flyttes. Vi okkuperte fabrikken, og la ned masser av gratis arbeidstimer for å vedlikeholde maskinene. Vi jobbet på skift, og noen flyttet til og med inn på fabrikken med familien. Vi var redde for at hæren eller politiet skulle kaste oss ut, så vi sto vakt hele døgnet. Mange ble nødt til å finne andre jobber og komme til fabrikken etter at de var ferdige med arbeidsdagen et annet sted. Fritid? Det var en luksus vi ikke kunne unne oss.

– Mange av kameratene våre var anarkister som var blitt fengslet under diktaturet, fortsetter de. – Funsa ble et strålende eksempel for andre arbeidere, som så vår kamp som sin.

Kontinuitet og stabilitet

Juan Carlos tar en slurk mate og forteller videre: – Vi fikk, som Envidrio, et lån fra Chavez’ regjering, som trodde på oss. Vi var lenge redde for at vi måtte ta over gjelda til de gamle eierne, men vi fikk et slags amnesti fra vår egen regjering, og gjelda forsvant. Slik kunne vi begynne på ny frisk med lånet fra Venezuela.

Nå produseres det blant annet bildekk og gummi­hansker på Funsa. Den månedlige produksjonen er på 300 tonn, og 70 prosent går til eksport.

– Vi ler alltid når vi snakker om president Bush, som hele tida sa at støtten fra Chavez aldri var betingelsesløs, og at han bare var en populistisk bajas. Men for oss står det klart – fra USA hadde vi fått en eier som plyndret fabrikken; fra Chavez et lån på våre egne vilkår. Vi er ikke naive.

Walter Silva legger til: – Mange av lederne våre ble fengslet og drept under diktaturet. Nå lærer vi opp andre, og viser at arbeiderstyrte fabrikker både kan fornye seg og tilby kontinuitet og stabilitet, og at arbeiderne både kan sørge for produksjonen og skape solidariske nettverk.

Areal: 176.220 km2

Innbyggere: Tre millioner

Hovedstad: Montevideo

Språk: Spansk, og portugisisk ved grensa mot Brasil.

Kolonisert av spanjolene på 1700-tallet, ble uavhengig i 1830.

Næring: Landbruk og husdyrhold, mindre ­industri, havner, papirindustri, skog.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy