Vi som har hjertet i arbeiderbevegelsen og som tror på solidaritet og likhet, burde glede oss over at Donald Trump blir USAs neste president. Men vi gjør det ikke. Og det til tross for at arbeidsfolk over hele USA har satt den amerikanske makteliten i Washington og på Wall Street i New York, skikkelig på plass. I stat etter stat har Trump fått rundt 60 prosent av stemmene. Det er snakk om et massivt opprør som gjennom et demokratisk valg har seiret.

Hvorfor endte det slik?

Bare timer etter at valgresultatet ble klart er det naturligvis dristig å komme med de dype analysene. Men det er ingen tvil om at hatet mot Hillary Clinton og mot den rike, mektige etablerte eliten har vært undervurdert. Slik sett er det illustrerende hvordan de første internasjonale reaksjonene er børsfall. Det er heller ingen tvil om at Trumps primitive budskap om at han skal gjøre USA mektig igjen, har truffet en nerve hos mange amerikanere som føler at de har mistet fotfestet.

Rundt 50 millioner amerikanere lever i fattigdom; mange av dem har stemt republikansk. Trump har lovet å gjenreise den amerikanske drømmen, alle skal få en mulighet. Det er i hvert fall noe som kan gi folk håp om en vei ut av elendigheten. Det er trolig for enkelt bare å bruke den «sinte hvite mannen» som forklaringen på valgseieren. Han har i hvert fall fått med seg veldig mange andre sinte mennesker til stemmelokalene.

Hvorfor er valgresultatet en så stor overraskelse?

Igjen har medier og opinionsmålere tatt grundig feil. Det bør bekymre flere enn dem som lever av å påvirke og forutse. I likhet med folkeavstemningen i Storbritannia om EU klarte verken mediene eller meningsmålerne å forutsi valgresultatet. Når man bruker så store ressurser og ikke lykkes, er det all grunn til å tro at denne manglende forståelsen av store deler av samfunnet og befolkningen, er ganske grunnleggende. Det er en demokratisk utfordring. Og det legger grunnlaget for populistiske politikere og partier. Økte forskjeller er den største utfordringen vi står overfor. Ikke bare forskjeller basert på økonomi og materielle verdier, men kanskje mest forskjeller basert på holdninger og kunnskap.

Hva kan norsk arbeiderbevegelse lære av dette?

I USA er arbeiderklassen i dag konservativ. Også i andre europeiske land ser vi at høyrepopulistiske partier har sitt grunnfjell hos mennesker med lav utdanning, arbeidsløse og lavlønte.

Verken den europeiske fagbevegelsen eller de sosialdemokratiske partiene har lenger god oppslutning blant disse gruppene. Og i land som Norge oppfattes både LO og Arbeiderpartiet som en del av denne makteliten amerikanske velgere nå har gjort opprør mot. Det er ikke lenger her folk tror de finner svaret på sine problemer.

En av erkjennelsene en sjokkert britisk fagbevegelse gjorde etter at britene stemte seg ut av EU, var at de ikke hadde en god nok forståelse av hva medlemmene virkelig mente. Avstanden mellom medlemsmassen og ledelsen var blitt for stor. Og Brexit ga vanlige mennesker en mulighet til å gi «det etablerte» en nesestyver. En arbeidsløs sin stemme var like mye verdt som direktørens.

Hva slags president blir Donald Trump?

I sin takketale forsikret USAs neste president at landet igjen skulle bli best. Han skulle ruste opp infrastrukturen og skaffe folk jobber. Han pratet direkte til amerikanske arbeidsfolk og lovet dem en bedre framtid. Mange av dem som stemte på Trump lever et liv hvor de føler at det bare kan gå én vei, oppover.

Republikanerne har sikret seg flertall i Kongressen. Donald Trump har derfor alle muligheter til å få gjennomført sin politikk. Det privilegiet har ikke den avtroppende presidenten Barak Obama hatt de siste årene.

Om en handlekraftig amerikanske president kan gjenreise USA, utjevne forskjeller og gi folk arbeid og framtidstro, så har han innfridd mer enn andre presidenter har evnet.

Ut fra hva Donald Trump har sagt under valgkampen er det all grunn til å frykte at han tar landet i feil retning, både nasjonalt og internasjonalt. Men ansvaret ligger ikke hos de amerikanske velgerne som stemte Trump fram.

Demokratene må gå i seg selv og spørre hvorfor de ikke er troverdige hos amerikanske arbeidsfolk. Og det er et spørsmål som etablerte politiske partier på venstresiden i en rekke andre land også må stille seg.