ELLEN OVENSTAD

Etter nesten to års arbeid har Enger-utvalget lagt fram sin rapport om tilstanden i kulturlivet i Norge. Utvalget har gjort en grundig jobb, og sett på kulturlivet fra mange perspektiver; organisatorisk, økonomisk og politisk. De konkluderer med det mange kommunalt ansatte kulturarbeidere har visst lenge:

Den relativt solide økningen i Kulturdepartementets del av statsbudsjettet har i liten grad kommet det lokale kulturlivet til gode.

Etter at utredningen ble offentliggjort 4. mars, har kulturministeren deltatt på innspillsmøter i alle landets fylker. Det som kommer fram på disse møtene, skal sammen med høringsinnspill for øvrig legge grunnlaget for kulturpolitikken framover.

Kulturutredningen tar for seg flere av Fagforbundets merkesaker: kulturskolen, fritidstiltak for barn/unge, folkebibliotek og kino. Bibliotek og kulturskole har fått mye oppmerksomhet i mediene i etterkant, mens det har vært stille rundt fritidsklubbene.

Enger-utvalget mener det er påtakelig at ikke fritidsklubbene i større grad er regnet med som en kulturell arena for ungdom. De mener dette blant annet skyldes at fritidsklubbenes eksistensberettigelse har vært det sosialfaglige og forebyggende argumentet mer enn det kulturelle. Men hva skal vi kalle det når ungdommene i en fritidsklubb i Stordal kommune setter opp «We will rock you» som musikal, med ungdommer fra flere kommuner, og har flere utsolgte hus til forestillingen? Er det kultur eller forebygging?

Mange kommuner har erstattet fritidsklubbene med kulturhus for ungdom, og understreker gjerne at disse ikke er forebyggende tiltak, men nettopp kulturtiltak. Det er ikke nødvendigvis noe motsetning i dette, for vi vet at mestringsopplevelse på ett område har ringvirkninger til andre områder.

Gode kultur- og fellesskapsopplevelser fremmer kreativitet, fantasi og skaperkraft, og gir bedre helse.

Å styrke kultur- og fritidstilbudet til ungdom, er ikke bare god kulturpolitikk, men påvirker de unges skoleprestasjoner og trivsel generelt. Gode fritidstilbud med lav terskel for deltakelse bidrar også til utjevning av sosiale forskjeller.

I dag er det mange ungdomstiltak og andre kulturaktiviteter som drives på kortvarig prosjektbasis. Hvordan påvirker dette kvaliteten i arbeidet? Klarer vi å nyttiggjøre oss de erfaringene som kommer ut av et prosjekt? Vet vi hvor mye tid som går med til prosjektsøknader og rapportering? Er dette en effektiv måte å sikre nyskapning og utvikling på, eller ville vi fått like gode – alternativt bedre – resultater, hvis rammene var mer forutsigbare og stabile over lengre tid? Vi tror vi vet svaret.

Enger-utvalget foreslår å ta i bruk plan- og bygningsloven for å sikre gode kultur- og fritidstilbud til barn og unge. Skal dette bli et nyttig verktøy, er det viktig å sikre kvalitet og innhold, ikke bare noen timers åpningstid i et tilfeldig lokale. Videre må de som jobber på dette feltet få levelige arbeidsvilkår, med mulighet for hele stillinger.

Landsforeningen Ungdom og fritid har i lang tid vært opptatt av en bachelorutdanning på dette feltet, etter modell av den utdanningen de har i flere europeiske land. Fagforbundet ønsker en slik utdanning velkommen, og tror det vil bidra til en større bevissthet og faglig utvikling.

Som nevnt innledningsvis har bibliotek og kulturskole allerede fått mye oppmerksomhet etter rapporten. Det er ikke uten grunn. Ennå er det langt igjen til oppfyllelse av visjonen om et kulturskoletilbud av høy kvalitet til rimelig pris for alle barn som ønsker det. Innføringen av en times kunstfag for ett av trinnene i småskolen endrer ikke dette, selv om det er et godt tiltak.

Styrking av bibliotekene burde være en selvfølge i en tid der kunnskapsnivå og kvalitetssikring av informasjon blir stadig viktigere. Også i forhold til våre nye landsmenn har bibliotekene en viktig funksjon, som møteplass og integreringsfaktor. At det er plass for større satsing, ser vi på utlånsstatistikken: Når det gjelder bokutlån, ligger Norge på bunn i Norden, sammen med Færøyene.

Norge har en desentralisert kinostruktur som mange land misunner oss. Grunnlaget for at folk også på mindre steder kan gå på kino, ligger i at kommunene i stor utstrekning har tatt ansvar for dette tilbudet. I det siste har de største kommunene, med unntak av Trondheim, privatisert kinoene sine.

Begrunnelsen har vært at dette er et tilbud som like gjerne kan drives kommersielt. Men ønsker vi en gjennomkommersialisering av det kulturtilbudet som aller flest folk benytter seg av? Og hva vil skje der det ikke er grunnlag for kommersiell drift?

Fagforbundet mener at alle har rett til å delta i og oppleve kultur. Derfor vil vi fortsatt jobbe for at kulturloven videreutvikles, og at retten til kulturdeltakelse og kulturoppleving skal tas inn i Grunnloven.

Framtidas kulturpolitikk må bidra til mer helhetlig tenkning på kommunenivå og statlig nivå. Et lokalsamfunn uten en kulturell grunnmur vil være dårlig rustet til å møte framtidas utfordringer. En kommune uten en synlig og kompetent kultursektor vil vanskelig kunne utløse og ta i bruk de synergieffektene et levende kulturliv kan gi.

Når dette leses, er kulturminister Hadja Tajik snart ferdig med sine fylkesbesøk. Hun har ventelig fått mange gode innspill til en ny kulturpolitikk.

Fagforbundet leverer sin høringsuttalelse innen 1. juli. Kulturutredningen som dokument fortjener oppmerksomhet også etter dette. Den kan være et godt grunnlag for å diskutere prioriteringer og organisering på kulturfeltet.