Per Flakstad, Fagbladet

per.flakstad@fagforbundet.no

En intervjuavtale med riksrevisor Kosmo er ikke noe du ordner kjapt og greit på kort varsel. Mannen er stadig på farten, og avtaleboka hans er alltid full i lang tid framover. Det er foredrag, konferanser, og ikke minst pressekonferanser der riksrevisjonens siste funn skal avsløres for et sultent pressekorps.

Kosmo klarer som regel å fôre dem med det de vil ha. Han pakker ikke budskapet inn i myk bomull, men bruker uttrykk som «deprimerende», «nestenkatastrofe» og «ute av kontroll». Det gir svære titler og mye oppmerksomhet rundt riksrevisjonens rapporter.

Han har filleristet Nav, Norsk Tipping, ­Oljefondet, psykiatrien, sykehusene, og nå i januar Utenriksdepartementet for manglende kontroll med norske bistandsmidler.

Derfor er han en opptatt mann. Og derfor har Riksrevisjonen fått en helt annen plass i folks bevissthet enn tidligere.

Mange mener denne vitaliseringen av det de før oppfattet som et grått og kjedelig kontrollorgan, først og fremst er Kosmos for­tjeneste.

– Den største fornyelsen i vår institusjon er Jørgen Kosmo og hans evne til å levendegjøre de funnene vi gjør, har ekspedisjonssjef Jens Gunvaldsen i Riksrevisjonen sagt til Dagens Næringsliv.

Den tidligere bygningsarbeideren tar imot med et robust håndtrykk, og tar medievant regi når fotografen plasserer ham der hun mener det blir best bilder under intervjuet. Dressen er nøytral i fargen og smalstripet, og skjorta uformelt åpen i halsen.

Kosmos og dress er for øvrig et tema som gjorde ham til «kjendis» en kort stund tidlig på 90-tallet. Som forsvarsminister stilte han i gult på sitt første Nato-toppmøte, noe som fikk partifelle Einar Førde til å komme med karakteristikken «utseende som en italiensk lommetyv».

Dressen var fin, den. Problemet var at alle de andre hadde mørk dress, så den norske forsvarsministeren lyste bokstavelig talt opp på det obligatoriske gruppebildet.

Dressen var forresten ikke gul, men beige. Det var fotografenes blitslys som gjorde den så grell i fargen. Og den henger fortsatt i skapet hjemme i Horten...

Dialekten avslører at riksrevisoren trådte sine barnesko i nord, nærmere bestemt i Fauske. Allerede som 11-åring mistet han faren sin, og gjennom det lærte han tidlig å ta ansvar, og hva trygghet i hverdagen betydde.

– Jeg ble svært knyttet til mor, som ble enke med små barn for andre gang. Velferds­tilbudet til aleneforsørgere var ikke så godt utbygd på 50-tallet som i dag, så vi skjønte tidlig at det ble forventet at vi bidro med det vi kunne, forteller Kosmo.

Selv giftet han seg tidlig. Han ble tømmer­lærling og flyttet til Horten på 70-tallet, for der var det jobb å få.

Kosmo jobbet som bygningsarbeider i ti år, den siste tida som heltidstillitsvalgt, før han ble «oppslukt» av lokalpolitikken. Han ble medlem av bystyret i Horten fra 1976, og var både varaordfører og ordfører, før han ble valgt inn på Stortinget som fast representant i 1985.

Samfunnsengasjert har han alltid vært, men det var spesielt den nye arbeidsmiljøloven, som ble vedtatt første gang i 1977, som for alvor dro ham inn i politikken: – Det var fantastisk morsomt å få være med på å jobbe med en lov som ivaretok de ­ansattes rettigheter når det gjaldt helse og arbeidsmiljø for øvrig. Fagbevegelsen var jo sterkt inne i bildet, og vi som engasjerte oss, fikk anledning til å bidra med å utforme vårt eget framtidige vern, forteller han entusiastisk.

– Arbeidet ga meg virkelig troen på at det nytter å engasjere seg! sier Kosmo.

28 år senere, foran valget i 2005, syntes han imidlertid at nok fikk være nok i politikken, og sa nei til gjenvalg på Stortinget.

– Jeg hadde vært med lenge, og opplevde vel at de politiske diskusjonene som blusset opp i media ikke var om de sakene jeg syns er de mest vesentlige, for å si det sånn, sier han diplomatisk.

– Men jeg hadde ikke lyst til å pensjonere meg! Til det var jeg altfor ung, fortsetter han og ler.

Bak seg hadde han en lang politisk karriere som en av Arbeiderpartiets mest markante profiler på 90-tallet. Karrieren nådde en fore­løpig topp i 2001 da han ble utnevnt til stortingspresident. Kosmo har også flere ­perioder som statsråd. Han har vært forsvarsminister to ganger og arbeids- og admini­strasjonsminister. En snau måned som funger­ende justisminister har han også fått med seg.

For sitt arbeid som stortingspresident, mottok Kosmo i 2005 Storkors av St. Olavs Orden, og han var da den første stortingspresidenten i nyere tid som fikk denne høythengende utmerkelsen. Samme året ble han også tildelt Storkors av svenske Nordstjernen.

Han kom fra fagbevegelsen og bygningsbransjen, og slik sett representerer han det mange mener er en utdøende og verneverdig art, nemlig politikere som har solid yrkeserfaring og et ståsted i det praktiske arbeidslivet.

– Utdøende er kanskje litt overdrevent, humrer han. – Og hvorvidt jeg er «verne­verdig» får andre mene noe om. Det blir feil å rangere én type erfaring foran en annen. Enhver må gjøre det beste ut av den bagasjen de bærer med seg.

– Men selv er jeg glad for den bakgrunnen jeg har, og at jeg kunne ta med kunnskap

om hvordan arbeidslivet fungerer inn i poli­tikken. Hvis ledersjiktet både i politikken og arbeidslivet for øvrig rekrutteres for smalt, vil det på lang sikt ekskludere en del av befolkningen fra å ta ansvar, sier han.

Han er i gang med sin andre periode som riksrevisor. Da han under en av sine månedlige «Jørgens halvtime» med alle de ansatte i kantina nevnte at han tok en ny periode, reiste de seg og ga ham en spontan, stående applaus.

– Hvordan tror du riksrevisjonens avsløringer de siste årene påvirker skatte­moralen til folk?

– Jeg tror at folks vilje til å betale den skatten de er pålagt øker når de vet at myndighetene ikke kan skalte og valte med skattepengene uten at noen kontrollerer dem og passer på at de blir brukt slik det var ment, sier han.

– Når pårørende får beskjed om at de ikke bør søke sykehjemsplass til foreldre fordi det uansett ikke er plass, så er noe riv ruskende galt. Det er i alle fall ikke på denne måten ­offentlige ledere skal sørge for at vente­listetallene ser «penere» ut. Da er det viktig at noen sier ifra.

– De ressurssterke tar saken, hever stem­men og blir hørt. Men hva med for eksempel psykiatrien, barnevernet og Nav?

– Vi har mange svært dyktige mennesker her. Og de gjør en svært viktig jobb, sier Kosmo kontant.

Vår tilmålte tid er ute, og riksrevisoren blir med heisen ned for å stå ute i kulda noen ­minutter og tilføre kroppen noe den absolutt ikke har bruk for.

– Jeg syns ikke du skal skrive om det, sier han. At han ennå ikke har klart å kutte røyken, er noe han definitivt ikke er stolt av.