Vokser opp uten foreldre

Mens de voksne er i Vesten og jobber, vokser flere hundre tusen barn i Øst-Europa opp uten foreldrene. Som i Jekab­pils i Latvia, der to små jenter sitter på farmors kjøkken og lurer på når foreldrene kommer tilbake.

2011020814535020131216151734

Da verdensøkonomien var på topp, var det mange i Øst-Europas nye EU-land som grep sjansen og benyttet seg av bevegelsesfriheten sin. Den gangen var drivkraften at det syntes på dem at de hadde penger når de kom hjem.

– Jeg husker at sønnen min snakket om det med avsmak. Han sa at det var det siste han skulle gjøre. Men så ble det sånn likevel, sier farmor Irena, der hun sitter ved kjøkken­bordet i et boligområde i Jekabpils i Latvia.

Manglende lønn

På den tiden var sønnen nygift og hadde jobb som snekker. Kona hans jobbet i et reklamebyrå, og for lånte penger hadde de nettopp kjøpt sin første leilighet til familien på fire.

Så slo finanskrisa til for fullt. Sønnen fikk ikke lenger utbetalt lønn på jobben. Det samme skjedde på svigerdatterens jobb.

– Våren 2009 var det skikkelig ille. De klarte å få solgt leiligheten til en pris som dekket gjelda, men det var også alt.

Uten jobb, penger og leilighet tok de kontakt med en arbeidsformidler i Riga, og fikk kontrakt på å plukke frukt i Storbritannia.

Barna hos farmor

De to døtrene på fire og seks år flyttet til farmor i Jekabpils.

– Det var i september 2009, og foreldrene skulle være borte i tre måneder, sier farmor Irena.

Nå er det oktober 2010. Foreldrene har gått fra den ene lavtlønnede jobben til den andre. Først pakket de frukt på et lager. Nå er hun servitør på en restaurant, mens han er gartner. Siden de reiste, har de vært hjemme to ganger.

Den eldste jenta har begynt på skolen, mens den yngste er i ferd med å lære seg alfabetet i barnehagen. Foreldrene snakker med dem på telefonen noen ganger i uka.

Gråter om kvelden

Hvordan reagerte barna da mamma og pappa dro sin vei?

– Først gikk det ganske bra. De visste at det var lite penger, og at foreldrene var nødt til å jobbe. Foreldrene skulle jo være borte bare i tre måneder, sier Irena.

At oppholdet ble lenger, har vært vanskelig.

– Jentene er lei seg om kveldene, gråter og lengter etter dem.

På jobben, på en skole like i nærheten, der hun er lærer, ser farmoren flere barn i samme situasjon.

– Ofte henter foreldrene barna til seg etter et par år. Men da må de ha en jobb der de tjener tilstrekkelig.

Problemer på skolen

I 2008 jobbet det 74.000 latviere i Vest-­Europa. Mer enn 5000 barn ble etterlatt hjemme i Latvia. I andre nye EU-land dreier det seg om flere hundre tusen barn.

Ruta Silapetere, doktorand i sosialt arbeid ved Daugavpils universitet, har undersøkt hvor mange etterlatte barn som har fått problemer på skolen i landets fattigste del – fire kommuner i det østlige Latgale.

43 prosent av barna oppnådde dårligere resultater på skolen, og fikk atferdsforstyrrelser, etter at foreldrene forlot dem. Situasjonen førte til dårligere selvfølelse, aggressivitet, innesluttethet og vanskeligheter med å komme overens med kamerater og dem som passer dem.

Mister motivasjonen

Ruta Silapetere kaller det den andre emigrasjonsbølgen.

– Den første var da folk prøvde lykken for å tjene raske penger mens jobbene var mange og godt betalt. Den andre ser vi nå. Som en siste utvei når hele den nasjonale økonomien har kollapset.

Ruta ønsker å ta seg av de forlatte barna på skolen. Ett stort problem er at barna ikke føler at det er noen mening i å prøve å mestre skolearbeidet når foreldrene er borte.

– Det er flere som forlater Latvia nå. Alle kjenner noen som har reist. Men jeg håper at foreldrene i større grad tar med seg barna sine og utvandrer «på ordentlig», sier hun.

Foreldrene får skylda

Alle Fagbladet har snakket med, synes det er galt at barna skal betale prisen for den bevegelsesfriheten. Ingen legger imidlertid skylden på de rike landene i vest som vil ha billig arbeidskraft. I stedet feller de en hard dom over foreldrene.

– Foreldrene tar ikke hensyn til barnas beste. De tenker ikke på barnas fremtid, sier Ruta Silapetere.

Ikke alle klarer å bli i utlandet. Julia Panova i Narva i Estland hadde vært arbeidsløs i to år da en kusine skaffet henne en jobb i ­Tysk­land. En pensjonist med lam ektefelle trengte hjemmehjelp som jobbet svart.

Julia jobbet sju dager i uka, tre måneder i strekk. Hun bodde hos familien, sto opp klokka seks og lagde frokost, matet og vasket. Ved lunsjtid var det den samme rutinen. Og til middag. Dessuten ryddet og vasket hun i huset.

Arbeidsløs

For dette fikk Julia 5000 kroner svart i måneden. Problemet var at datteren Ksenia ikke kunne være med.

– Hun bodde sammen med foreldrene mine i leiligheten vår, men hun savnet meg så veldig. Jeg klarte tre måneder. Deretter var jeg hjemme så lenge pengene strakk til.

Hun visste at den neste reisen ville bli den siste.

– Jeg kunne bare ikke være borte fra Ksenia.

I stedet fikk hun jobb på en fabrikk i Tallinn, og ukependlet dit mens Ksenia fort­satt bodde hos foreldrene hennes.

– Nå har jeg vært arbeidsløs i ett og et halvt år. Det siste året har jeg levd på Ksenias barnebidrag og penger fra foreldrene mine. Mor har sagt at jeg bør reise til Tyskland igjen, men jeg tror ikke jeg greier det.

Ksenia er helt sikker i sin sak. Hun vil ikke at mamma skal jobbe i Tyskland mer.

Ukrainere i Polen

Det er ikke bare fattige latviere, estlendere og polakker som har hatt nytte av den nye muligheten til å reise utenlands. Også rike latviere, estlendere og polakker kan få billig hjelp i huset ved å bruke enda fattigere ­russere eller ukrainere.

– Det er naturlig at vi vasker i Polen, og at polakkene reiser til Sverige. Der er det jo enda bedre enn i Polen, sier 49-årige Halina, som kommer fra en by vest i Ukraina.

I ti år har hun vasket svart i polske hjem, men har nettopp fått arbeidstillatelse og kan nå betale skatt av inntekten sin.

Hun jobber seks dager i uka, ti timer hver dag.

– I fjor jobbet jeg sju dager i uka, ofte tolv timer om dagen, sier hun.

Ødelegger familie­forholdet

Ett problem er den lave lønna. I beste fall får vaskehjelpen 31 kroner i timen, ofte bare 10 zloty, som tilsvarer drøyt 20 kroner.

– Det er altfor lite. Men må vi, så jobber vi for det også, sier hun.

Vennen Natalia nikker. Til sammen forsørger disse to helt eller delvis tolv familiemed­lemmer hjemme i Ukraina.

– Da jeg reiste fra datteren min, var hun sju år. Det er klart at forholdet vårt er blitt fjernere, sier Halina.

– Dette har ødelagt familien vår, og det er i ferd med å ødelegge flere. Datteren min reiser fra to barn på tre og seks år i Ukraina for å gjøre det samme som jeg gjør her. Det er ikke bra for familiens framtid, sier Natalia.

Og de synes det er galt at barna havner i klemme når ukrainere gjør rent i Polen, polakker gjør rent i Sverige og svensker gjør rent i Norge.

– Jeg synes at alle lands myndigheter burde ordne det slik at man kan bli værende i sitt eget land og forsørge seg selv der. Dette er ikke riktig, sier Halina.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy