Vannkrig i Andesfjellene

I landsbyen San Pablo Urco på høysletta i Ecuador har befolkningen lang tradisjon i å kjempe for sine rettigheter i forhold til natur­ressursene. Nå truer gruvedrift og turisme et skjørt økosystem og ­befolkningens tilgang på vann.

2010042713111920131216130925

Det er folkemøte i forsamlingslokalet til småbøndene i San Pablo Urco i Andesfjellene i Ecuador. Deltakerne er medlemmer av den lokale bondeorganisasjonen COINOA, en av Norsk Folkehjelps samarbeidspartnere.

Utenfor skinner sola, men inne er det mørkt. På benkene sitter 40–50 kvinner og menn. I døråpningen står en kvinne med langt, svart hår, rosa skjørt, sjøgrønt sjal og tykke strømper. På hodet har hun en hatt med påfuglfjær. Mellom bena hennes titter noen unger nysgjerrig inn i lokalet. Fluer surrer. Temaet for møtet er utfordringer knyttet til jord og vann og landets nye gruvelov.

Fikk tilgang til jord

Tidligere var jorda kontrollert av prester, militære og andre myndigheter. Allerede på 1940-tallet begynte urbefolkningen, som er småbønder, å organisere seg for å sikre rettigheter til jorda.

Gjennom jordreformer på 60- og 70-tallet ble jord distribuert til tidligere leilendinger og land­arbeidere. De organiserte seg i kooperativer, som etter hvert ble oppløst fordi regjeringene prioriterte store aktører som produserte for eksportmarkedet.

Korrupsjon

– Da begynte vi å organisere oss for å få veier, strøm og vann, forteller Cesar Pilataxi, en av de tradisjonelle lederne i bygda, og en av grunn­leggerne av den lokale bondeorganisasjonen.

Pilataxi tar seg en pause fra folkemøtet for å fortelle oss om befolkningens kamp før og nå. Bøndene i området har alltid hatt tilgang på vannet som renner ned fra Andesfjellene. Men da store blomsterplantasjer kjøpte opp mye av jorda, begynte myndighetene å kanalisere vannet dit.

– Det var mye korrupsjon; de som betalte mest fikk vann. Vi hadde nesten ikke vann! Cesar ­gestikulerer ivrig; håret er samlet i en lang hestehale under en grønn fløyelshatt.

Vant fram

Småbøndene laget vanningskanaler på dugnad, organiserte bruken av vannet og kjempet for kravet om en rettferdig fordeling. Det kom stadig til konfrontasjoner med myndighetene og de store blomsterplantasjene, men etter hvert fikk de støtte fra flere organisasjoner, til og med fra de mindre blomsterplantasjene. Til slutt vant de fram.

– Nå blir vannet fordelt på en rettferdig måte, sier Cesar og nikker alvorlig.

Nye kampsaker

Men selv om bondeorganisasjonen og deres ­allierte fikk gjennomslag for rettferdig fordeling, er vann fortsatt en utfordring for bøndene i San Pablo Urco.

– Vi har mye mindre vann nå enn før. For ti år siden var vanntrykket tre ganger sterkere. Cesar illustrerer den minskende vannmengden med hendene.

Tilførselen av vann fra Andesfjellene er del av et skjørt økosystem, kjent som Páramo, området

i høyfjellet mellom tregrensa og den permanente snøen. Det spesielle gresset som vokser der, holder på vannet og filtrerer det før det renner videre. Men på grunn av dårlig forvaltning og overforbruk er Páramoen i ferd med å tørke ut. Derfor må dette området beskyttes og hånd­teres med varsomhet.

– Vi bruker ofte møtene til å bevisstgjøre folk om hvordan vi tar vare på vannet vårt, forteller Cesar. – Det er viktig at lokalmiljøet tar et felles ansvar.

Turister og gruver

Vannet er truet fra flere hold. Páramoen har blitt et attraktivt mål for turistnæringen, gruveselskaper har funnet gull og sølv i fjellene, og flere multinasjonale selskaper er interessert i å putte vannet på flasker og selge til folk i byene. Det foreligger også planer om å kanalisere vannet til den nye flyplassen utenfor hovedstaden Quito.

Ifølge Ecuadors grunnlov, som ble vedtatt gjennom en folkeavstemning i september 2008, kan ikke vann privatiseres. Grasrotorganisasjoner i Ecuador kjemper for at dette også skal reflek­teres i lovverket. De vil sikre at lokalsamfunnet i fellesskap skal ta vare på og forvalte vann­ressursene.

– Min drøm er at vi i framtida har nok vann til våre bygder. Vi er veldig samlet nå, og det er kampen for vannet som har samlet oss. Cesar Pilataxi lar blikket hvile på de grønne åsene i bakgrunnen, veien opp mot Páramoen og Andesfjellene, der vannet kommer fra.

Urbefolkningen utgjør flertallet av innbyggerne.

Den desidert største urbefolkningsgruppa er ­kitchwaindianerne i Andesfjellene.

En ny grunnlov har styrket urbefolkningens status og skal sørge for nasjonal kontroll over natur­ressurser som olje og vannkraft, men mye politisk arbeid og interessekamp skal til for at lovene skal virke.

Norsk Folkehjelp har arbeidet med folkelige ­organisasjoner og urbefolkningsorganisasjoner i Ecuador siden 1986.

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt:
Redaksjonen
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy