– Bare i min levetid har vi mistet 60 prosent av alt dyreliv på planeten

LINN STALSBERG

tips@fagbladet.no

{f2}

Det er ikke lett å være en optimistisk miljøverner i våre dager, men Nina Jensen serverer kaffe i kopper laget av fiskebein og tenker kanskje at alle kreative monner drar når hun tenker seg en annen industri enn oljeindustri i fiskeværene i Lofoten og Vesterålen.

ALTOPPSLUKENDE: Dette er en livsstil som går på bekostning av familie, venner, bikkja og meg selv. Jeg kan bli oppslukt av kampen, og finner det vanskelig å sette av tid til å trene eller være i naturen. Men dette kallet gir meg energi også! Det er jo en viss fordel.

Werner Juvik

Men først: Om å bære vekten av verden i sine hender, slik Nina Jensen kan oppleve det etter nok en maratondag for jordklodens helbredelse. Og denne bærer hun samtidig som hun insisterer på å opprettholde et lysegrønt håp i et optimistisk sinn.

– Ja, jeg er faktisk en evig optimist. Men også realist på vegne av miljøet. Jeg blir provosert over dem som kaller meg alarmist, sier Jensen bestemt.

– Hvorfor det?

– Fordi jeg da blir satt i bås som en ekstrem person som fordreier fakta. Men fakta er at en del ting vi tar for gitt, som rent drikkevann og ren luft, eller tilgang på mat, er ting vi i dag setter på spill. Bare i min levetid har vi mistet 60 prosent av alt dyreliv på planeten. Hadde folk flest visst alt det jeg vet, hadde det vært slutt på å sove godt om natta. Til gjengjeld hadde vi hatt mange flere aktivister! Når jeg tenker etter, burde vi faktisk vært mer alarmister, mener Jensen, og legger litt oppgitt til:

– Og hvorfor holder vi på slik at hele økosystemet rakner? Vi blir ikke lykkeligere av det engang. Vi er stressa, vi har ikke tid til noen ting, vi kjenner på kjøpepress, vi blir sjuke.

GENERALSEKRETÆR: Nina Jensen har vært generalsekretær i WWF sinden 2012.

Werner Juvik

Nina Jensen har vært generalsekretær i WWF siden 2012, men ansatt siden 2003. Allerede som barn følte hun seg kallet – ja, hun velger å kalle det et kall – til å vie livet sitt til miljøkampen. Nina var nummer tre i en søskenflokk fra Oslo, der de to eldste valgte økonomi som sin karriere. Lillesøster var den med det store hjertet og engasjementet, ikke minst for havet, og alt som lever der. Men i dag er det er ikke spor av naivt engasjement hos Jensen. Hun er marinbiolog, generalsekretær, og ble i mars 2014 utnevnt til Young Global Leader, et nettverk som jobber som integrert del av World Economic Forum.

Noen husker kanskje at hun framsto roligere og rundere i de retoriske kantene i starten av sin WWF-karriere. Jensen innrømmer å ha blitt mer eksplosiv og med et høyere temperament de siste årene.

– Jeg er implosiv og går og bærer på ting. Hvis du treffer meg på feil tidspunkt, kan du få uforholdsmessig mye av meg. Jeg kan være som en trykkoker på bristepunktet, forteller Jensen.

– Kan du bli litt krevende i sosiale sammenhenger når du er så engasjert?

– Helt sikkert. Jeg velter saker over venner innimellom, og når de sier «Nina, vi kan ikke ta innover oss alle verdens problemer heller», da kan jeg bli irritert og vanskelig å ha med å gjøre. Jeg klarer heller ikke å engasjere meg når andre klager over at de ikke har råd til en ny jakke for eksempel. I stedet for å klage, burde flere bruke heldigheten over å være født her, til å hjelpe andre, sier Jensen.

– Tenker du på deg selv som politisk?

– Jeg er i aller høyeste grad politisk. Jeg jobber tungt politisk hver eneste dag, men jeg tilhører ikke en bestemt politisk retning. Jeg tenker er at politikere kommer og går, vi vet ikke hvem som sitter ved makten i neste runde, og både høyre- og venstresiden har sterke miljøfløyer.

Eneste grunnen til at noen vil utrede mer, er at de ikke har fått det svaret de vil ha.

– Så du tenker at også en markedsvennlig kapitalisme kan danne grunnlaget for et miljøvennlig samfunn?

– Ja, absolutt. Men vi må få til at forurenser må betale, slik at industrien blir omstilt til å drive fornybart og ikke ødelegge verdifulle naturressurser. Når vi i dag ikke må betale for dette, men velger billigste utvei for størst mulig profitt, så gjør vi jo det. Dette er den iboende logikken i kapitalismen.

Noen moralist er hun ikke. Jensen syns det er greit at noen er rike og betaler mye skatt vi andre nyter godt av. Jo visst kan ulikhet være en utfordring, men mest fordi noen da ikke får grunnleggende behov dekket, mener hun.

– Og nei, jeg skal ikke inn i partipolitikk.

– Vi ser deg ikke som leder i Miljøpartiet de grønne i framtida?

– Nei, aldri, absolutt ikke.

MÅ BETALE: Vi må få til at forurenser må betale, slik at industrien blir omstilt til å drive fornybart og ikke ødelegge verdifulle naturressurser.

Werner Juvik

WWF driver miljøkamp også mot finans- og investormiljøer.

– Å ikke velge miljøvennlig kan bli en betydelig risiko. Velger vi å bore etter olje i Arktis for eksempel, bare for å oppdage at verden heller vil ha fornybar energi, da taper vi lønnsomhet. Investorer må tenke 20–30 år fram i tid, sier Jensen, og legger til: Det bør LO også gjøre.

For vårens store thriller, i to akter, den foregår for Jensen først på Arbeiderpartiets landsmøte i april, og deretter på LO-kongressen i mai. For her skal det avgjøres om Lofoten, Vesterålen og Senja igjen skal utredes for oljeutvinning. Og Jensen begynner diplomatisk: LO har hatt en betydelig utvikling mot miljøhensyn de senere årene. Men så mer rett på sak:

– Det er vanvittig, en ønskedrøm, en fjern utopi, ja faktisk må vi leve i verdens mest vatterte boble for å tro at framtidas arbeidsplasser fins i oljeindustrien! Man trenger ikke engang være opptatt av klima og miljø for å se dette, sier hun opprørt.

Jensen har tidligere sagt at hun er villig til å lenke seg fast dersom det blir stortingsflertall for oljevirksomhet i Lofoten.

– Det fins 90 fagrapporter allerede som har utredet verdiene og konsekvensene av petroleumsvirksomhet. Den krystallklare konklusjonen er «nei». Eneste grunnen til at noen vil utrede mer, er at de ikke har fått det svaret de vil ha, hevder Jensen.

– Miljøbevegelsen har etter hvert klart å få fagbevegelsen med på tanken om «grønne arbeidsplasser». Hva er egentlig det?

– Ingen har det perfekte svaret, men i Norge har vi kapital, teknologi, omstillingsvante fagarbeidere og naturressurser. Grønne arbeidsplasser baseres på grønn energi og har et nullutslippssamfunn som mål. Det kan være fiske, havbruk, fornybar energi, skipsfart, medisin, turisme, skogbruk eller landbruk, sier Jensen og sier fortsetter:

– Det er heller ingen tvil om hva som skaper arbeid, og som kommer til å skape flest lokale arbeidsplasser i Lofoten, Vesterålen og Senja: det er fisken, det er turisme og det er de fornybare ressursene. Hvis vi ikke ønsker å miste flere arbeidsplasser, må vi forvalte dette på en smart og framtidsrettet måte.

I en hverdag der folk flest opplever større ulikheter seg imellom, der arbeidsmarkedet blir stadig løsere i snippen, og der utryggheten rundt velferdsordningene øker: Hvordan skal folk klare å øke miljøengasjementet når de har mer enn nok med sitt?

– Det er jo nettopp da miljøengasjementet burde bli større. Mange mister jobben nettopp på grunn av endringer i energimarkedet. Likevel er det nok ikke mange i Norge som kjenner miljøendringene godt nok på kroppen til å kaste seg ut i miljøkampen, sier WWF-sjefen, og legger til at kinesere er bedre aktivister enn oss, fordi de kjenner på forurensningen hver dag.

– Hvordan vurderer du miljøkampen i et klasseperspektiv? El-sykler og el-biler for eksempel, er det tiltak som best treffer en urban middelklasse?

– Ja, det er litt sant. Dette er ikke løsninger for folk flest. Men sykkel, det er for folk flest. Å ikke ha bil i by er for alle. Men, i resten av landet er ikke sykkel eller el-bil nødvendigvis det enkleste valget, det er klart.

– Hvor stort ansvar har hver og en av oss for å ivareta miljøet?

– Vi i WWF jobber med å ta systemgrep. Vi vil ikke at den enkelte forbruker skal straffes. Men vi kan alle bidra ved å kaste mindre mat, spise mindre kjøtt, slutte å sløse. Jeg syns også det er søkt når myndighetene ber folk bytte til el-bil , mens de samtidig pumper opp olje og gass med begge hendene.

Nina Jensen og samboeren bor sentralt i Oslo, rett bak slottet. Det miljøbevisste paret forsøker seg optimistisk på mobilfri sone og avslappet alenetid innimellom, men Jensen innrømmer at de lykkes bare delvis.

– Sosiale medier tar enormt mye tid og energi, der det forventes at vi alltid skal ha noe interessant å melde, samtidig som det på den annen side er et effektivt arbeidsredskap. Det er absolutt et tveegget sverd.

– Hva slags forhold har du til kommentarfeltene?

– Et ikke-forhold. Jeg leser aldri kommentarfelt. Det er å be om å bli ulykkelig. Troll er absolutt ikke en utrydningstruet art. Jeg har fått vite at noen vil skyte bikkja mi, andre vil brenne ned huset mitt.

– Hvilke saker er det som særlig vekker trollene til live i miljøsaker?

– Ulv og laks. Villaksentusiaster liker ikke at vi samarbeider om lakseoppdrett. Ulv vekker bråk på alle sider. Det er en heltidsjobb å moderere Facebook-sida vår når vi legger ut noe om ulv og laks.