Lek og vennskap er det viktigste for barna i barnehagen. Engstelsen for ikke å være inkludert i fellesskapet og ikke ha noen å leke med, kommer fram på ulike måter.

Ett eksempel er Emma som forteller om da hun var ny i barnehagen som treåring. Familien hadde flyttet, og hun forteller at hun satt på en huske i barnehagen og kikket på de andre og lurte på hvordan hun skulle få seg venner. Slik jeg forstår Emma, har det gått fint med henne. Hun har fått venner og trives godt, men hun forteller også om en venninne hun hadde tidligere i den barnehagen hun nå går i. De var venner før, men nå synes Emma det er vanskelig:

«Jeg tror hun er lei seg fordi når hun mobber, får hun ingen venner. Hvis hun er veldig snill, kan det være at mobbingen går ut av hodet hennes. Hvis hun begynner å blande seg opp i det igjen og er slem, så synes jeg ikke det er noe gøy. For hun kan ikke bare ødelegge …»

Emma er klok, hun ser at mobbingen fører galt av sted, og viser empati med venninnen som gjør dumme ting. Emma tror hun egentlig er ganske lei seg. Emma gir uttrykk for en innsikt som voksne i sin travle hverdag lett kan overse: Å se bak atferden. Å se bak det sinte uttrykket og forstå fortvilelsen eller tristheten.

Barna har preferanser for hvem de aller helst vil leke med – to, tre eller fire barn. Alle barna som ble intervjuet kjenner barn som er blitt stengt ute fra lek, og sier også at de ikke alltid selv har noen å leke med. Noen sier det er «greit», andre sier det er «kjedelig». Ingen mener at de selv er med på å stenge barn ute fra lek, men kjenner andre som gjør det. De fleste barna gir uttrykk for at de vet at «alle skal leke med alle». Det høres ut som en voksennorm som barna har internalisert.

Det er også et viktig spørsmål å stille: Mener vi voksne at alle barn skal leke med alle, alltid? Eller er det lov å si nei av og til? Hvor går grensen for å si nei til andre barn som gjerne vil bli med i leken? Det er et tema flere av barna er opptatt av, og som de opplever som vanskelig. Når de er i gang med god lek, er de ikke alltid like åpne for å inkludere andre, selv om de vet de bør. Som for eksempel Vilde som sier:

«Jeg leker vanligvis med andre, men Lene ønsker aldri at noen skal bli med, hun vil at vi skal leke alene. Men jeg sier ja. Jeg forteller Lene at det bare er fint om vi lar andre leke med oss.»

De fleste av oss voksne har erfaringer fra egen barndom eller egne barn at vi ikke alltid kan få innpass, og greier å leve med det. Det er en del av livets utfordringer og som vi må lære å mestre. Men hvor går grensen mellom «vanlige utfordringer» og mobbing? Når kan vi definere utestengning fra lek som mobbing?

Forskningsprosjektet Hele barnet – hele løpet viser at fire-femåringer mobber ved å ekskludere fra lek. Observasjonene viser at ett eller to barn i hver barnehage systematisk blir utestengt. De blir ikke invitert inn i lek, får nei og sinte blikk, blir oversett, eller får beskjed om at de ikke kan reglene. Det er også en tendens til at barna blir negativt definert av de voksne og kan bli tillagt skyld.

Ett eksempel er Siri, ei etnisk norsk jente som har problemer med språket. Hun er ganske aktiv i sine forsøk på å bli inkludert i lek selv om hun omtrent alltid får nei. Måten de andre sier nei på er ganske skarp og kontant. Noen sender henne sinte blikk, andre ganger blir hun oversett når hun prøver å henge seg på grupper av barn. En dag, etter å ha blitt avvist fem-seks ganger, blir hun frustrert og kaster sand på et annet barn. Den voksne ser dette og sender Siri på «benken».

Dette mønsteret med utestengelse skjedde hele uka. Noen av de andre barna som ble stengt ute, var ganske stille og ikke så aktive i sine forsøk på å bli inkludert slik som Siri og et par andre. De stille barna var mer observatører til de andre barnas lek og ble i stor grad oversett. En av de litt stille guttene som ble mobbet var ikke etnisk norsk, og kunne ikke norsk språk. Han gikk mye alene, men han ble også direkte mobbet av andre gutter ved at de skremte ham, hermet etter ham og lo av ham.

Mobbing kan defineres og forklares på ulike måter. Med bakgrunn i skoleforskning er mobbing tradisjonelt definert som gjentatte, ondsinnede handlinger fra en eller flere, mot personer som har vanskelig for å forsvare seg (Olweus, 1993). Begreper som direkte og indirekte mobbing blir brukt (ibid.) Direkte mobbing er lettest å få øye på: å slå, sparke, eller å tydelig skremme, le av, eller herme på en negativ måte. Indirekte mobbing er utestengning, blikkasting, å bli oversett eller usynliggjort.

Den danske professor Dorte Marie Søndergaard knytter mobbing til utestengning fra fellesskapet og definerer mobbing som «sosiale prosesser på avveie» (Søndergaard, 2009). Hun flytter oppmerksomheten fra barns egenskaper til å vektlegge de sammenhengene barna er en del av (kontekst og barnehagekultur) og sosiale prosesser. Søndergaard er kritisk til den dominerende definisjon av mobbing som legger vekt på barns aggresjon og intensjon om å gjøre «slemme handlinger». Søndergaard legger til grunn menneskers behov for tilhørighet til fellesskapet, og frykten som oppstår når tilhørigheten blir truet ved trussel om utestenging.

Mobbing i barnehagen handler om å krenke små barns opplevelse av det grunnleggende behovet for tilhørighet. På denne bakgrunn, og ut fra en forståelse om at mobbing dreier seg om «sosiale prosesser på avveie» utarbeidet vi i prosjektet Hele barnet – hele løpet en alternativ definisjon av mobbing blant barn i barnehagen: Mobbing av barn i barnehagen er handlinger fra voksne og/eller andre barn som krenker barnets opplevelse av å høre til og være en betydningsfull person for fellesskapet (Lund m.fl. 2015, s. 45).

I en travel hverdag kan det for oss voksne være lett å gripe til kjappe løsninger. Av og til får vi ikke med oss hele bildet, og vi trår feil. Vi kan pålegge skyld som ikke er riktig. Det er lov å ta feil, men det er også lov å be om unnskyldning når vi blir oppmerksom på at vi gjorde noen urett. Barnehagen skal være et trygt sted for alle barn, og barna skal ha mulighet for å utvikle sosiale, emosjonelle og kognitive kompetanser.

Når et barn blir stemplet som for eksempel umulig, pågående på en negativ måte eller konfliktskapende – da har ikke dette barnet veldig stor sjanse blant de voksne, eller hos de andre barna. Når de voksne i tillegg ikke ser de barna som blir utestengt, gir de også doble signaler vedrørende normen «alle skal leke med alle». Barna merker at de voksne godtar at noen barn blir stengt ute.

Når barn stenger ute i flokk, kan det også handle om at barna er redd for selv å bli ekskludert, derfor holder de seg på trygg grunn og henger seg på de andre. Dersom dette skjer, må de voksne komme i dialog med barna og snakke om følelsene både hos dem som er med på å stenge ute og de barna som stenges ute. Det bidrar til å øve opp barns mentaliseringsevne, det vil si evnen til å tolke egne og andres følelser.

Å være barn, er å være i et utforskende landskap: Prøve ut ord og uttrykk, utforske relasjoner til både barn og voksne. Den mest grunnleggende holdningen vi kan ha til barn, er å erkjenne og anerkjenne barns subjektivitet og barns rett til egne opplevelser. Ferdighetene og kompetansen kommer underveis, avhengig av hvordan vi voksne anerkjenner og legger til rette for at barna skal få utvikle sine muligheter.

Både barn og voksne trenger å bli kjent med egne og andres følelser og følelsesuttrykk. Barnet trenger å bli kjent med egen følelse av for eksempel frustrasjon og sinne, og hvordan det kan komme til uttrykk. Barn trenger hjelp til å forstå. De trenger trøst, støtte og veiledning for å forstå hvordan følelser kan ta litt ville veier innimellom. Det er vi voksne som må hjelpe barna med dette. Barn trenger også å lære toleranse for at vi er forskjellige og har ulike utfordringer. Her må vi voksne – i både barnehagen og hjemme – gå foran som gode eksempler.

Mobbing i barnehagen kan forebygges. Det viktigste er de ansattes holdninger og samarbeid med foreldre. Foreldre er en undervurdert ressurs i denne sammenhengen. Jeg har erfaringer med at når foreldre inviteres til å samarbeide med personalet om å forebygge mobbing, blir det stort engasjement.

Barnehagens kultur og holdninger til mobbing dreier seg om om å sette mobbing høyt opp på dagsorden gjennom hele barnehageåret. Det å få inn observasjon på barnehagens timeplan når barna har frilek, er viktig, det vil si å observere barna i lek, og ha et bevisst fokus på å se etter om noen barn blir ekskludert fra leken. Det kan også være viktig å observere barnegruppene, hvilke barn er i «stabile» lekegrupper, hvem «sviver» ofte rundt alene? Og stille spørsmål hva kommunikasjonen, relasjonene og leken mellom barna bærer preg av?

Den voksne må også være seg bevisst egne holdninger og følelser i vanskelige situasjoner som oppstår mellom barn. Holdninger til det enkelte barnet, for eksempel: «Det er ikke så rart de andre barna blir irritert, hun er jo så pågående, og det er ingen som forstår hva hun sier.»

En annen måte å tenke om situasjonen på, er å stille spørsmål ved hva barna trenger fra de voksne. Hvordan kan de voksne bidra til å inkludere barnet i barnegruppa? Her utfordres personalet til å bruke all sin pedagogiske kompetanse for å tilrettelegge for aktiviteter som inkluderer Siren, og for eksempel bidra til å høyne hennes status ved å anerkjenne henne i de andre barnas påhør.

Det er selvfølgelig viktig å snakke med alle barna – både det barnet som blir stengt ute, og de som stenger ute – aller helst i samarbeid med foreldrene. Bildet er ofte nyansert; hensikten er ikke å finne syndebukker, men å hjelpe barna til å finne ut av det med hverandre. Hjelp til barn som har spesielle behov, for eksempel med språk, er også en del av det sammensatte bildet.

Ved å tematisere mobbing på et årlig felles foreldremøte og drøfte hva dere bør gjøre når barn blir mobbet, vil det kunne bli lettere å håndtere mobbing når enkeltsaker dukker opp. Ved mobbing utløses mange følelser. Den som utsettes for mobbing kan bli trist, og føle skyld og frykt. Den eller de som utsetter andre for negative hendelser, kan kjenne det på samme måte. De voksne kan reagere med alle slags følelser: Sinne, overraskelse, likegyldighet, irritasjon, etc.

Forebyggende arbeid mot mobbing må starte tidlig. Forskning viser at mobbing og utestengning i barnehagen er risikofaktorer som kan føre til store psykososiale konsekvenser (Rutter 2000). Forskning viser også en sammenheng mellom frafall i videregående opplæring og mobbing i barnehagen (Lund, 2013). Det er derfor helt nødvendig å være i forkant!

Artikkelen er tidligere publisert på Helsedirektoratets side forebygging.no 18.02.2016.

Referanser

Lund, I. (2013). Dropping out of school as a meaningful action for adolescents with social, emotional and behavioural difficulties. Journal of Research in Special Educational Needs (1).

Lund, I., Helgeland, A., Kovac V.B., Nome, D., Cameron, D.L. (2015). Hele barnet – hele løpet: Mobbing i barnehagen. Kristiansand: Universitetet i Agder.

Olweus, D. (1993). Bullying at school what we know and what we can do. Oxford: Blackwell.

Rutter, M. (2000). Den livslange udvikling: Forandring og kontinuitet (2.utg). København: Hans Reitzels Forlag.

Søndergaard, D. M. (2009). Mobning og social eksklusionsangst. I J. Kofoed & D. M. Søndergaard (red.), Mobning. Sociale processer på afveje. København: Hans Reitzels Forlag.