JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Den uønskede oppmerksomheten

Like mange menn som kvinner sier de har opplevd seksuelt trakasserende oppførsel, men det er flere kvinner som opplever at de er gjenstand for jevnlig seksuell trakassering. Illustrasjon:

Like mange menn som kvinner sier de har opplevd seksuelt trakasserende oppførsel, men det er flere kvinner som opplever at de er gjenstand for jevnlig seksuell trakassering. Illustrasjon:

Fanatic Studio/Scanpix

Da «Berit» sa fra om seksuell trakassering, fikk hun sparken. Varsleren «Nina» har fått munnkurv, mens «Mette» ville ta sitt eget liv etter gjentatt trakassering.

2014102412000020230821171436

res@lomedia.no

I en forskningsrapport utgitt av Statens Arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) kommer det fram at nesten hver femte arbeidstager har vært utsatt for seksuelt trakasserende oppførsel i løpet av en seksmånedersperiod, mens mer enn to av hundre jevnlig er ofre for seksuell trakassering. Av de 2349 norske arbeidstagerne mellom 18 og 67 år som deltok i undersøkelsen, var andelen menn som rapporterte om seksuell trakassering like stor som for kvinner, mens andelen som ser på seg selv som mål for seksuell trakassering er større blant kvinner enn menn.

I mai arrangerte Transportarbeiderforbundet en mangfolds- og likeverdskonferanse. Der var seksuell trakassering et tema, og flere fortalte svært sterke historier. Her forteller tre av kvinnene hva de har opplevd på arbeidsplassen. Navnene til de tre kvinnene er endret.

Sa fra – fikk sparken

«Berit» var bare 17 år gammel da hun advarte en ett år eldre kollega om at hun ville gå til sjefen dersom 18-åringen ikke sluttet å sex-trakassere henne. Få dager senere fikk hun sparken fra butikken.

I dag er «Berit» blitt 46 år, men vestlandskvinnen er fremdeles preget av hendelsen.

– Jeg bor på den samme lille plassen som den gang, og han bor ikke langt unna. Jeg møter ham av og til, og kjenner at jeg blir irritert når jeg treffer ham, innrømmer hun.

Utplassert

Hendelsen på butikken var nemlig ikke den første negative med den ett år eldre gutten.

– Som 15-åring var jeg på hyttetur. Der var han også. Han var nok ikke vant til at jenter sa nei til ham, og han prøvde seg på meg også, og tok ikke nei for et nei. Jeg fikk heldigvis satt kneet på et strategisk sted, og kom meg unna, forteller «Berit».

To år senere ble hun utplassert fra NAV, eller arbeidskontoret som det het den gang, i en kles- og sportsbutikk på hjemplassen. Der jobbet den samme gutten. Avtalen med arbeidskontoret var at hun skulle være utplassert i 13 uker. Det ble ikke en gang halvparten.

– En av arbeidsoppgavene mine var å stemple brosjyrer. Ofte stod jeg derfor inne på et lite og trangt lagerrom og stemplet. Der benyttet han enhver anledning til å komme inn, og det var så trangt at når han skulle forbi meg, så måtte han helt oppi meg. Og jeg kjente jo reaksjonen hans på det, sier hun megetsigende.

Advarte

Til slutt klarte «Berit» å finne mot nok til å konfrontere kollegaen.

– Jeg hadde vært der i nesten seks uker da jeg sa til ham at jeg ville gi beskjed til sjefen om han ikke sluttet. Noen dager senere kalte sjefen meg inn på kontoret og sa at min arbeidstid var over og at de ikke hadde bruk for meg lenger. Jeg prøvde å forklare at jeg hadde 13 ukers praksis, men det falt for døve ører. Så hva som har skjedd der, vet jeg ikke, men det var ren og skjær hevnaksjon sannsynligvis, sier hun.

«Berit» hadde nemlig ikke fått sagt fra til sjefen før hun ble innkalt på hans kontor.

– Kollegaen min var ikke i familie med sjefen, men jeg har jo gjort mine antagelser. Det var veldig spesielt, og det skjedde på en liten bygd på nordvestlandet. Han hadde jobbet fast i et år eller to, så jeg hadde ikke mye jeg skulle ha sagt, forteller hun.

Ikke lett å stole på menn

Hun sa ikke noe om trakasseringen til noen andre heller.

– Å fortelle det hjemme var helt uaktuelt. Ingen kom til å tro meg likevel, men å bli utsatt for noe sånt når man er så ung, er ikke ideelt, sier hun stille.

Den episoden i tillegg til noen andre, har gjort at «Berit» ikke har det like enkelt med menn.

– Det har ikke vært så lett å stole på mannfolk etter det, understreker hun.

Hjalp å fortelle

I vår deltok «Berit» på Mangfold- og likeverdskonferanse i regi av Transportarbeiderforbundet. Der var seksuell trakassering tema, og da fortalte hun for første gang til flere om sin opplevelse fra da hun var ung.

– Det har hjulpet meg for å fortelle. Mange sliter og er redde for ikke å bli trodd, men det hjelper å «slippe ut spøkelsene». Da blir det lettere å bearbeide opplevelsene, påpeker hun.

Tilbakemeldingene hun fikk på konferansen løftet henne enda mer.

– Man legger ikke opp til å bli seksuelt trakassert, og jeg visste jeg ikke hadde gjort noe for å legge opp til trakasseringen. Jeg fikk veldig sterke reaksjoner på min historie, og fikk bekreftet at det jeg ble utsatt for ikke var greit. Det var en ny og veldig god følelse, smiler hun.

Nå angrer hun på at hun ikke fortalte om trakasseringen før.

– Det er viktig å ufarliggjøre det å fortelle om det. Det er så vondt og destruktivt å bære på sånt alene. Både for deg selv og de rundt deg. Er det vanskelig så fortell det til noen du stoler på. For meg var det vanskelig å begynne å fortelle, men det var ikke skummelt, og ingen beskyldte meg for å overdrive, så nå angrer jeg bare på hvorfor jeg ikke fortalte det tidligere, sier «Berit».

Får sex- kommentarer daglig

Da «Nina» varslet om sextrakasseringen på jobben, fikk hun munnkurv av sjefen.

– Helt siden jeg var ny i jobben som bussjåfør har jeg opplevd at kolleger har tøffa seg overfor meg, og over tid blir man nok litt avslepen i kantene i forhold til hva man reagerer på når man jobber i en mannsdominert bransje, sier «Nina».

Mest verbalt

Hun forteller at trakasseringen stort sett har vært av verbal art, men at det ikke har vært grenser for hvor og når de grisete meldingene har blitt overlevert.

– Med passasjerer som vitner fikk jeg en høylytt kommentar fra en kollega på om jeg hadde ligget meg til så gode skift, sier «Nina».

– Jeg har fått hundrevis, kanskje tusenvis av sexkommentarer, sier hun.

Bedt om å være dommer

Da «Nina» sa fra om sextrakasseringen, ble hun innkalt på sjefens kontor, og spurt om hun mente vedkommende som kom med de trakasserende meldingene skulle få sparken.

– «Hva vil du vi skal gjøre da, skal han få sparken?» spurte han. For meg blir det som å la meg være dommer i egen sak, sier «Nina».

Munnkurv

Episodene har vært så mange og flere av dem så grove, at «Nina» har gitt beskjed til ledelsen flere ganger.

– En sa at han var så kåt at han var kvalm, og en annen kollega bøyde seg over meg i bussen og sa at «Er du ferdig på jobb? Kan du ikke kjøre for meg, så kan jeg dra hjem å ta meg en runk». Nå har jeg fått munnkurv om disse tingene. Jeg opplever at det er jeg som har varslet som får svi, sier «Nina» oppgitt.

Mobilbilde

I en periode jobbet hun innen økonomi, men heller ikke der slapp hun unna trakasseringen.

– Der ble jeg frosset ut av arbeidsplassen fordi jeg gikk til advokat etter at sjefen hadde sendt meg et bilde av sin erigerte penis, forteller hun.

Stiller spørsmål

«Nina» forteller at det både er etnisk norske og andre kolleger som trakasserer.

– Det kommer fra alle, bortsett fra inderne. De behandler oss med respekt, sier hun.

Derimot har «Nina» fundert på hvorfor trakasseringen av henne ikke vil stoppe.

– Ingen av de andre jentene forteller om slike episoder, så jeg har jo lurt på om jeg er for utadvendt. Er grunnen til at det ikke stopper, at jeg takler trakasseringen dårlig. Har jeg ikke satt nok grenser, siden det bare fortsetter, undrer hun.

Julebord i bedriften har hun i hvert fall sluttet å gå på.

– Vi er mange jenter i ulike dimensjoner og utseende, men vi fikk ikke være i fred, og det ble litt voldsomt. Vi har hatt noen jentekvelder i stedet, og det er hyggelig, sier hun.

Slutter ikke

Å slutte som bussjåfør er derimot ikke noe tema.

– Jeg trives i jobben min, men har i perioder trukket meg unna kontakt med kollegene, selv om mange av dem er hyggelige. Men jeg må vokte meg vel for hvem jeg snakker med på jobben, og det synes jeg er anstrengende. Man blir tappet for energi og blir sliten av trakasseringen, sier «Nina».

Kampanje

Hun mener det bør settes i gang en kampanje mot seksuell trakassering på mannsdominerende arbeidsplasser.

– Det er vanskelig å ta opp sånt på arbeidsplassen, og selv er jeg blitt en problemskaper og syndebukk. Vi bør få en kampanje mot slik adferd. For selv om kanskje kommentarene er ment for moro skyld, blir det for mye når det skjer daglig. Dette skjer over alt, men jentene er tause om det, avslutter «Nina».

– Ville ta livet mitt

Blotting av erigerte peniser, fingrer både her og der, en fagforeningsleder som hevdet at siden hun var medlem, var kroppen hennes hans, og en kvinnelig sjef som mente det bare var positivt å være attraktiv. For «Mette» har det ikke vært bare glade dager på jobben.

– Jeg er utadvendt, tar på folk, prater mye og gir bort klemmer. Det er sånn jeg er, men jeg har blitt sterkt misforstått, forteller bussjåføren.

Elskerinne

Såpass misforstått har hun blitt at mannlige kolleger har kommet med både ekteskapstilbud og tilbud om å bli deres elskerinne.

– På en uke fikk jeg tre ulike tilbud om å bli elskerinne, og kollegaer har kommet til meg og sagt at vi kunne flytte sammen. Jeg har tenkt at det er jeg som har gjort noe galt og at det er jeg som må endre adferd. Det har jeg også forsøkt, uten at det har hjulpet. Trakasseringen har fortsatt, forteller hun.

Psykolog

Trakasseringen medførte naturlig nok stor mistrivsel på jobb, og «Mette» har vurdert å slutte som bussjåfør – og å ta sitt eget liv.

– Jeg har vurdert å bytte jobb mange ganger. Jeg har gått til psykolog og har vært så deprimert at jeg har vurdert å gjøre det slutt, sier hun alvorlig.

Har godtatt for mye

«Mette» forteller at det alltid har vært mye griseprat på jobben, og at verken hun eller andre har vært flinke nok til å sette grenser.

- Jeg har til og med bidratt med «koffertprat» selv, for det har vært det enkleste. Selv om jeg har tenkt at det ikke har vært greit, så har jeg ikke stoppet det. Problemet er vel at vi som har vært der en stund ikke lenger reagerer på det tøffe språket, sier hun.

Etter Mangfolds- og likeverdskonferansen i regi av NTF i vår, har hun fått en helt annen bevissthet rundt slik trakassering.

– Jeg skjønte da at jeg har tillatt trakassering, og ikke har villet ta det opp for å ødelegge stemningen på jobben, innrømmer hun.

Blotting og voldtektsforsøk

For «Mette» har det derimot ikke bare dreid seg om verbal trakassering. Både klaps på rompa, og kolleger som gnir seg inntil henne med erigerte peniser har ikke vært uvanlig, og som 17-åring ble hun forsøkt voldtatt av sjefen da hun jobbet på et tivoli.

– På min forrige arbeidsplass var det en som flekket ned buksene og viste fram sin erigerte penis for å vise hva jeg gjorde med ham. Møter jeg kolleger i sosial sammenheng utenom jobben, risikerer jeg å få fingre der man ikke vil ha dem, og få bilder av ting man ikke vil ha bilder av, sier hun oppgitt.

Resultatet er at «Mette» ikke har kontakt med kolleger utenom arbeidstid.

– Samtidig får man høre at man ikke tåler noen ting hvis man reagerer, sier hun.

- Kroppen din er min

Da «Mette» begynte å jobbe som bussjåfør meldte hun seg inn i Transportarbeiderforbundet, men heller ikke i klubben unngikk hun å bli trakassert.

– Nå har du meldt deg inn i min fagforening, så da er din kropp min, var noe av det første klubblederen sa til meg, forteller «Mette».

I utgangspunktet trodde hun det dreide seg om en spøk, men klubblederens oppførsel tydet på noe helt annet.

– Jeg tror nok mange kvinner på jobben ikke valgte NTF på grunn av ham, sier hun.

Ingen støtte fra sjefen

«Mette» har en kvinnelig sjef, men hun synes ikke det er mye støtte å få fra den kanten heller. I stedet får «Mette» høre at hun må ta det som komplimenter.

– Jeg tror ikke hun skjønner at jeg synes det er problematisk. Hun har sagt til meg at kommentarene bør snus til det positive. Det har for øvrig psykologen min sagt også, sier «Mette».

Endret adferd

Trakasseringen har fått «Mette» til å endre adferd. Hun prøver å legge bånd på seg, både når det gjelder å prate med folk, ta på dem når hun prater og dele ut klemmer til det hun har oppfattet som gode kolleger.

– Jeg har gått mange runder med meg selv, og jeg tar mye mindre på folk enn tidligere. Vi har også hatt noen episoder på jobben som vi damene har diskutert så høyt i kantina at også mennene har hørt hva vi har snakket om, forteller hun.

– Betyr det at du ikke er så åpen som du skulle ønske?

– Jeg er fremdeles åpen, men det betyr ikke at jeg godtar hva som helst. Jeg har nok ikke vært flink nok til å sette grenser, men det har blitt litt bedre de siste årene, påpeker hun.

– Er bytte av jobb fremdeles noe du vurderer?

– Nei, det å være bussjåfør er den beste jobben jeg har hatt. Jeg treffer så mange flotte folk, og jeg har ansvar og frihet samtidig som dagen er ordnet og tilrettelagt. Det er en utrolig deilig jobb, og jeg ville savnet alle de flotte kollegene mine om jeg hadde sluttet, sier «Mette».

– En aha-opplevelse

Forbundssekretær Sissel Karlsen var overrasket over at det var så mange som hadde trakasseringshistorier å fortelle på mangfold- og likeverdskonferansen.

– Det var første gangen vi hadde det på agendaen i forbundet, og bakgrunnen var at en i mangfold- og likeverdsutvalget meldte seg ut av forbundet fordi hun var lei av slibrige kommentarer når hun var på kurs i foreningen sin. Hun fortalte at en og annen kommentar kunne hun nok tåle, men når det ble så massivt ble hun lei, og det nyttet heller ikke å si i fra, sier Karlsen.

Resultatet ble at utvalget bestemte seg for å ha seksuell trakassering som punkt på sin neste konferanse i mai i år.

– Der kom det opp en rekke skremmende historier, og det overrasket meg at det var så mange, innrømmer hun.

Ifølge Karlsen fikk den seansen alle som deltok til å se på problemet med helt nye øyne.

– Vi har gått og surra i dette mannsmiljøet så lenge at man til slutt ikke hører hva som blir sagt, men nå fikk vi en aha-opplevelse. Når det kommer kommentarer nå, hører vi det på en helt annen måte enn før, og nå gir vi beskjed om at vi ikke vil ha det sånn, sier Karlsen.

I etterkant av konferansen har utvalget også diskutert hvordan de skal få gjort flere oppmerksomme på problemet. Det gjelder både menn og kvinner.

– Vi har også historier fra mannlige taxi- og bussjåfører som har blitt trakassert og fått diverse tilbud når de har vært på jobb, sier Karlsen.

– Det er ikke alle kundene som har ønsket å betale for turen med kort?

– Nei, bekrefter forbundssekretæren.

Med større oppmerksomhet, håper hun at folk forstår at sleivkommentarer med seksuelt tilsnitt ikke er akseptabelt. Det gjelder ikke minst tillitsvalgte og andre medlemmer på arrangementer i regi av forbundets foreninger.

– Det går ikke an å trakassere egne medlemmer. De må skjønne at det ikke er morsomt. Ikke når det skjer hele tiden, avslutter Sissel Karlsen i NTF.

Seksuell trakassering

Seksuell trakassering er uønsket oppmerksomhet og handling som er plagsom og skadelig for den som rammes. Som all form for trakassering er det en maktdemonstrasjon, hvor nedverdigelse eller fornedring på grunn av kjønn er det sentrale. Det er den som oppfatter seg som utsatt for seksuell trakassering som har rett til å definere hva som er uønsket seksualisert oppmerksomhet. Det er tre former for seksuell trakassering.

Verbal

Bruk av kjønnede ord som «hore» og «homse», kommentar om kropp, utseende eller privatliv, samt forslag eller krav om seksuelle tjenester.

Ikke-verbal

Omfatter seksuelt ladet stirring (kle av andre med blikket), samt mer indirekte former som ryktespredning og at noen legger ut biler med seksuelt innhold av personen på internett eller sprer dette via mobiltelefon.

Overgrep

Fysisk krenkelse av kroppslige grenser, beføling og voldtekt.

(Kilde: seksuelltrakassering.no)

Nå har du meldt deg inn i min fagforening, så da er din kropp min, var noe av det første klubblederen sa til meg.

«Mette»

Ansvarlig redaktør:
Eva Ler Nilsen
Redaksjonssjef:
Michael Brøndbo

Nettredaktør:
Knut A. Nygaard
Utviklingsredaktør:
Vidar Eriksen
Utgiver:
Fagforbundet
Kontakt redaksjonen:
tips@ignore-fagbladet.no
Annonser:
Salgsfabrikken
Sosiale medier:
FacebookTwitter
RSS:
RSS-feed
Telefon:
23 06 40 00
Adresse:
Møllergata 10, 0179 Oslo
Fagbladet er medlem av Fagpressen og redigeres etter: RedaktørplakatenVær Varsom-plakatenEtiske husregler Les også: Fagbladets personvernpolicy