Karin E. Svendsen, Fagbladet

karin.svendsen@fagforbundet.no

Forandringsfabrikken har møtt 70 barn og unge fra hele landet. Felles for dem er at de ikke er etnisk norske, og de har erfaring fra barnevernet. Denne uka delte 16 av dem sine erfaringer med ansatte i barnevernet og mennesker med makt til å gjøre endringer i barnevernets tjenester. De voksne fikk også med seg mange dyrekjøpte og gode råd.

Ingen rasisme

Hovedtema for det fire timer lange møtet mellom ungdommen og barnevernet var språk, religion, helse, vold og akutte plasseringer.

– Rasisme er heldigvis ikke et tema, for ingen av barna eller ungdommene har møtt rasisme i barnevernet, sa Marit Sanner, leder i Forandringsfabrikken. Sammen med Hege Eika Frey har hun hatt mange samtaler med de 70 ungdommene fra 12 til 23 år i løpet av det siste året. Prosjektet har blant annet munnet ut i resultatmagasinet Minoritetsråd – fra unge i barnevernet til myndighetene og barnevernet.

Arbeidstid kolliderer med skolen

Om ikke ungdommen hadde møtt rasisme, hadde de andre erfaringer som forteller om voksnes uforstand. En gutt hadde ringt det kommunale barnevernet fredag ettermiddag. Han hadde rømt hjemmefra på grunn av vold. Nå trengte han hjelp. Han fikk til svar at han måtte finne et sted å overnatte. Gutten overnattet ute. Det gjorde han helt til mandag når barnevernet igjen hadde kontortid.

Fortellingen bare sank inn i forsamlingen. Ingen kommentar trengtes.

Men flere hadde opplevd at ordinær arbeidstid ikke alltid passet for dem som mottar hjelp fra barnevernet.

– Barnevernet kommer på skolen for å ha møte med meg. Det hadde vært bedre å møtes etter skoletid, sa en av dem.

Fra resultatmagasinet: ”… vi forstår ikke helt at dere gjør dette, vi mister jo undervisning. Det hadde vært mye bedre om dere hadde arbeidstid utover ettermiddagene.”

– Om dere tenker å komme på skolen, spør oss om det er greit. Og vær sikker på at vi svarer ærlig.

Mister språket

Uansett tema, er gjengangeren at de voksne må lytte til de barna og de ungdommene de skal hjelpe. Det gjelder ansatte i barnevernet, fosterforeldre og tilsynsførere.

Flere av ungdommene fortalte at de hadde mista språket sitt. Noen hadde bedt om morsmålsundervisning, men det hadde bare kokt bort i kålen. Andre hadde ikke selv tenkt på å spørre, men skulle ønske at de voksne hadde tenkt på det.

– Jeg kjenner mange som har glemt språket sitt. Jeg hadde nesten glemt det sist jeg møtte mamma. Hun bor i Afrika og jeg må snakke swahili for å snakke med henne. De skulle ha gitt meg morsmålsundervisning. Eller jeg skulle ha truffet en fra samme land en eller to ganger i måneden for ikke å glemme språket mitt, sa en gutt fra Kongo.

Ei jente fra Somalia bor i somalsk fosterhjem og har ikke mistet språket sitt.

– Men da jeg bodde i beredskapshjem, fikk jeg klar beskjed om å snakke norsk. Nå har lillesøstera mi og lillebroren min mista språket. Jeg er tolk når de snakker med pappa.

En gutt fra Uganda syntes det var vanskelig å komme på besøk til hjemlandet sitt.

– Det var flaut. Jeg klarte bare å snakke litt. Jeg må ha språket mitt, men barnevernet sa det var umulig.

Seriøs lytting

Ungdommens råd til de voksne i barnevernet er: Dere må ta ansvar for at små barn bevarer språket sitt. Dere må spørre ungdommen hva de mener. Barnevernet må spørre hver av oss hvordan vi helst vil lære morsmålet. Om vi ikke vil lære morsmålet, må vi slippe, men vi vet at de fleste vil.

Virkelig lytting til hver enkelt var gjennomgangsmelodien fra ungdommene som denne uka møtte myndighetspersoner og ansatte i barnevernet.

En av de unge guttene fortalte at han var muslim.

– Jeg kan ikke være 50 prosent muslim, sa han. Han vil faste under ramadan, men når sola har gått ned, kan han spise.

– Men det funker ikke når kjøleskapet er helt tomt på kvelden.

Mange av ungdommene syns de voksne som skal hjelpe dem, burde vite mer om andre religioner og kulturer. Fra resultatmagasinet: ”Dere må snakke med oss, om vi har en tro og om den er viktig for oss”.

Syk og psyk

Noen av de unge kunne fortelle om gode erfaringer med å gå til psykolog.

– Saksbehandler og fosterhjem så at jeg hadde det vondt. Jeg tror de spurte om jeg ville til psykolog, men jeg visste ikke hva det var. Da jeg begynte, sa psykologen at monsteret inni meg kunne bli mindre hvis jeg snakket. Og det ble det.

– Barn skal ikke behøve å be om psykolog. Jeg spurte om psykologtime. De sa det gikk bra med meg. Men jeg trengte å snakke med en som hadde taushetsplikt. Da jeg til slutt fikk en psykolog, begynte jeg å snakke. Det hjalp veldig mye. Jeg følte at han var en far jeg aldri hadde fått. Jeg kunne snakke mye uten at han ble sur eller klikka.

En tredje ungdom hadde en litt annen erfaring:

– Jeg bodde på institusjon, og en av de voksne så at jeg hadde mye inni meg. Men jeg ville ikke ha psykolog, for jeg var ikke syk. Jeg ble likevel sendt til psykolog, og hun snakka så mye, at da tenkte jeg: Nå blir jeg virkelig syk.

Han syns det går an å ha fortrolige samtaler med ansatte på institusjon.

– Men de skal ikke skrive ned alt vi sier så andre leser det. Det har skjedd mange ganger med meg. Derfor er jeg redd for å vise tillit til en person.

Når ting skjer brått

En av ungdommene hadde opplevd å bli henta av ukjente mennesker på skolen. En annen fortalte at familien fikk besøk av barnevernet, og hun ble spurt – med faren til stede – om han brukte vold. En tredje fortalte at barnevernet og politiet kom og hentet hele søskenflokken klokka sju en morgen.

– Ikke kom i politibil, og hvis dere har med politi, må ikke de ha på uniform. Og ikke kom mens vi ligger og sover. Jeg syns de skal tenke seg om før neste gang, avsluttet hun.

Og ungdommenes samla råd: Dere må begynne innsatsen klokt og følsomt, aldri i panikk. Vi har sannsynligvis blitt slått lenge, og det haster ikke på sekundet. Viktigere er det at vi kjenner at barnevernet er en trygg samarbeidspartner for oss.

Også i forbindelse med akuttoverdragelse mener ungdommene at barnevernet må ta seg god tid. De må ta seg tid til å finne og ta med seg en person som barna eller familien har tillit til, de må finne ut om de skal ta med seg ett eller flere barn, og de må gi god informasjon til foreldrene. Og så må barn som blir hentet ut av hjemmet sitt, få tid til å ta avskjed med både søsken og foreldre.

Gode voksne

Ungdommene med minoritetsbakgrunn hadde møtt en del uforstand blant voksne nordmenn. Men noen har fått god hjelp, for som en av dem sier:

– Barnevernet har jo redda livet mitt.

En annen fortalte om saksbehandleren som var som en onkel for ham.

– Jeg fortalte ham mine hemmeligheter, og han fortalte meg sine. Da jeg brukte stoff, tok han det på alvor og sa jeg skulle slutte. Jeg hadde tillit til han. Han brydde seg virkelig om meg.

Andre som satte ord på hva en god saksbehandler er:

– Han vet hva du føler, forstår alltid, han er hjelpsom og snill.

– En som ikke tar deg som en jobb, en som bryr seg om ungdommen.

– En som ser meg, og ikke det andre har skrevet om meg.

– En som kan gi deg kjærlighet, som lytter til deg, tar deg som en unge, er reserveforeldre. Det er en god saksbehandler for meg og for de fleste andre.

DELER OG LYTTER: – Voksne skal ha tid, de skal være tålmodige og snille. Det var ett av rådene fra venstre Golnaz, Hiba, Yvonne, Mike, Susan ga til Gunnar Toresen, barnevernsjef i Stavanger.