Vold mot kvinner

Stadig flere minoritetskvinner oppsøker krisesentrene. Norske kvinner går andre steder når mannen slår. Men ikke alle har et alternativ.

2011022313330320131216152543

sidsel.hjelme@fagforbundet.no

Alisia har vært på flukt fra sin voldelige mann i flere måneder. Hun har flyttet fra krise­senter til krisesenter, men mannen har funnet henne hver gang. Nå håper hun på ro for seg og sine tre barn.

Alisia er en av stadig flere utenlandske kvinner som finner veien til landets krisesentre. Antallet er fordoblet siden 2001. I samme periode er antallet norske kvinner halvert.

Hentekoner

Tre av ti minoritetskvinner som bor på krisesenter er gift med norske menn.

Lin Me er en av dem. Hun holder sitt to måneder gamle guttebarn på armen mens hun koker seg en kopp te på felleskjøkkenet. Det er bare et drøyt år siden hun giftet seg med sin norske mann og flyttet til Norge. Nå er framtida uviss.

På flere krisesentre er det i dag ingen norske ­beboere. Når utenlandske kvinner er overrepresen­tert, er det blant annet fordi de til­hører den del av befolkningen som har generelt dårligere kår enn majoritetsbefolkningen. Det er flere ­alvorlige trusler og grov vold blant sosialhjelpsmottakere, andre personer med svært ­dårlig råd, personer med uføre- eller attføringstrygd og arbeidsløse.

Mange av minoritetskvinnene på krisesentrene har bakgrunn fra samfunn eller grupper der forskjellene mellom menns og kvinners status og makt er større enn det som er vanlig i Norge.

Liv i koffert

Alisia unnskylder rotet når hun viser oss rommet sitt på krisesenteret. En køyeseng, en madrass, en kommode. Hastig pakkede kofferter og klær på en stol. I en uke har dette vært hjemmet til Alisia og hennes tre barn på tre, fem og sju år.

Dette er det tredje krisesenteret hun og barna har bodd på.

- Jeg håper vi slipper å flytte enda en gang. Det er slitsomt, sier Alisia og stryker det mørke håret bort fra pannen.

Likestilling er veien

I en studie fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), har forsker og sosiolog Wenche Jonassen sett på utviklingen i hvem som er brukere av krisesentrene.

Kvinner som har utdanning og egen inntekt, og som lever i et likestilt samliv, har atskillig mindre risiko for å bli mishandlet enn medsøstre uten selvstendig økonomi. Og de har oftere et valg:

- Når vi i dag har færre norskfødte kvinner på krisesentrene, er økonomi den viktigste årsaken. De har økonomi til å stå på egne bein.

Positive skilsmisser

Endrede holdninger til skilsmisse er en annen viktig forklaring, påpeker forskeren:

- Det betyr mye at det i Norge i dag er helt greit å skille seg. På 70-tallet var det en skam, mens i dag er det forbundet med større skam om du blir i et mishandlingsforhold enn om du skiller deg.

- Slik kan du godt si at det norske arbeidet for likestilling er riktig vei å gå for å minske risikoen for vold og mishandling.

Møtte drømmemannen

Men jobb, utdanning og selvstendig økonomi hjelper langt fra alle. En iskald januarnatt i fjor ble Karin en del av familievoldstatistikken.

Seks år tidligere hadde hun møtt en fantastisk mann. De delte hverdager, familie, reiser og naturopplevelser. Så begynte han å forandre seg, ble oppfarende og brå, etter hvert også truende. Det viste seg at Karins kjæreste hadde vært psykisk syk i mange år, og at han bare hadde vært i en god ­periode da de møttes.

Livet ble et mareritt

– Jeg var redd og bekymret; jeg så at han mistet grepet mer og mer, sier Karin.

Forholdene hjemme var forferdelige. Selv ble hun så nedkjørt av problemene at hun var syk­meldt i lange perioder. Likevel tviholdt Karin på de gode øyeblikkene innimellom.

- Jeg var «flink» til å se det positive, og fant en slags balanse i vannviddet. Og ifølge ham var det jeg som var syk og som burde vært innlagt.

Til krisesenteret

Samboeren hadde aldri gått fysisk til angrep på Karin. Men en lørdagskveld i januar gikk forholdet inn i en ny fase.

- Han kastet meg rundt som en filledukke.

Etter kraftige tumulter kom Karin seg omsider ut hjemmefra og inn i bilen, sterkt forslått og ør i hodet. Men hvor skulle hun kjøre?

- Jeg ante ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Hos familien min ville han finne meg, og min beste venninne var på hytta. Jeg var helt i sjokk og livsfarlig i trafikken; jeg kjørte på måfå rundt i byen i flere timer.

En kvinnelig drosjesjåfør som sto parkert på en holdeplass, ble redningen.

- Jeg kastet bilen inn foran hennes, løp inn i bilen hennes og ba henne hjelpe meg. I den panikktilstanden jeg var i, var jeg ikke i stand til å ta vare på meg selv.

Drosjesjåføren forsto umiddelbart alvoret, til­kalte politiet, og fra politistasjonen bar det videre til legevakta. Klokka fire om morgenen ble Karin støttet over dørterskelen til byens krisesenter.

Ballast beskyttet ikke

Til tross for lærerutdanning, lederjobb og egen leilighet som ballast, havnet Karin i en statistikk hun aldri hadde sett for seg at hun skulle bli del av. Psykisk sykdom kan ingen verge seg mot.

Ansiktet er alvorlig, øynene mørke og stemmen rolig mens Karin forteller sin rystende historie. I tida på krisesenteret, og etterpå, ble hun pepret med sms-er som vekslet mellom kjærlighetserklæringer og selvmordstrusler. I denne perioden gjorde samboeren også flere selvmordsforsøk. For første gang kunne Karin dele dette med andre.

Fikk støtte

Tilbakemeldingen fra de ansatte på krisesenteret var entydig: Dette er en syk mann.

- Endelig fikk jeg satt dette i perspektiv. Støtten jeg fikk på krisesenteret, både mens jeg bodde der og etterpå, var enestående, og har betydd enormt mye.

Karins mareritt var imidlertid langt fra over, selv om hun var i trygghet på krisesenteret. Det skulle bli verre.

Zombie-liv

Karin eide selv leiligheten de hadde bodd i, forholdet var definitivt slutt, så da mannen flyttet ut etter to måneder, flyttet Karin hjem.

Allerede etter en uke ignorerte eksen besøksforbudet, sirklet i bil i nabolaget, oppsøkte Karins barn og foreldre, søster og svoger, og vekselvis tryglet, tigget og truet.

- Jeg gikk rundt som en zombie, og klarte verken å spise eller sove.

Mens våren våknet rundt Karin, økte det på med trusler og suicidale meldinger, og på forsommeren lyktes mannen nesten med å ta sitt eget liv. Etter et kort opphold på psykiatrisk, ble han utskrevet, og prøvde igjen å ta kontakt med Karin.

Lettelsen

Da sommeren i fjor var på hell, fikk Karin telefonen som satte punktum for helvetet hun hadde levd i: Det som en gang var mannen i hennes liv, hadde tatt sitt eget liv – og det på en så utspekulert måte at det rammet hele Karins familie. Hvordan det skjedde, ber hun om at vi ikke skriver. Likevel:

- Jeg kjente en utrolig lettelse. Det er over. Jeg trenger ikke å være redd mer.

Men fortsatt har Karin en lang vei å gå for å finne en normal hverdag.

- Jeg kan ikke få fullrost den hjelpen jeg har fått. Uten støtten fra krisesenter, politi og kriseteam hadde jeg ikke stått på beina i dag. Målet er nå å komme tilbake på jobb, det er to skritt fram og ett tilbake. Nå jobber jeg 30 prosent. Og jeg spør meg selv igjen og igjen:

- Hvordan kunne det gå så galt?

Nytt liv på vent

For Alisia og barna, på flukt fra en voldelig ektemann og far, er framtida satt på vent. Alisia snakker godt norsk, har jobbet i barnehage og lengter etter et liv. Men som trebarnsmor med livet i tre kofferter, er det foreløpig ikke rom for hennes egne behov.

Sønnen Arfan på tre har akkurat fått plass i en barnehage i nærheten av krisesenteret. Forhåpentligvis får datteren på fem også innpass der snart, mens eldstejenta har begynt på sin tredje skole selv om hun bare går i andre klasse. Hvor lenge hun får gå der, er uvisst.

Alisia er mest bekymret for treåringen. Altfor mange ganger har han sett faren bruke vold. Nå frykter hun at sønnen har tatt til seg farens metode for konfliktløsning: Å slå.

– Antallet kvinner med opphold på krisesenter har ligget stabilt på rundt 2500 i 25 år. I 2009 hadde 2368 kvinner opphold på krisesenter.

– Andelen kvinner med minoritetsbakgrunn har økt jevnt over flere år, i 2009 var andelen 61 prosent.

– Tre av ti minoritetskvinner er gift med en nordmann.

– Kvinner som bor på krise­sentrene er i mindre grad yrkesaktive enn kvinner ellers i Norge. 18 prosent jobber heltid, 14 prosent deltid og

– 33 prosent mottar stønad/­trygd/pensjon.

Fra 2011 finansieres krisesentrene gjennom rammetilskuddet til kommunene. Tidligere har de hatt øremerkede tilskudd over statsbudsjettet.

Omleggingen gjør at noen krisesentre får lavere tilskudd i år enn tidligere.

Stortinget har bevilget 15 millioner ekstra som fordeles til kommunene med de største omstillingsutfordringene.

I fagmiljøene er mange bekymret for at omleggingen vil gi voldsutsatte kvinner et dårligere tilbud fordi de må konkurrere om midler med andre og større, sårbare grupper som eldre, barn og ungdom, syke og rusmisbrukere.

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Simen Aker Grimsrud (konst.)

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Telefon:
23 06 40 00
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Besøksadresse:
Keysers gate 15 (4. etasje), Oslo
Postadresse:
Postboks 7003, St. Olavs plass, 0130 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy