Ingeborg Vigerust Rangul

ingeborg.rangul@fagforbundet.no

Skohyllene med plass til både store scooterstøvler og små joggesko er det første som møter de besøkende. Og massevis av tøfler i alle størrelser og fasonger.

I garderoben er det nok av knagger til scooterdresser, og på hattehylla er det god plass til skjerf, luer og votter.

Opp trappa fra den store garderoben og inngangspartiet ligger kirkerommet på ei side og kjøkken, kontorer, prestebolig og møterom på den andre.

Ei åpen folkekirke

Svalbard kirke ligger i Longyearbyen på en høyde over byen med utsikt over Adventfjorden og Platåfjellet i bakgrunnen.

Kirka betjener alle som oppholder seg på øygruppa, uavhengig av nasjonalitet og kirketilhørighet.

– Dette er ei kirke for hele befolkningen, ei flerbrukskirke. Den eneste kirka som virkelig er statseid. Kirka er tilknyttet polaravdelingen i Justisdepartementet og kirkeavdelingen i Fornyings- og administrasjons- departementet, forteller diakoniarbeider Torunn Sørensen.

Hun var ikke ukjent med Svalbard da hun flyttet fra sykepleierstillingen på Lovisenberg i Oslo for seks år siden. Faren jobbet som prest på Svalbard, og søsteren bor her.

– Jeg begynte i turistinformasjonen i Longyearbyen. Så fikk jeg et vikariat som husholdsbestyrer i kirka. Etter hvert ble jeg diakoniarbeider.

Konserter og basarer

I sin tid ble kirka bygd som modell av en sjømannskirke uten terskel mellom kirkerommet og peisestua. Lag og foreninger bruker kirka, og på tirsdagskvelder er det kveldsmesse og sosialt treff. Når det er konserter, fylles de 250 plassene fort opp. På gudstjenestene er det i snitt 65 besøkende.

– Vi holder personalmøter her, barnekoret Polargospel øver her, speiderne bruker rommet, og vi har babysang.

Sørensens arbeidsoppgaver er varierte, fra å føre regnskap for speideren til å bake kaker til kirkekaffen.

– Når vi får store delegasjoner på besøk, er jeg med og planlegger.

Bark på alteret

Som diakoniarbeider i Longyearbyen står Sørensen overfor noen praktiske problemer som ikke fins på fastlandet.

– Det kan være vanskelig å få tak i avskårne, friske blomster på Svalbard, derfor har vi valgt å bruke orkideer på alteret. De står ikke i jord, men i bark. Det skal nemlig ikke være jord på alteret.

I tillegg er klimaet veldig tørt, og skru­ene løsner fra tre­stolene.

– Så nå trenger vi nye stoler.

Katolske messer

Ved alteret henger et katolsk kors og et ortodoks røkelseskar. Røkelseskaret er en gave fra den russiske befolkningen.

Det bor flere katolikker på Svalbard, og tre ganger i året kommer en katolsk prest fra den katolske kirka i Tromsø. Da er det mulig å skrifte. Svalbard kirke sørger for reise og losji for både den katolske og russisk­ortodokse presten.

Sorg og glede

Kirka har vært mye i bruk etter 22. juli, både av enkeltpersoner og av grupper. Stedet utstråler varme og ro, og det er godt å sitte her i stillheten.

– Jeg bruker den kompetansen jeg har i mitt møte med mennesker, og videreutdanningen i diakoni kommer godt med.

Sørensen er en person alle kjenner, eller i alle fall vet hvem er.

– Det er viktig å bry seg på en tydelig måte. Er det noen som pleier å komme til kirken, men som ikke har vært her på en stund, prøver jeg å finne ut om noe har skjedd.

– Vi er en del av beredskapen her oppe.

I sorg og glede, sier hun.