Simen Aker Grimsrud

simen.aker.grimsrud@fagforbundet.no

Nisrine Abdel Al sitter i ei dobbeltseng med tre av barna. De seks andre springer rundt i gangen utenfor mellom rekker av containere. Ektemannen Amed står i døråpningen. Det lille rommet fylles fort med folk. Familie og slektninger kommer til. Plutselig er et dusin mennesker samlet i rommet på 15 kvadratmeter, som er en del av en større brakkeby med blikktak. Lyset skinner inn gjennom vinduet som er dekket av gitter. Dette er hjemmet til familien på elleve.

– Drømmen er å bo i et hus og kunne leve et godt liv, sier Nisrine.

Kummerlige forhold

Hun forteller at de har et rom til, i containeren ved siden av, men der kan de bare oppholde seg på dagtid.

– Det er fullt av rotter der, forklarer nibarnsmoren.

Hun viser fram foten sin. I natt hoppet en stor rotte opp i senga og bet henne. Familien på elleve sover derfor sammen på det lille rommet hver natt. Det har de gjort i sju år nå.

I 2007 ble den palestinske flyktningleiren Nahr El Bared utenfor Tripoli jevnet med jorda. Den libanesiske hæren skulle ta knekken på en ekstremistisk islamistgruppe som hadde slått rot i leiren. Innbyggerne måtte flykte. Da de vendte tilbake, var huset til Nisrine og familien knust, i likhet med resten av leiren. Siden har de bodd i brakker.

Redd for å miste barna

Livet var litt enklere før militærangrepet. Mannen Amed hadde jobb, og husleia var rimeligere. Nå har ikke familien råd til å skaffe seg nytt hus.

– Vi har ingen penger. Verken mannen min eller jeg kan jobbe. Han er syk og jeg må passe barna. Det er vanskelig å skaffe nok penger til mat hver dag, sier Nisrine.

En av sønnene plukker plast i gatene – det tjener han noen slanter på, forteller moren.

– Vi overlever med hjelp fra naboer og kjente som kommer med mat, sier hun.

En av sønnene stikker to ledningsstumper inn i to hull veggen for å få liv i en lyspære. Det elektriske anlegget i leirene er livsfarlig. Flere mennesker dør av støt hvert år.

Nisrine ser ned. Hun stryker en av sønnene over hodet. Familiemoren har ikke mange lyspunkter i hverdagen.

– Hvis vi blir her, ser jeg ingen framtid for barna mine. Det er vanskelig å være optimistisk, jeg vil bare forlate dette landet, sier hun lavt.

– Situasjonen er prekær

De palestinske flyktningene som lever i en av Libanons 12 flyktningleirer, har ikke de samme rettighetene som andre flyktninger i landet. Det er fordi de formelt sett ikke er borgere av en annen stat. Palestinerne er ekskludert fra 20 profesjonsyrker, blant annet lege, sykepleier og advokat, og de har ikke lov til å eie eiendom. 95 prosent står uten helseforsikring.

– Du må besøke Libanon for å forstå situasjonen til palestinerne, sier Ann Dismorr, direktør for FN-organisasjonen UNRWA i Libanon. Hun leder særorganisasjonen som ble opprettet i 1949 for å ta seg av de palestinske flyktningenes økonomiske og sosiale behov før de skulle vende hjem.

Nå har de ventet i 66 år, men kan fortsatt ikke reise hjem til de okkuperte, palestinske områdene. Hverdagen for palestinere i Libanon har bare blitt tøffere.

– Diskrimineringen av palestinere er størst i Libanon. Nå er situasjonen uhørt prekær, sier Dismorr.

Stort sinne

Det er først og fremst UNRWA som får merke sinnet og frustrasjonen over situasjonen til palestinerne på kroppen.

– Personalet vårt har opplevd trusler, og mange er livredde. Det er uakseptabelt, mener UNRWA-lederen, som likevel sier hun forstår hvor sinnet kommer fra.

Spesielt stort er sinnet i Nahr El Bared, hvor UNRWA har fått ansvaret for å gjenoppbygge den gamle delen av leieren.

– Glemt av verden

Deler av flyktningleiren er bygd opp igjen, og noen av gatene har fått moderne leilighetsbygg. Men mange er fortsatt husløse. Blant andre Nisrine Al Abdel og familien.

– Vi kan absolutt ikke love at de får tilbake hjemmene sine. Det fins ikke mer penger. Kommer det ikke mer inn i løpet av neste år, stopper vi gjenoppbyggingen, forteller Dismorr, som er fortvilet over situasjonen.

Så langt har UNRWA samlet inn 150 millioner dollar. De mangler halvparten.

– Pengene sluttet å komme samtidig som den humanitære krisa i Syria startet. Våre givere sier de heller må prioritere Syria. De palestinske flyktningene har all grunn til å føle seg glemt av verdenssamfunnet, mener hun.

At det er UNRWAs folk det går utover, tror hun delvis skyldes at det er de som møter palestinerne i leirene.

– Hvem andre skal de rette frustrasjonen mot? Hvis vi gir opp, står det ingen klare til å ta over, sier Dismorr.

Rus og håpløshet

Borgerkrigen i nabolandet Syria har gjort at situasjonen for flyktningene i Libanon har gått fra vondt til verre. Offisielt har det kommet i overkant av én million syriske flyktninger til Libanon, men det anslås at det kan dreie seg om flere. Det er en massiv flyktningsstrøm for et lite land med 4,5 millioner innbyggere. De palestinske flyktningleirene fylles opp til randen. Konkurransen om de få jobbene som fins, er hard.

– Det er svært begrensede jobbmuligheter for palestinerne, og 67 prosent lever under fattigsdomsgrensa, sannsynligvis er det flere nå. Konkurransen om arbeid har blitt utrolig hard, forteller Dismorr.

– Vi ser at rusavhengigheten øker i leirene, og mange dropper ut av skolen. Håpløsheten brer om seg, fortsetter hun.

Vil tilbake til Syria

Hanan Moussa El-Eid flyktet fra krigsherjede Syria for halvannet år siden. Nå leier hun to rom i en falleferdig blokk i flyktningleiren Shatila i Libanons hovedstad Beirut. Ifølge UNRWA har rundt 50.000 palestinske flyktninger i Syria reist til Libanon etter at krigen brøt ut. Det er så langt så mange som har fått slippe inn. For to uker siden ble grensa til Libanon stengt for palestinske flyktninger fra Syria.

– Det er ingen som bryr seg i disse dager. Vi føler oss ikke velkommen hos palestinerne i Shatila. Det er stor spenning mellom de gamle flyktningene og oss som har kommet siden, forteller Hanan.

– Vi var glade da vi bodde i Syria. Mannen min og jeg jobbet, og vi kunne kjøpe oss hus. Ingen andre land har tatt så godt imot palestinerne som Syria. I Libanon får vi ikke jobb, sier hun.

Hun bor med dattera, sønnen og andre slektninger i den slitne leiligheten. Ektemannen har hun ikke sett på to år – etter at han forsvant i Damaskus. Sannsynligvis er han blitt tvunget til å kjempe for en av partene i borgerkrigen. Hanan vet ikke om han fortsatt lever.

– Hadde det ikke vært for sønnen min, hadde vi reist tilbake til Syria. Men jeg frykter at han skal bli tatt til fange og må kjempe i borgerkrigen hvis vi drar tilbake, forteller moren.

I Libanon ser hun ingen framtid.