Mia Paulsen

mia.paulsen@lomedia.no

De tilbyr to plasser på sykehjemmet for kortere eller lengre perioder. Nesten alle demenspasientene som kommer, er medisinert på diverse psykofarmaka: antidepressiva, beroligende midler og antipsykotika.

– De har kanskje vært urolige og utagerende, og medisin blir «løsningen». Men ofte blir de verre av medisin, sier vernepleier Malin Tøgersen.

Pasientene blir sløve og generelt redusert. De kan bli urolige, språket svekkes, og for noen kan medisineringen faktisk i verste fall føre til tidligere død.

Vernepleier Anne-Marit Bygdnes fortalte i vår om et prosjekt i Kvæfjord som avdekket massiv overmedisinering av mennesker med utviklingshemning.

Mange av pasientene fungerte bedre når medisinen ble trappet ned. En fikk tilbake språket etter flere tiår. Det samme har de sett hos demensrammede ved sykehjemmet i Råde.

– En pasient hadde nesten ikke språk da han ble lagt inn. Etter en periode med nedtrapping bemerket familien at han både snakket, leste og skrev igjen, forteller Tøgersen.

Systematisk registrert

Fontene omtalte sykehjemmet i 2011 og beskrev et tett samarbeid med Høgskolen i Østfold som fagansvarlig, nå avdelingsleder Jørn Arve Vold hadde tatt initiativ til. Nå venter de et nytt kull med studenter etter jul.

Vernepleierne ved Råde sykehjem holdt foredrag på en stor konferanse i Chicago i mai i år. Der kunne de på bakgrunn av systematisk atferdsregistrering demonstrere de positive effektene av å fjerne psykofarmaka.

Registreringen er først og fremst aktuell for nye pasienter og gjør det mulig å se eventuelle endringer i atferden etter hvert som medisinen trappes ned. De får god oversikt over hver enkelt. Ved å registrere kan de også finne ut om pasienten for eksempel får den søvnen han eller hun trenger i løpet av døgnet.

Når pasienter skal tilbakeføres til sin egen kommune, får hjemkommunen veiledning av personalet ved Råde sykehjem.

Færre rutiner

Vernepleier Malin Tøgersen forteller om et personale som entusiastisk jobber seg ut av boksen. Hvis noen vil dusje om kvelden i stedet for om morgenen, så ordner de ansatte det. Beboerne står opp og spiser når de vil. De ansatte er sammen med beboerne hele tiden, og de spiser sammen med beboerne. Det er hyggeligere for begge parter, synes de.

– Det er rart å ha noen som sitter og ser på mens du spiser. Pasientene vil gjerne dele. Det er naturlig å spise sammen, sier Tøgersen.

Gode felles holdninger og mye humor har skapt et herlig arbeidsfellesskap, mener hun.

– Det er ikke slik at vi lengter etter å komme ut av miljøet. Vi ler mye sammen. Det blir noen sitater i løpet av dagen. Vår trivsel smitter over på pasientene.

Tid hjelper

Det høres kanskje lett ut. Men det kan selvsagt bli komplisert hvis åtte stykker skal stelles samtidig. Eller hvis noen absolutt ikke vil stelles. Da får de ansatte og beboerne øvelser i tålmodighet.

Jeg tror det fortsatt er flere ting vi kan få til. Det fortjener de. Så jeg blir nok her en stund til, sier Malin Tøgersen.

Tri D. Nguyen

– Vi ønsker alltid mer tid, men vi får gjort mye på den tida vi har. Vi må ha is i magen.

Stell er et eget kapittel. Enkelte har lite lyst til at noen skal rote nedi buksa deres. De forstår ikke at planen er at de skal vaske seg og få ny bleie. Om nødvendig kan personalet ta pauser, bruke lang og gå inn og ut av rommet.

– Stell og vask er jo veldig privat. Vi tenker at i løpet av dagen får vi det til. Noen kan få godteri som belønning for å bli stelt. Ros og skryt hjelper også.

Oppmerksomhet virker. Å gjøre hyggelige ting sammen, virker: Det er utrolig hvor moro det er å ta en tur på gatekjøkkenet og spise hamburger med chips. Eller gå på kino.

– Sykler har vi også. Det er god trim for oss! sier Tøgersen.

Skulle det være noe hun savner, så er det mer mulighet for å drive med aktiviteter på dagtid. Der kan økonomien sette en stopper.

– Men jeg tror det fortsatt er flere ting vi kan få til. Det fortjener de. Så jeg blir nok her en stund til, sier Malin Tøgersen.