Karin E. Svendsen

karin.svendsen@fagbladet.no

Når bussen fra dagsenteret i Svolvær stanser ved fotballbanen og fiskehjellene i Henningsvær, er det ikke snakk om å bli sittende og glane ut av vinduet. Etter en kaffetår på sidelinja er alle på tur under hjellene i retning sjøen.

– Her lukter penger, er oppfatninga blant dem som kjenner Lofotens historie. Og den lukta er stram. Så gjestene fra Svolvær setter pris på at fisken har rent fra seg og blitt tørr. Den lukta vil de helst ikke ha i klærne.

Egen buss

Den spreke gjengen møtes på dagsenteret i Svolvær fire dager i uka. Tre hjelpepleiere og seks til åtte brukere samles rundt frokostbordet før de drar ut på tur – så sant været tillater det. Brukerne er hjemmeboende personer med en demensdiagnose.

Astrid Eliassen setter seg bak rattet i dagsenterets egen minibuss i halv ti-tida om morgenen for å hente alle brukerne. Da har hjemmesykepleien allerede sørget for morgenstell og medisiner.

Mens brukerne er på vei, forbereder Bente Svartsund og Siv Johnsen frokosten på dagsenteret.

Motiverer hver dag

Samarbeidet mellom dagsenteret og hjemmesykepleien er godt og viktig for begge parter. De som bruker dagsenteret mottar som regel også tjenester fra hjemmesykepleien i kommunen. De dagene brukeren er på senteret, kan hjemmesykepleien sløyfe et tilsyn.

– Vi ringer hver enkelt bruker om morgenen, men dørstokkmila kan være lang. Det hender at en bruker ikke vil ut. Han har litt vondt, er forkjøla, eller han føler seg i dårlig form, forteller Bente Svartsund.

– Men vi gir ikke opp. Vi motiverer så godt vi kan. Det samme gjør hjemmesykepleien, forteller hun.

Siv Johnsen minnes kvinnen i Kabelvåg som tilbrakte dagene på sofaen, og som ønsket å ha det slik.

– Men da hun først hadde begynt på dagsenteret, kunne hun ikke unnvære tilbudet. Vi hadde stengt om sommeren på den tida, og da hun ikke ble henta, tok hun beina fatt. Heldigvis var det noen som plukka henne opp før hun hadde gått alle de seks kilometerne til Svolvær.

Pionerer i Nordland

Dagsenteret i Svolvær ble opprettet for fjorten år siden, omtrent samtidig som det nye omsorgssenteret i kommunen stod ferdig. Derfor var det naturlig med lokaler i tilknytning til omsorgssenteret.

Som et av det første dagsenteret i Nordland hadde de ikke så mye erfaring fra og kunnskap om dagsentra.

– Vi brukte vår egen erfaring fra eldreomsorgen og sunn fornuft, sier Bente Svartsund.

Nå har mange kommuner et dagsenter og dokumentasjonen om hva som fungerer, har vokst. De tre hjelpepleierne ser at det de har gjort og skapt siden 2001 har vært bra. Og de tar gjerne imot besøkende som er på studietur før de selv skal etablere dagsenter. Også lokalt blåser vinden i favør av dagsenteret. Nedlegging er ikke lenger tema.

– De første åra ble dagsenteret foreslått nedlagt to ganger. Nå har politikerne snudd, og de tenker mer langsiktig, forteller Siv Johnsen.

– Men vi har jo ingen garantier, så vi håper retten til dagsenter for hjemmeboende personer med demens blir lovpålagt, legger hun til.

Lager og spiser middag sammen

Om frokostbordet står klar når brukerne kommer om morgenen, er det langt fra tilfellet med middagen. Etter turen til Henningsvær, er appetitten og motivasjonen på topp for å forberede torsketunge, poteter og gulrøtter.

Matlaging er en viktig aktivitet ved dagsenteret, og de aller fleste deltar aktivt med å skrelle, skylle og hakke ingrediensene. De tre hjelpepleierne støtter, veileder og oppmuntrer til innsats. Følelsen av nederlag når noe går galt, trylles bort av et vennlig «det går så godt». Den rolige og aksepterende stemningen rundt kjøkkenbenken og bordet som skal dekkes, lokker fram mestringsfølelse og selvtillit.

Like viktig som å foreberede middagen, er det å få den i seg. Mange hjemmeboende personer med demens hopper over måltider. De glemmer å spise mens maten hoper seg opp i kjøleskapet.

– Det er ikke nok å varme opp maten for dem. Du må også se at de får den i seg, mener Siv Johnsen.

– Her spiser vi i lag, og vi prater i dem maten, smiler hun. Og når personalet syns det trengs, lokker og nøder de for at alle skal få i seg litt.

Leser avisa som en kriminalroman

Etter middagen samles alle rundt kaffebordet. Bente Svartsund leser høyt fra dagens utgave av Lofotposten. Hun begynner med datoen, og praten går om måneden og årstida før de går løs på de store nyhetene.

– Vi leser avisa hver dag, og vi leser så å si hele avisa, forteller Bente. Storpolitikken tar hun lett på, men lokalpolitiske saker og forbrytelser blir grundig lest og debattert.

– Vi leser Lofotposten som om det var en kriminalroman, ler hun.

Det er stor og munter enighet om at det skjer mye også i nabokommunen. Mandagsavisa avslører at lensmannen har travle dager.

Vanskelig å nå yngre med demens

De aller fleste som får en demensdiagnose har passert 67 år og vel så det. Og mange kan bli boende hjemme i mange år etterpå. Dermed er de fleste hjemmeboende med demens godt oppi åra. Men det hender at yngre blir rammet. De ansatte ved dagsenteret skulle gjerne hatt et tilbud også til dem.

– Det er helt tilfeldig at vi er lokalisert ved siden av omsorgssenteret. Likevel blir dagsenteret oppfattet som en del av tilbudet til den eldre garde. De yngre vil ikke opp på det de oppfatter som gamleheimen, forteller personalet.

De skjønner godt at de yngre vegrer seg for å motta et tilbud som stort sett benyttes av gamle mennesker.

– Derfor hadde det nok vært ideelt om dagsenteret hadde vært plassert i et frittliggende lokale med flere rom. Da hadde vi ikke blitt oppfattet som en del av omsorgssenteret, og det hadde vært mulig å gi et eget tilbud til de yngre.

– Tenk deg at det var din mor eller far

De tre hjelpepleierne på dagsenteret i Svolvær har arbeidet sammen i 14 år.

– Vi trives i lag, og jeg tror det smitter over på brukerne, sier Bente Svartsund.

Personalet tror livserfaring er en viktig kvalifikasjon i arbeidet med mennesker med demens.

– Vi tenker at brukerne kunne vært vår egen mor eller far, sier Bente. Personalet tror en slik tankegang gjør det mer naturlig å møte dem med respekt.

De ansatte ved dagsenteret legger ikke skjul på at arbeidet kan være utfordrende. Men de syns også de får mye igjen for innsatsen.

– Det er morsomt når brukerne kjenner oss igjen og hilser entusiastisk når vi møtes nede i byen, sier Siv Johansen.