Leserbidrag: Silje Talgø Klakegg

tips@fagbladet.no

Satt litt på spissen, men du tar poenget. I 2017 skal du klare alt. Eller sagt på en annen måte: Når hun har klart det, bør du klare det. Og klarer du det ikke, er du en taper.

I Norge er du forpliktet til å gå grunnskolen, og du har rett til videregående utdanning. Høyere utdanning er i utgangspunktet gratis. Altså; tar du ikke høyere utdanning, er det et aktivt valg du tar. For om motivasjonen er der, får du det til.

Hva da med dem som ikke har motivasjonen eller styrken som skal til for å gjennomføre et utdanningsløp? Jeg skal fortelle deg om ei jente som valgte bort høyere utdanning rett etter videregående. Det var et lite overraskende valg, for hun var objektivt sett ei smart jente med gode muligheter for å klare seg godt. Hun hadde gode karakterer, nære venner, stor familie og gode rammer rundt livet.

• LES OGSÅ: Beate flyttet fra sønnene for å ordne opp i gjelda. Da storgevinsten i Lotto kom, endret alt seg.

Jenta hatet seg selv. Hennes opplevelse av egne muligheter og prestasjoner bar preg av fortiden. På barneskolen hadde hun blitt mobbet, og hver dag fikk hun høre at hun var stygg og ekkel og et null. Hver dag.

Bortsett fra de dagene der hun var usynlig. Da de andre barna gikk i en stor sirkel rundt henne. Eller de dagene hun måtte høre standardfrasene på repeat: «ikke for å være frekke altså, men vi vil ikke være med henne fordi…» Ikke for å være frekke. De var ikke frekke. De sa bare sin ærlige mening, og man kan ikke være venner med alle, og dessverre var det slik at denne jenta hadde havnet midt blant horder av mennesker som ikke likte henne, og som syntes det var greit å fortelle henne det.

• Her er 17 historier om forskjellene i Norge

Det var de negative kommentarene hun tok med seg videre i ryggsekken sin, og de positive knipset hun bort som usannheter. Hun syntes synd på dem som måtte omgås henne. Kanskje var det slik at hun utviklet en personlighet som var vanskelig å like. En blanding av engstelig, negativ og stille. Det hjalp ikke at hun var skoleflink, for gode karakterer betyr ikke noe når man ikke har forutsetningene som kreves for å klare det sosiale livet. Disse forutsetningene er blant annet evnen til å like seg selv.

For denne jenta stresset skikkelig med å bli likt. Hun visste dessverre ikke hvordan man likes, og hun likte absolutt ikke seg selv (for hun hadde for lengst begynt å se seg selv som mobberne hadde beskrevet henne). Og når man ikke er noe positivt for seg selv, er man ikke positiv for noen andre. Denne typen relasjon blir så skeiv at den uansett kommer til å velte på et tidspunkt. Gir du alt, men nekter å ta imot noe, vil du til slutt tømmes, og det var det som skjedde med denne jenta.

• Her er tolv kutt der svake grupper har fått svi under Solberg-regjeringens fire år

Da hun gikk på videregående skole, hadde hun ofte lyst til å slutte. De andre ungdommene føltes som trær, og hun gikk i en mørk skog uten å finne lys. Hver gang hun sluttet, ble hun overtalt til å komme tilbake – og hver gang sank mestringsfølelsen litt. Den var under nullpunktet, og gikk snart over til selvdestruktiv atferd.

Videregående skole ble en tre år lang tur på ville veier. I stedet for å stoppe og skifte retning, fortsatte hun å gå feil vei etter at hun ante ugler i mosen. Hun ble fortalt at det ville bli bedre. Senere i livet var kravene større, og når hun fremdeles ikke hadde positiv bagasje, var det nytteløst. Hun måtte gå på trynet, og kanskje var det det som gjorde at hun klarte å stoppe opp lenge nok til å se at det finnes parallelle stier å gå på.

• «Å være fattig i vår tid innebærer ikke kun materiell fattigdom, men også et annet tap. Tapet om deltakelse. Isolasjonen.»

Ulikhetene øker i samfunnet vårt, og kanskje er det fordi det er fordi vi er så opptatt av å være like? Det er blitt så lett å ta høyere utdanning nå at de marginaliserte gruppene blir mindre, men stadig mer marginaliserte. Vi lovpriser mennesker som tar bachelor og master ved siden av familie og hunder og ferieturer, men vi glemmer å lovprise dem som står opp hver eneste dag og kjemper en innbitt kamp mot seg selv. Og vi forteller dem at de kan bli alt de vil, bare de bestemmer seg for det.

Men det er en løgn, eller kanskje det er vår sannhet, men ikke deres. Deres sannhet er at de ikke trengs fordi de mangler utdanning eller jobb, og jo flere vi utdanner, jo mindre verdt blir de. For de kan ikke ta denne utdanningen de ønsker så sårt før de får åpnet øynene for det som er viktigst: selvomsorg. Har vi ikke omsorg for oss selv, bør det være en prioritert oppgave før vi skal bidra til positive resultater på statistikken når det gjelder andel dropouts. All faglig lærdom i verden kan bare gå å legge seg hvis vi ikke er gode nok mot oss selv.

Derfor: Plukk opp disse ungdommene, og ta vekk fokus på at de ødelegger statistikk og går beine veien mot Nav. Gi dem en klem. Fortell dem at de er noe. Snakk med dem om det de er interessert i, og finn deres like, for ofte er det i positive relasjoner de gode selvbildene utvikles. For all del: Stopp dem i å gå for langt på feil sti. Det blir bare vanskeligere å komme inn på den stien som er riktig for dem.