Kommentar: Hannah Gitmark er fagansvarlig for arbeidsliv og økonomi i Tankesmien Agenda.

tips@fagbladet.no

Økonomisk ulikhet har stått høyt på svært mange agendaer de siste årene – ikke bare hos sosialdemokratiske partier. OECD, IMF, Verdensbanken og til og med kredittvurderingsselskapet Standard and Poors har alle pekt på problemene ved at ulikheten blir større: Det gjør kaka mindre. Det er ikke bare i utlandet de er bekymret heller. Her hjemme nikket nylig salen på Finansnæringens dag bekreftende da styreleder Odd Arild Grefstad brukte tid i talen sin til å overbevise om utfordringene i kjølvannet av større ulikhet.

I tillegg til å utgjøre et økonomisk problem fordi ulikhet kan forhindre at de beste talentene kommer seg opp og fram, kan økt økonomisk ulikhet bidra til uro i samfunnet: Samfunn med høy økonomisk ulikhet har for eksempel lavere tillit og høyere kriminalitet. Dessuten kan store økonomiske forskjeller være et demokratisk problem. Som Stein Rokkan sa det: «Stemmer teller, ressurser avgjør».

Mens noen uroer seg, mener imidlertid andre vi bør ta det mer med ro. «Er det noen som har fått med seg at de bor i verdens likeste land?», spør kommentator Bård Bjerkholt i i DN lørdag 19.mai – og beskylder opposisjonen for å svartmale den økonomiske ulikheten her hjemme.

DN-kommentatoren stiller seg i rekken av aktører som den siste tiden har forsøkt å avdramatisere økende økonomisk ulikhet. Til dem som mener vi har for lav ulikhet til å ta den på alvor, har jeg følgende spørsmål: Norge er også et av verdens rikeste land. Gjør det at vi bør slutte å være opptatt av hvordan vi skal skaffe oss inntekter i årene framover?

For å ta det viktigste først: At Norge er blant landene i OECD med lavest ulikhet, er helt rett. Men jeg har aldri hørt noen i norsk politikk påstå noe annet. Har Bjerkholt? Tvert imot er dette noe jeg ofte hører blir løftet fram – fordi mange er glade og stolte over at det er slik.

Vårt gode samfunn har ikke kommet av seg selv, og vil heller ikke gjøre det i fremtiden.

Bjerkholt mener det «egentlig er et lite mirakel» at de økonomiske forskjellene i Norge er lave sammenlignet med andre land, gitt høyere innvandring den siste tiden, som utvilsomt påvirker ulikheten. Men for oss som ikke tror på mirakler, er det interessant å se hva forskningen sier om hvorfor det er slik:

Vår lave ulikhet kom ikke dalende ned fra himmelen, men er et resultat av at vi gjennom flere år har gjort mye riktig. Det blir ofte sagt at Norge er et «annerledesland». Men det betyr ikke at markedet fungerer annerledes her enn i resten av verden. Regelverk og politikk er viktige virkemidler for å sikre en rettferdig fordeling.

Derfor er det alvorlig når vi ser forsøk på å svekke dette grunnlaget, slik vi har sett den blåblå regjeringen har gjort de siste fire årene.

Professor i økonomi, Kalle Moene, viser at det i hovedsak er tre grunner til at ulikheten i Norge er lav: Det første er trepartssamarbeidet og den sentrale lønnsdannelsen, det andre er vår omfattende velferdsstat og til slutt et omfordelende skattesystem.

Det første gjør at ulikheten er lav før vi starter omfordelingen gjennom politikken, og forutsetter et godt organisert arbeidsmarked og sterke organisasjoner. Våre universelle velferdsordninger er også avgjørende. Verdien av offentlige tjenester gjør at ulikheten er 25 prosent lavere enn den ellers ville vært. På toppen kommer omfordelingen som skjer i skattesystemet.

Da er selvsagt utformingen av skattesystemet viktig. Med en regjering som har brukt 21 milliarder på skattekutt – og gitt 160 ganger mer av det til de rikeste enn til folk flest, er den diskusjonen faktisk presserende. Du trenger ingen Gini-koeffisient (Det mest brukte målet på økonomisk ulikhet, som er en skala fra 0 til 1. Dersom alle personene i et land har lik inntekt er Gini-koeffisienten lik 0. Dersom én person har all inntekt, har den verdien 1. Det betyr at jo lavere Gini-koeffisienten er, dess mindre er den økonomiske ulikheten i et land) for å slå fast at skatteletter til de rikeste gjør de rikeste rikere – og øker forskjellene.

Derfor bør en liten kikk på statistikken være nok til å vekke uro også hos en avslappet DN-kommentator: Det har vært en dramatisk økning i ulikhet over hele verden siden 1980-tallet. Dette gjelder også Norge. Faktisk er økningen i ulikhet (målt ved Gini-koeffisienten) her hjemme over dobbelt så stor som økningen i ulikhet i OECD de siste 30-40 årene.

Bjerkholt harselerer over «karikaturen» folk har fått høre i «lengre tid», om at vi er på vei mot et samfunn der «folk flest står med luen i hånden og en liten elite sitter på alle pengene». Han har rett i at vi ikke er USA, der den laveste inntekten i dag er lavere enn den var i 1970 (korrigert for prisvekst).

Men også i Norge ser vi urovekkende trekk. En studie fra Senter for lønnsdannelse viser at de lavest lønte har fått en stadig mindre del av kaka de siste 20 årene. I noen bransjer har lønnsutviklingen stått stille siden 2008. Samtidig er andelen av den totale inntekten i samfunnet som går til den rikeste én-prosenten i samfunnet, nesten doblet mellom 1989 og 2010.

En sammenligning utarbeidet av OECD viser at den rikeste prosenten i Norge økte sin andel av totalinntekten (brutto) fra 1975 og fram til finanskrisa i 2008 i mye større grad enn det den rikeste prosenten i eksempelvis Frankrike, Spania og Sveits har gjort. Lite tyder på at utviklingen har stoppet opp. Målt ved Gini-koeffisienten har ulikheten for eksempel økt hvert år mellom 2009 og 2015.

Når man studerer ulikhet, er det langsiktige trender som er viktig, fordi statistikken kan forstyrres av enkelthendelser fra år til år – som endringer i skattesystemet. Økt utbytteskatt i fjor bidro for eksempel til at statistikken får et hopp fra 2014-2015, som antageligvis skyldes at mange tok ut ekstra utbytte før endringene.

Det samme har mange pekt på rundt de to skattereformene tidlig på 2000-tallet: at inntekter som tidligere ikke ble skattet av nå blir det, og at vi dermed har fått bedre dokumentasjon på reelle inntekter. Derfra kan man trekke konklusjonen om at dette statistisk sett bidro til å øke de norske Gini-verdiene, uten at det innebar en reell økning i ulikheten, slik noen nå gjør.

Men hvis vi leser konklusjonene til dem som har tatt seg bryet med å ta et dypdykk i tallene, ser vi imidlertid motsatt konklusjon: Ulikheten ser ikke ut til å være overvurdert, men undervurdert. Studier av Rolf Aaberge ved SSB og Anthony Atkinson ved Oxford, har sett på den kraftige oppgaven i toppinntektsandeler på 1990-tallet og korrigert utviklingen for skatteplanlegging (2010). Konklusjonen er at økningen er like klar i virkeligheten, som i den faktisk skatterapporterte utviklingen.

En helt fersk studie av professor i skatteøkonomi ved NBMB, Anette Alstadsæter, viser at ulikheten ser ut til å ha vært undervurdert både i 2000, 2001 og fra 2004-2013, fordi eierne grunnet endringer i skattesystemet lot store verdier bli værende i selskapene, og ble rikere uten at det var synlig i statistikken.

Med andre ord: Den reelle inntektsulikheten kan altså være langt større enn det statistikken viser oss. SSB skal nå ta for seg hele perioden mellom 2000 og 2015 – noe som kan gi svar på hvordan den siste utviklingen ser ut.

Men studerer vi tallene i et lengre perspektiv, fra midten av 1980-tallet og fram til i dag, er de klare: Selv om vi heldigvis har gode systemer som bidrar til å begrense utviklingen av økonomiske forskjeller, har likevel ulikheten økt. Hos forskerne Aaberge og Atkinson (2010) trekkes generøs beskatning av kapitalinntekter, liberaliseringa av kredittmarkedet og nye muligheter som følge av oljevirksomheten fram som årsaker til at ulikhetsutviklingen snudde på 1980-tallet.

Senere har innvandring hatt mye å si. I framtida vil kanskje også den teknologiske utviklingen bidra til økende ulikhet. Få vil mene at vi bør sette en stopp for innvandring eller teknologi av den grunn. Da betyr det at vi trenger mer rettferdig politikk i framtida.

Bård Bjerkholt og andre kan gjerne hvile på laurbærene og vente på flere «mirakler», men jeg håper ikke norske politikere følger den oppfordringen.

En kort versjon av dette innlegget stod på trykk i Dagens Næringsliv lørdag 27.mai. Denne versjonen er først publisert hos agendamagasin.no