Leserbidrag Else Sørgård

tips@fagbladet.no

• Arbeidsledige har dårligere helse enn de oppgir

I 20-årene tenkte jeg nok ikke så grundig over hvordan min pensjonisttilværelse skulle se ut. Bortsett fra at jeg ønsket å tilbringe mine siste leveår med mulighetene til å kunne reise og se spennende steder. Dette forutsetter at man har både helse og økonomi til det. Etter som årene har gått, ser jeg at sannsynligheten for dette er liten etter et langt liv på gulvet. Jeg har valgt å jobbe med mennesker, da jeg føler det er verdifullt. Det kjennes godt å kunne gjøre dagen litt bedre for andre. Det gir en tilfredshet å se at min kompetanse gjør at et annet menneske får økt sin livskvalitet. Det gir mye å jobbe med mennesker, men det gir ikke smør på brødskiva.

• LES OGSÅ: Beate flyttet fra sønnene for å ordne opp i gjelda. Da storgevinsten i Lotto kom, endret alt seg.

Økonomisk sett var det et veldig dumt valg, det å velge en jobb på gulvet i helsesektoren. Belastningsskader både fysisk og psykisk er ikke til å stikke under en stol i dette yrket. Nedbemanninger i tillegg til økt arbeidspress er også en dårlig kombinasjon for å unngå disse skadene. Utsiktene til en lykkelig og aktiv alderdom er om ikke helt svarte, så er de i hvert fall så tåkete at det minner mer om grå høstdag.

Når arbeidsdagen er over, føttene banker og brenner, magen hyler etter mat og blæra har utvidet seg til maksimalgrensen, kan jeg tusle slukøret hjem med følelsen av å ikke strekke til i jobben min Fordi jeg alltid kunne gjort mer, men hadde ikke tid.

• Her er tolv kutt der svake grupper har fått svi under Solberg-regjeringens fire år

Mens jeg skrangler meg hjem i en gammel blekkasse som en gang kunne kalles en bil, føler jeg en dyp takknemlighet for at jeg i det hele tatt er i stand til å jobbe, så lenge det varer. Mange har faktisk ikke muligheten til det å kunne spe på en ekstra vakt i ny og ne i tillegg til fastlønnen. Det er ytterst få som får 100 prosentstillinger i dette yrket. Så ekstravakter er nødvendig for å få hjulene til å gå rundt i privatøkonomien.

I en debatt på NRK tidligere i år spør programleder innledningsvis «Kan litt ulikhet bare være en drivkraft for folk til å prøve ekstra hardt?» Flesteparten på gulvet i helsesektoren tror jeg yter mer enn det lille ekstra i sin arbeidshverdag. Mest på grunn av yrkesstolthet og ønsket om å gjøre en god jobb, ikke for at det lønner seg økonomisk.

Egentlig blir jeg bare skuffet og lei meg over at vi på gulvet rundt omkring i landet, som ofrer ganske mye når det kommer til stykket, skal bli avspist med å klore oss gjennom livet for mest sannsynlig ikke engang få benyttet ett eneste pensjonspoeng vi har klart å opparbeide.

En rapport fra Høgskolen i Oslo og Akershus viser at nesten tre ganger så mange leveår går tapt blant menn med grunnskoleutdanning sammenlignet med dem som har høyere universitetsutdanning. Også blant kvinner, som har mindre sosiale forskjeller i dødelighet enn menn, går langt mer enn dobbelt så mange leveår tapt. Bare for det ene året som er målt, 2010, viser analysen at mer enn 200 000 tapte leveår går tapt. Så en utjevning av de sosiale helseforskjellene innebærer et stort folkehelsepotensiale.

Vi skal nå alle en dag dø. Men av ulike årsaker ønsker de fleste av oss å snegle seg frem til kista i gå-sakte-aksjon. Har liksom ikke så hast med å nå det målet. For mange av oss blir nok det målet nådd før vi ønsker det. Dårlig ernæring, høy stressfaktor og depresjoner kan være noen av årsakene til at levealderen går ned. Nudler finnes det skrekkelig lite næring i, men er en veldig rimelig middag. Å være under sparekniven konstant gir bekymringer som fratar nattesøvnen. Det hele blir ganske håpløst.

Til slutt drømmer man ikke om en uke med saltvann og sand mellom tærne, eller en weekend på et spa-hotell. Drømmene kommer aldri til å bli annet enn drømmer uansett. Man går over på sparebluss og automatikken overtar, fordi det er for vondt å kjenne på følelsen av å ikke fortjene slikt.