Sidsel Hjelme

I 1963 flyttet en storfornøyd Solveig Skjelmo inn i sin nybygde enebolig på Tromsøya med panoramautsikt mot hav og fjell. Med bad og soverom i første og kjøkken og stue i andre, var dette drømmen for en travel småbarnsfamilie.

Men det som en gang var drømmehuset, er ikke nødvendigvis det som egner seg best nærmere 50 år senere når knærne begynner å krangle.

– Det skulle ikke vært lov å bygge hus med trapper, sier den pensjonerte læreren som likevel nødig vil flytte på seg.

Trappeangst

En januardag for to år siden var Solveig Skjelmo en av de første som ringte den nyoppretta helsestasjonen for eldre i Tromsø.

– Jeg fikk problemer med knærne og begynte å bli redd for trappa. Derfor fryktet jeg at jeg kanskje måtte flytte. Jeg grublet mye på hva jeg kunne gjøre, og hva som var lurt å gjøre.

– Men når man ikke vet riktig hva man skal spørre om, er det heller ikke enkelt å vite hvem man skal spørre, sier Solveig Skjelmo.

Daglig leder ved helsestasjon for eldre, Elisabet Sausjord, rykket selv ut på hjemmebesøk da telefonen fra Solveig kom.

– Jeg så at det bare var enkle hjelpemidler som skulle til for at det skulle fungere bedre, sier Elisabet Sausjord som også knyttet kontakt med ergo­terapeut i kommunen for ytterligere tilrettelegging.

To måneder etter første kontakt med helsestasjon for eldre var trappeheisen på plass, og Solveigs trappeangst og bekymringen for at hun kanskje måtte flytte, forduftet.

Eldredugnad

– I utgangspunktet var jeg litt skeptisk til disse hjelpemidlene, jeg tenkte det kom til å se ut som et sykehjem her. Men nå ser jeg at det fungerer, og jeg er veldig fornøyd.

Etter at jeg fikk trappeheis og stødige stoler, klarer jeg meg godt i hverdagen, sier Solveig Skjelmo mens hun serverer kaffe og hjemmebakte krumkaker.

Ved siden av kakefatet ligger programmet for fredagsforedragene i regi av helsestasjon for eldre. Her byr Tromsøs fremste professorer og overleger på en «eldredugnad» i form

av populariserte foredrag om sine ­spesialområder. Hver uke samler ­foredragsholderne 150–200 lydhøre pensjonister, og Solveig Skjelmo er ofte en av dem.

– Men i morgen vet jeg ikke om jeg rekker foredraget om det aldrende hjertet. Jeg skulle gjerne fått det med meg, sier Solveig.

Tilstrømming

Helsestasjon for eldre i Tromsø ble opprettet som et treårig prosjekt i januar 2006, og tilstrømmingen er økende, forteller Elisabet Sausjord.

– Jeg blir ofte en slags formidler, sorterer problemstillinger og kobler inn fagfolk etter behov. Noen ganger er det hjemmesykepleie, men ofte går jeg direkte til for eksempel lege, ­fysioterapeut eller ergoterapeut, sier Sausjord som opplever et godt sam­arbeid med både primær- og spesialist­helsetjenesten.

– I mange situasjoner er det en avveining: Hva er min rolle og hva er fastlegens? Det viser seg at en del eldre faller utenfor i hjelpeapparatet fordi fastlegene ikke kan nok om geriatri. Senest i dag hadde jeg en slik henvendelse der vedkommende var helt klar: Dette kan ikke min fastlege nok om.

– Det er undervurdert hvor komp­lisert eldremedisin er. Eldre har ofte ikke de typiske symptomene for eksempel på infeksjoner, og det kan gå veldig galt hvis de ikke får hjelp i tide. Vi ser en dominoeffekt av for sein behandling.

– Ved å la en funksjonssvikt gå sin gang, produserer vi sykehjemspasienter. Så når et eldre menneske faller, bør alarmklokkene ringe. Ikke bare for å få fjernet matten som får skylda for fallet, men for at det kan ligge noe annet bak. Det kan like gjerne være en lungebetennelse, urinveisinfeksjon eller medisiner som er årsaken.

– Går vi tidlig inn i en liten helse- eller funksjonssvikt, er det mange eldre som kan bli friske.

– Det er fantastisk å se at det nytter, sier Elisabet Sausjord.

Glede i hver dag

Selv om situasjonen nå er avklart og hjelpemidlene på plass, følger det mange bekymringer med alderdommen, syns Solveig Skjelmo.

– Jeg tar en dag av gangen. Noen dager er jeg pigg, andre dager er tyngre å komme gjennom. Men man kan ikke bare bekymre seg, sier Solveig. Hun er opptatt av at hver dag skal ha et innhold.

– Jeg skriver dagbok, og prøver å finne en glede i hver dag.

– I går var gleden å gå i butikken og kjøpe appelsiner og Avisa Tromsø der det var bilde av sønnen min som kjemper for at barna skal få en skikkelig akebakke. Og i dag har jeg jo besøk, smiler Solveig og sørger for at kaffekoppene aldri er mindre enn halvfulle.

– Så lenge hodet fungerer, klarer jeg meg fint, men når jeg legger meg om kvelden, ber jeg mitt fadervår. Jeg vet jo aldri om jeg våkner neste morgen.

KVALITETSARKIV - KVALITETSHS