SIDSEL HJELME

sidsel.hjelme@fagforbundet.no

Å være lojal mot jobben sin sitter i ryggmargen på ekteparet fra Lambertseter. Hjelpepleier Ellen og omsorgsarbeider Rune har hatt de samme jobbene i mange år. Han i hjemmetjenesten i Søndre Nordstrand bydel, hun på Lambertseter sykehjem. Med felles arbeidsgiver lå de også på samme lønnsstige, selv om Ellen hadde litt lengre ansiennitet og tjente litt mer.

Men for ni år siden skjedde dramatiske ting med Ellens arbeidsplass gjennom mer enn 20 år. Da bestemte byrådet i Oslo at driften av sykehjemmet skulle legges ut på anbud. Verken Ellen eller kollegene ville godta det uten kamp. De la bredsida til for å få stoppet privatiseringen, de arrangerte demonstrasjoner og protesttog, fikk både politikere og LO-leder på besøk, men ingen ting nyttet. Det ble som byrådet hadde bestemt.

Ville ikke slutte

Etter anbudsrunden fikk Norlandia kontrakten på å drive Lambertseter sykehjem. Noen av Ellens kolleger sluttet i denne prosessen, flere av dem fordi de ville miste opptjente pensjonsrettigheter om de gikk over til en privat arbeidsgiver.

– Mange spurte om ikke jeg også ville slutte den gangen. Men hvorfor skulle jeg det? Det var jo vi ansatte som var sykehjemmet, og jeg ville fortsette å kjempe for arbeidsplassen min, sier Ellen.

Blir verre og verre

Allerede ved første lønnsoppgjør etter at private driftere tok over sykehjemmet, skjønte Ellen at hennes tid som lønnsledende i familien kanskje var på hell.

– Jeg så med én gang at vi ikke hadde samme lønnsutvikling som de kommunalt ansatte. Det var jo lett å sammenligne oppgjørene siden Rune fortsatt jobbet i kommunen.

Og verre skulle det bli. I lønnsoppgjør etter lønnsoppgjør har Ellen sett at hun har sakket stadig mer akterut i forhold til ektemann Rune.

Hvem leverer kvaliteten?

At Lambertseter sykehjem etter fire år med Norlandia gikk over til Aleris, bedret ikke den dårlige lønnsutviklingen.

– Det spiller ingen rolle hvem som driver sykehjemmene; det er kvaliteten på de ansatte som avgjør kvaliteten på tilbudet. Og har du en god lønn, er du også villig til å jobbe litt mer, gi litt ekstra, sier Ellen.

Flere ufaglærte

Nylig vant Aleris runde nummer to, og har i dag kontrakt på drift av Lambertseter sykehjem fram til 2020.

– I fjor fikk vi et lite tillegg i de lokale lønnsforhandlingene, men det gikk bare til faglærte. Vi er helt avhengig av de ufaglærte, men disse sakker stadig mer akterut lønnsmessig. Mange kommer inn som assistenter, men de går bare unntaksvis videre og tar fagutdanning. På min avdeling er det bare én som har gjort det, sier Ellen og Rune supplerer:

– Når du får ufaglærte i alle ledd, blir det en forringelse av kvaliteten.

Overfører penger til kona

På hjemmebane gjør Rune det han kan for å kompensere for det de begge ser på som en urettferdig lønnsutvikling. Hver måned overfører han en fast månedlig sum til Ellen slik at de skal stå mer likt.

Han berømmer sin kone for den innsatsen hun gjør, og er svært kritisk til hva hun har igjen for det:

– Det er ydmykende å oppleve det Ellen opplever nå. At hun som fagperson har jobbet så lenge, ser at andres lønn drar fra, at hun ikke henger med i lønnsutviklingen.

– Du jobber og jobber, arbeidsgiveren bruker deg opp, men hvor mye er du verd når lønna samtidig sakker akterut? spør Rune.

Høyere tempo enn før

Lønnsutviklingen er enda verre tatt i betraktning av at arbeidstempoet er høyere og jobben hardere enn for ti år siden. Ellen opplever at presset i arbeidsdagen på sykehjemmet øker og øker, blant annet fordi pasientene blir dårligere uten at antall pleiere øker.

– Jeg skryter gjerne av Lambertseter sykehjem, vi har et fantastisk arbeidsmiljø, sier Ellen.

– Men vi får stadig mer å gjøre, og mer ansvar, men det gir seg ikke utslag i lønna. Vi har prøvd å få tillegg blant annet fordi vi har mye medisinhåndtering, men får beskjed om at alt slikt er inkludert i grunnpakka.

Overtid bør unngås så langt det er mulig, og de ansatte er lojale.

– Jeg hadde overhodet ikke forestilt meg at lønnsutviklingen skulle bli slik. Den står ikke i forhold til utviklingen ellers i samfunnet.

Stor forskjell på tilleggene

I nakne tall har Ellen en grunnlønn på ca. 30.000 kroner hver måned, mens Rune har 35.000.

– Det er tilleggene som gjør at Rune virkelig drar ifra. Med 30 kroners forskjell i timelønn, baller det fort på seg. Totalt er lønnsforskjellen ca. 70.000 kroner i året.

– Men du er 62 år og har slik sett klart deg bedre enn mange kolleger som må slutte i yrket før tida på grunn av helsa?

– Jeg kan ikke gå av med AFP før jeg har jobbet sju av de siste ni år under denne eieren. At jeg har jobbet 30 år i kommunen tidligere, teller ikke nå. Men jeg har god helse, og skal jobbe så lenge jeg kan.

Brudd for første gang

– Hva har du vunnet på å fortsette i jobben?

– Svært lite lønnsmessig. Kanskje hadde jeg gått over til hjemmetjenesten om jeg hadde hatt fasiten da sykehjemmet ble lagt ut på anbud for ni år siden, sier Ellen.

– Det tror jeg ikke, repliserer Rune. – Du er så sta, og du vil kjempe for arbeidsplassen din uansett.

– Ville du ha valgt annerledes enn Ellen i en tilsvarende situasjon?

– Jeg ville nok også kjempet for saken, men jeg ville neppe vært like idealistisk som henne. Jeg hadde trolig sett meg om etter noe annet, sier Rune.

Ellen ser likevel ikke helt svart på det.

– Vi har i alle fall oppnådd at det ble brudd i lønnsforhandlingene med Aleris, og det er vi så stolt av. Det er ikke sikkert vi tjener på det, men forhåpentligvis kan vi få fokus på lønnsutviklingen for oss som har vært gjennom anbudsrunder og privatisering av kommunale virksomheter.