Havet speiler og skjuler. Den urolige vannflaten vekker minner og klarner tankene. Men havet drukner også sorger. Den ene vonde hendelsen etter den andre ruller vekk med bølgene.

Havet lindrer. Av og til. Men bare for en stund.

– Jeg kan sitte i timevis og stirre utover havet. Det er bedre terapi enn antidepressiva.

Sviktet

Men øynene hans speiler likevel alle de dype sårene. Sår etter overgrep, svik og tap.

Hans historie er en historie om en gutt som ble offer for en voksen manns perverterte seksualitet. Men det er like mye en historie om voksne som sviktet ham og mange andre barn.

Og det er en historie om en mor som gjorde sitt beste for gutten sin, men som ble ødelagt av å stå aleine.

Men det er dessverre også en historie om et lokalsamfunn som fremdeles svikter barna som ble ofret. Og om et helsevesen som ikke har kapasitet til å ta imot mennesker som trenger hjelp her og nå.

Og ikke minst: Jarles historie er en påminnelse om at både kvinner og menn kan få hjelp fra et Støttesenter mot seksuelle overgrep (SMSO).

Bygdas store sønn

Jarle Holseter (39) vokste opp i et hjem med en alkoholisert og aggressiv far. Da var det fristende å takke ja til en hyggelig invitasjon fra en av bygdas store helter. Mannen var en vel ansett figur i lokalsamfunnet, venn med de fleste og en hyppig foredragsholder på barneskolen. Han hadde jaktet og stoppet ut eksotiske dyr på sine reiser. Og ungene fikk komme hjem til den store, fine gården hans for å se.

Men en dag i 1980 ble det brått slutt på besøkene. En av guttene hadde fortalt sin mor om hva som skjedde på gården når de ikke studerte spennende dyr.

– Hun kontaktet mamma som sporenstreks ringte lensmannen. Det ble full utrykning. Mannen ble tatt, og hjemmebrenningsapparatet beslaglagt. For han hadde ikke bare vist pornofilmer og forgrepet seg på oss. Han hadde også skjenka oss når vi var på besøk.

40 barn var i søkelyset. Men de største ville ikke medgi at de var blitt misbrukt. Mannen ble dømt for misbruk av 11 barn mellom 4 og 12 år. Overgrepene hadde pågått et par år. Han måtte tilbringe 40 dager i varetekt og ble dømt til seks måneders betinget fengsel. Han måtte også betale en bot på 1000 kroner.

Ansvar for egen mor

Jarles mor fikk juling av Jarles far for å ha anmeldt bygdas store sønn og farens gode venn. Da dommen falt, ble hun uglesett i bygda. Hun flyktet med sine tre sønner. Familien havnet tilfeldigvis i Kristiansand.

– Hun var depressiv og tidvis suicidal. Jeg var 14 år første gang jeg fikk henne tvangsinnlagt, minnes Jarle.

Han ble tidlig voksen. Det måtte han med ansvar for mor og to yngre brødre. Og når sjukehuset og psykiatrien sa seg ferdig med behandlingen av mor, ble hun sendt hjem til Jarle og småbrødrene.

– Men ingen spurte hva som skjedde hjemme, eller om vi klarte oss.

Skolefraværet ble høyt...

– Men ingen reagerte på at jeg ikke kom på skolen.

Om kroppen...

Lenge før de 40 fikk han høyt blodtrykk, nyreproblemer og posttraumatisk stressymptom. Jarle er 35 prosent ufør.

– Jeg har forsøkt å døyve smertene med alkohol. I tenårene brukte jeg en del narkotika. Det var en tilfeldighet som fikk meg til å slutte i tide.

Men mange av barndomsvennene hans har ikke klart seg. Jarle har vært i noen begravelser til folk som ikke har holdt ut.

Om følelsene...

– Jeg er ikke helt i vater. Jeg griner på feil steder. Noe av det jeg blir mest rørt over, er når landslaget kommer på banen.

Men verst er kanskje sorgen som kommer ut som aggresjon.

– Jeg har kommet på kant med mange arbeidsgivere. Jeg tenner skikkelig hvis noen blir urettferdig behandla. Og jeg går rett på selv om han er tre meter høy og to meter brei.

Om kjærligheten...

– Jeg er redd for å være aleine. Jeg har bodd sammen med mange damer. Når hun ikke orker mer, skjønner jeg det. Da koster jeg videre til neste.

– Sånn har det i hvert fall vært hittil. Nå prøver jeg å bo aleine.

Jarle synes det er lett å bli glad i ei dame. Og damene... Han tror han vekker morsinstinktet hos dem.

Men å elske... Det tør han ikke.

En ny fase i livet...

Jarles mor fikk lungekreft. Som eldste sønn følte han ansvar og stelte henne i fem år. Den siste tida var det mer enn full jobb. Da hun døde for et par år siden, følte han at nå var det på tide å ta grep om sitt eget liv.

Nye tilfeldigheter brakte ham to skritt videre. Det ene var en sønn.

– Han bare kom. På tross av prevensjonsmidler.

Jarle ville aldri ha planlagt å bli far. Han trodde ikke han ville være i stand til å ta ansvar for en liten.

Men gutten kom, og han er blitt det viktigste i Jarles liv.

– Han er et lyspunkt oppi all driten.

Aggresjonen behandles

Jarle fikk også høre om Støttesenteret mot seksuelle overgrep (SMSO), og fikk time der. I to måneder hadde han to timer hver uke. For første gang snakka han med folk som kunne ta imot historien hans.

Etter ei stund fikk han vite at hjemkommunen ville lage en permanent utstilling av de dyrene den pedofile mannen hadde brukt for å lokke ham og mange andre barn hjem til seg.

Sinnet vokste til raseri. Sammen med SMSO fant han ut at han burde begynne i ei sinnegruppe. Han fortsatte likevel kontakten med støttesenteret ved behov.

– Men de hadde ingen link til psykiatrien.

Samtalene og det som nå skjedde i hjembygda hadde vekket til live mye aggresjon. Jarle sier selv at han ble en fare for seg selv og sine omgivelser. Og han har aldri bebreidet samboeren som tok med seg barnet og flyttet. Han ventet nesten tre måneder før han fikk sin første time hos psykolog. I mellomtida fikk han noen akuttimer og ble sendt hjem med noen tabletter.

– Situasjonen var livsfarlig.

Søk råd

Jarle vil ikke uten videre anbefale andre å ta kontakt med et støttesenter. Det tør han ikke. Selv om han vet at alle som har vært utsatt for overgrep, trenger hjelp. Men kanskje ikke alle takler de sterke følelsene som blir aktivert. Og kanskje ikke alle holder ut å vente til de får en psykolog.

– Alle som er misbrukt, bør rådføre seg med en de stoler på, for eksempel fastlegen sin, før de bestemmer seg for om de vil søke hjelp.

Ifølge Jarle reagerer folk veldig forskjellig når de har begynt å åpne opp.

– Selvmordstankene red meg heile tida mens jeg venta på plass i psykiatrien.

Han vet ikke om han hadde overlevd denne perioden om han ikke hadde hatt sønnen.

Framtidshåp

Etter de tre månedene synes han selv at han har fått god hjelp. Han har bare godt å si om støttesenteret, de to psykologene han har hatt, og sinnegruppa han er med i.

– Nå strever jeg hver dag for å bli et bedre menneske. Sønnen min fortjener en god pappa. Og jeg vil ha et bedre liv.

Han er i gang. Men han tenker mye på alle de som er bosatt mindre sentralt.

– De fleste kommuner på landsbygda har lite eller intet støtteapparat. Det er ille for ofrene selv, men også for omgivelsene. Mennesker som er misbrukt, kan ødelegge mye for andre. Her er store mørketall og mange tikkende bomber.

Den store jegeren som lokket og jaktet på bygdas småbarn for om lag 30 år siden, donerte hele sin samling med jakttrofeer til Aurskog-Høland kommune før han døde. I fjor åpnet akershuskommunen en permanent utstilling med de utstoppete dyrene hans. Utstillingen ble plassert i foajeen på ungdomsskolen.

Føler seg krenket

– Med denne utstillingen hedrer kommunen overgriperen. Og alle ofrene hans blir krenka, mener Jarle Holseter, ett av ofrene for eventyrerens mange overgrep.

Holseter henvendte seg til kommunen da han fikk kjennskap til planene om utstillingen høsten 2006. Han håpet ordfører og rådmann ville skjønne at ofrene kunne oppleve dette som en hån.

– Jeg sitter 40 mil unna og kan trygt protestere. Det er verre med dem som fremdeles bor i bygda. Jeg syns synd på ofrene som nå har barn som går på skolen. Det må være vondt å vite at overgriperens trofeer daglig omgir ungene. Og det må være fryktelig å komme inn på skolen og passere utstillingen, sier Holseter.

En gave

Ifølge Audun Fiskvik, rådmann i Aurskog-Høland, har kommunen kun oppfylt et testamentarisk krav ved å stille ut dyrene. Han og tidligere ordfører Karin Gundersen fant ingen grunn til å ta saken opp i kommunestyret eller andre kommunale organer.

– Vurderte dere å returnere gaven etter at Jarle Holseter bad dere droppe planene?

– Nei, men vi kontaktet lensmann og kommunelege. Sammen ble vi enige om å realisere planene. Siden vi hadde fått denne henvendelsen fra Holseter, ble åpningen veldig nøktern, og giverens navn er utelatt fra utstillingen.

Lenge siden

Den nåværende ordføreren i Aurskog-Høland, Jan Mærli, skjønner at ofrene kan føle seg krenket over utstillingen. Han hadde ikke hørt om noen overgrep før Fagbladet tok kontakt med ham, selv om saken ble omtalt blant annet i lokalavisa Indre Akershus Blad.

– Nå som vet du om overgrepene, og du vet at noen føler seg krenka over at utstillingen fins, kunne du tenke deg å pakke ned igjen dyrene?

– Jeg har tatt informasjonen til etterretning. Men jeg mener at den avgjørelsen rådmannen og den forrige ordføreren tok, var riktig.

– Hva tror du er det beste man kan gjøre for ofrene?

– Det beste er ikke å rippe opp i saken. En artikkel kan bli en belastning for dem det gjelder. Skriverier kan skape nye traumer.

– Så hensynet til ofrene er det viktigste?

– Ja.

– Med det utgangspunktet kunne du kanskje tenkt deg å ta kontakt med et Støttesenter mot seksuelle overgrep. Kanskje de kunne ha noen tanker om hva som ville være best for ofrene?

– Nei, jeg har ikke behov for å grafse i dette.