KARIN E. SVENDSEN

karin.svendsen@fagbladet.no

K atrine Jacobsen har fått følge av to karer fra dagsenteret på handletur. Edvard Kiwinimeni og Kjell Roald blir mer enn gjerne med ned i kolonialen i underetasjen på Økernhjemmet.

– Her har vi vært før, opplyser Edvard..

– Ja, dette lyser opp, erklærer Kjell. Han slår ut med armen og viser at han snakker om både butikken og kafeen utenfor.

Hjelpepleieren som kommer sammen med dem, forteller at de to herrene går i butikken så å si hver dag de er på dagsenteret.

– Mange av brukerne våre stikker gjerne innom butikken flere ganger i løpet av en dag, sier Jacobsen.

En ekte kolonial

Kolonialen på Økernhjemmet er på kort tid blitt en viktig del av hverdagen til mange ansatte, beboere og brukere. Dette er en ekte butikk hvor personalet sammen med beboerne og brukerne hver dag handler inn mat og hygieneartikler til avdelingen. Kokken, som arbeider i et lokale like over gangen, kommer når klokkeklangen avslører at kunder er på vei inn. Når de har fylt vogna, passerer de kassa hvor kokken skanner varene og registrerer dem på avdelinga.

Når brukere eller beboere vil handle inn for egen del, kan de betale med kontanter hvis de foretrekker det.

– En av beboerne våre ønsket ikke å forlate boenheten sin på over to år før vi etablerte butikken. Nå tar han seg en tur hver dag. Handleturen har vært hans daglige aktivitet siden åpningen i januar, forteller Katrine Selnes, institusjonssjef på Økernhjemmet i Oslo.

Ethvert sykehjem har et stort varelager. På Økernhjemmet har de valgt å samle og plassere alt sammen slik at det er blitt en butikk og et aktivitetstilbud.

Viktig melding

Ethvert sykehjem har også et system for avviksmeldinger. På Økernhjemmet har de i tillegg innført gladriksmeldinger.

– Det kommer mange gladriksmeldinger om kolonialen og kafeen utenfor, forteller Katrine Selnes. Hun tror grunnen til kolonialens store suksess er at innkjøp er en helt nødvendig og normal aktivitet.

– Dette er ingen liksombutikk, sier hun og forteller om autentiske samtaler mellom personale og beboere om dagens valg på veien mellom hyller, kjøledisk og kasse.

Personsentrert omsorg

Butikken er en liten bit av et sykehjem hvor retten til selvbestemmelse er sentral.

– Valgfrihet står i sentrum hos oss, sier Katrine Selnes. Hun syns derfor det er naturlig at beboerne i størst mulig grad får bestemme hva de vil gjøre, hva de vil kjøpe og hva de vil spise.

Institusjonssjefen spør seg hvorfor mennesker som flytter inn på et sykehjem, også skal fratas autonomien. I hennes hode er det viktig at de som allerede har mistet så mye, skal få beholde sin identitet og selvbestemmelse. Svaret hennes er personsentrert omsorg.

Hentet inspirasjon i Nederland

Økernhjemmet er ett av fire sykehjem i Oslo som har latt seg inspirere av den nederlandske demenslandsbyen de Hogeweyk.

Selnes forteller at de trengte ny inspirasjon, at de fikk mulighet til å besøke landsbyen, og at de likte tankegangen bak de Hogeweyk.

– Vi tente på ideen om å skape et bedre hverdagsliv ved å normalisere livet på sykehjemmet.

Den nederlandske landsbyen bygger etter hennes mening på et konsistent ideologisk fundament for personsentrert omsorg.

– Vi har lenge tenkt at omsorgen skal være personsentrert. Men i Nederland så vi hva dette begrepet betyr i praksis. Når vi vurderer et tiltak, er det fundamentale spørsmålet: Har vi dette hjemme, gjør vi dette hjemme hos oss selv?

Konklusjonen er at inspirasjonen fra Nederland driver hjemliggjøringen inn i et nytt spor, et spor som fører ¿sykehjemmet enda lenger bort fra institusjon og enda nærmere et hjem.

Kontor for opplevelser

Kolonialen er bare ett av flere tiltak som hittil har bestått testen; ja, dette vil bidra til å normalisere livet på sykehjemmet. Økernhjemmet har også skaffet seg en turbuss og en el-bil.

– En av beboerne syntes det var så lenge siden han hadde sett hovedgata i Oslo. Det tok ikke lang tid før han satt på en av fortauskafeene på Karl Johan, forteller Katrine Selnes.

Sånt er mulig når sykehjemmet har en bil til disposisjon. Og det hører unektelig et normalt liv til å kunne gå på kafé når ideen og lysten oppstår.

– Vi arrangerer bussturer som beboerne melder seg på. Vi tenker de skal oppsøke aktiviteter ut fra individuelle ønsker, sier Selnes. Hun regner det som en del av det normale livet at personene selv oppsøker aktiviteter, ikke at aktivitetene helt vilkårlig kommer til folk uten hensyn til deres preferanser.

Slik tenker de også når de setter i gang nye aktivitetstilbud. Gunn Elisabeth Støkken Leren betjener Økernhjemmets eget eventbyrå, eller opplevelseskontor. Etter å ha kartlagt beboernes interesser, har hun etablert jazz, poesi- og velværegruppe samt en gruppe for beboere som er glad i musikk fra 1960- og1970-tallet. Om ikke lenge håper hun å starte en strikkegruppe og en turgruppe.

Ut på restaurant

Målet er at all mat skal lages i boenhetene. Foreløpig lager de én middag i uka på kjøkkenet i boenheten. Slik håper de å oppdage barnesykdommene i tide.

– Vi har også en bar som er åpen i helgene og etter beboernes ønsker. Snart åpner vi en restaurant med 40–50 bord. Her kan boenhetene bestille bord når de vil ut og spise, og beboerne kan velge matretter fra en meny, for¿teller Katrine Selnes.

Hun sier at den store utfordringen er å skaffe nok fri¿villige til alle aktiviteter.

– Men til restauranten er det til og med ansatte som har meldt seg til å arbeide frivillig fordi de syns det er en så morsom ide, forteller en stolt institusjonssjef.

Hun legger ikke skjul på at de som arbeider på Økernhjemmet, er et dedikert personale.

– Det krever engasjement å gjøre noe på en ny måte.

Selnes understreker at det som er nytt på Økernhjemmet, ikke er oppgaver som kommer i tillegg til vanlig pleie og behandling, men en annen måte å gjøre de samme tingene på.

Alle deltar

Erfaringer fra mange sykehjem er at de gamle er slitne. De syns de har arbeidet nok i sitt liv, og foretrekker å få maten og underholdningen servert framfor å delta. Det er ikke Katrine Selnes´ erfaring.

– Vi som arbeider på sykehjem, er minst like institusjonalisert som beboerne. Vi gjør gjerne for mye for dem, og de blir passive fordi vi ikke lenger forventer noe av dem. Blant våre viktigste oppgaver er å legge til rette for beskjeftigelse, mestring og inkludering, mener hun.

På spørsmål om de gamle er i stand til å lage middagen selv, svarer hun at deltaking kan være så mangt.

– Noen kan skrelle poteter eller røre i sausen, andre kan se på og kjenne matlukta, sier hun. Og uansett bidrar matlaging i boenheten til å skjerpe appetitten.

Vil vende vanen

Edvard Kiwinimeni og Kjell Roald er i hvert fall fornøyd med dagens innkjøpsrunde og avslutter handleturnen med et kafébesøk. Katrine Jacobsen og Katrine Selnes serverer og takker for innsatsen. Når karene er forsynt, slår vi følge tilbake til dagsenteret. På veien ut passerer vi et klesstativ i metall.

– Typisk institusjon, slår institusjonssjefen fast. Slike vil hun skifte ut. Det samme gjelder trallene med sengetøy og sinktrallene med varmmat.

– Vi ansatte er så vant til metall at vi ikke legger merke til alt som skaper preg av institusjon i stedet for av hjem. Så vi har en lang vei å gå, sier hun.

Men det virker som om hun og resten av personalet på Økernhjemmet allerede har gått et godt stykke på den veien.