Vill og vakker verdensarv

Turistbåten fra Hellesylt til Unescos verdens­arvområde Geiranger er smekkfull av turister som syns det hele er «So fantastic». Kommunene har fått en utfordrende arv å ta vare på.

2010091409015420131214150620

ingeborg.rangul@fagforbundet.no

Hvert år kommer rundt 600.000 turister til Geiranger for å oppleve snødekte fjelltopper, fossefallene De syv søstre, Friaren og Brudesløret, fjordgårder som klamrer seg fast på berghyllene og en dypblå fjord.

Masseturismen, aggressiv helikoptertrafikk og cruisebåter på tungolje gjør at en annen type turisme etterlyses, og et større statlig engasjement rundt verdensarvstatusen savnes.

Universell verdi

– Den menneskelige påvirkning på om­rådene har vært skånsom. Utenfor tett­bebyggelsen har det ikke vært vesentlige tekniske inngrep mellom snaufjell og fjære. Geirangerfjorden og Nærøyfjorden er et av de største urørte fjordlandskapene i Norge, forklarer Katrin Blomvik, direktør for Stiftinga Geirangerfjorden Verdsarv.

Geiranger er et ungt verdensarvområde, og Blomvik sier at de har forpliktet seg til å ta vare på en arv som har en krevende områdeforvaltning. Store deler av området er vernet etter naturvernloven. Det er et kriterium for å stå på Unescos verdensarvliste.

Etter ti års arbeid med nominasjonsprosessen, ble Vestnorske fjordlandskap endelig innskrevet for fem år siden i Durban.

– Det er ingen enkel sak å bli verdens­arvområde. Ingen visste helt hva dette kom til å bli. Blomvik sier det har vært en lang vei å gå fra hun var den eneste ansatte for fem år siden til hun nå deler fagfeltet med tre andre på fast basis.

– Vi bor i distriktsnorge og bygger opp et kompetansesenter på verdensarvproblematikk. En unik mulighet for små bygdesamfunn i og omkring verdensarvområdet. Verdensarvstatusen har gitt oss den faglige bekreftelsen på at området er unikt og spesielt.

Vernes for framtida

180 rene naturobjekt står på Unescos liste over verdens kultur- og naturarv. Disse områdene skal vernes for framtidige generasjoner.

– Vårt område har hatt få tekniske

inngrep i form av kraftutbygging eller kraftlinjer. Her er det veier som snirkler seg fram i terrenget. Nettopp at området i stor grad er uberørt av tekniske inngrep, blir framhevet som unikt. I tillegg til at det bor folk i områder innenfor verdensarvgrensene til fjordlandskapet.

Seks kommuner og tre fylkeskommuner ligger innenfor verdensarvområdet, og mange interesser skal samarbeide.

Noen mener at vernestempelet har brakt med seg mange begrensninger. Verdens­arvstatusen utfordrer verdidebatter, som for eksempel utbygging av vannkraft. Slike saker utfordrer hovedgrunnlaget for verdensarvinskripsjonen. Ellers mener Blomvik at å komme på Unescos liste har gitt mange nye muligheter.

– Vi har flere ganger blitt kåret som et unikt sted, også internasjonalt, noe som igjen gir stor markedsføringsverdi. Vi har fått forvaltningsmidler, bøndene får mer betalt for å kultivere kulturlandskapet, og nå etableres et kompetansesenter her i Fjordsenteret.

Grønn turisme

Verdensarvstiftelsen har ikke som mål å øke turiststrømmen til området. Geiranger har vært en kjent turistmagnet siden fjell­klatrere fra Storbritannia oppdaget fjorden på midten av 1800-tallet, og det første turistskipet ankom i 1869.

– Vi ønsker å tiltrekke oss en annen type turister som ønsker å oppleve og oppdage verdensarven. Vi vil ha en mer bærekraftig og framtidsrettet reiselivsnæring og håper på mer hjelp fra staten for å løfte oss inn i en grønnere framtid.

Blomvik mener at Miljøverndepartementet burde komme mer på banen både i form av kompetanse og forskning på bærekraftig, grønn turisme.

– Kulturobjektene på Unescos liste dominerer, men det er også viktig å ha fokus på hvordan urørt natur kan forvaltes.

Blomvik sier at de har ansatt en formidlingsleder med pedagogisk bakgrunn og satser på å nå de unge. Har ikke de unge forståelse for verdien av verdensarven, bommer vi.

Båt eller buss

Tyske turistbusser, bobiler fra Frankrike og japanere i leiebiler svinger seg langsomt gjennom de elleve hårnålssvingene oppover Ørneveien ut fra Geiranger. Mange av dem skal videre på ferjestrekket Eidsdal–Linge over Norddalsfjorden til jordbærparadiset Valldal og svimlende Trollstigen.

Inne i denne fjordarmen, i Norddal kommune i Møre og Romsdal, sitter Ap-ordfører og styreleder i verdensarvstiftelsen, Bjørn Inge Ruset. Han etterlyser også et bredere og mer offensivt engasjement fra Miljøverndepartementet omkring grønn turisme.

– Det er et dilemma at statusen gjør området mer interessant for reiselivet. Vårt dramatiske landskap fører til flere turister.

Ruset peker på at det ikke er helårsvei til Geiranger, og at den ene veien inn og ut på vinteren ofte er stengt. Dette medfører at turistnæringen trenger mer inntjening på kortere tid. Noe som igjen fører til slitasje- og miljøproblem.

– Infrastrukturen må forbedres, og en rassikker vei må på plass. Mange snakker om å kutte antall cruiseskip for å bedre vann- kvaliteten; risikoen er da at alle må

fraktes i buss. Turistnæringen får ikke folk til å reise til Geiranger utenfor sesongen når veien er så usikker. Hvem vil risikere å bli sittende værfast på ubestemt tid?

Landbrukspakke

– Det var stor lykke i kommunen da vedtaket fra Durban kom og inskripsjonen var på plass. Men så opplevde vi noen år i motbakke, før de faste overføringene til jordbruket kom på plass. Mye og hard politisk jobbing måtte til, fortsetter Ruset.

Området har fått en særskilt landbrukspakke, og Ruset håper tiltaksmidlene blir permanente.

– Vi har kjempet bit for bit. Heldigvis samarbeider Stranda og Norddal kommuner godt, og vi har få konflikter. Ordførerne snakker med hverandre, og selv om vi har ulike næringsinteresser, fungerer samarbeidet.

Langt til Oslo

Ruset mener at statusen som verdens­arvkommune er positiv.

– Vi har kanskje ikke landet helt på hvordan vi kan utytte denne statusen. Men vi ser en del knoppskyting i form av nye kafeer og overnattingsbedrifter. I tillegg er det mer positive toner i landbruket i verdensarvområdet.

Ordføreren sier at de har klart mye selv, men trenger flere midler fra staten. Et naturvernområde på Unescos liste er nytt for Norge, og det berører flere departementer.

– Vi bor langt ute i distriktet og må forholde oss til flere departementer, samtidig som vi må kjenne til dette nye fagfeltet. Det krever både mye kunnskap og tid, sier ordfører Bjørn Inge Ruset.

Bryggen i Bergen (1979)

Urnes stavkirke (1979)

Bergstaden i Røros (1980)

Bergkunsten i Alta (1985)

Vegaøyan (2004)

Struves triangelkjede – fire norske punkt (2005)

Vestnorske fjordlandskap – Geirangerfjorden og Nerøyfjorden (2005)

Ansvarlig redaktør:
Hege Breen Bakken
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy