Tisa er en internasjonal avtale som er under forhandling mellom 50 land. Målet er å fjerne reguleringer på handel med tjenester slik at internasjonale storselskaper kan konkurrere fritt. Dette høres kanskje ikke så viktig ut, men handelspolitikk er ikke lenger for spesielt interesserte. De nye avtalene kan svekke demokratiet, velferdsstaten og våre nasjonale rettssystemer, og få store konsekvenser for norske arbeidstakere – ikke minst i offentlig sektor.

Avtalene skal sikre selskapenes «frie» konkurranse, og begrense mulighetene for å føre en politikk som tar andre hensyn. Dersom Tisa-avtalen vedtas og Norge blir med, betyr det at alt annet enn mer høyrepolitikk kan bli umulig eller svært dyrt.

I 2005 samlet vi i Norge brede allianser for å endre Kristin Clemets (H) privatskolelov, som ga frislipp for kommersielle skoler, og mot den brutaliseringen som Bondevik-regjeringen hadde lagt opp til gjennom endringer i arbeidsmiljøloven. Gjennom mobilisering og valg vant vi fram. Den rødgrønne regjeringen endret begge disse lovene.

Ungdommene i Trondheim stilte de rette spørsmålene, og de forsto svarene. Det er en kamp om demokratiet som utspiller seg, på helt nye arenaer og på helt nye måter. Derfor kan det være lurt å vite dette om Tisa:

1) Forhandlingene foregår i hemmelighet

Lekkasjer gjennom Wikileaks har skaffet oss avtale- og forhandlingstekster som gjør at vi kan begynne å sette puslespillet sammen, men mye er usikkert. Regjeringen og stortingsflertallet nekter å utrede realiteten i hva det kommer til å bety for samfunnet vårt.

Den blåblå regjeringen lover å passe på at våre offentlige tjenester er unntatt, men kan vi stole på det? Bør vi ha tillit til det når Siv Jensen fortalte til sitt landsmøte i Frp i 2013 at den norske modellen sto i veien for det norske folket? Hun har lovet å endre det norske samfunnet. Høyres Linda Helleland, som er leder for Samferdselskomiteen, uttalte i forbindelse med utsalg av flytoget, at «vi skal skvise så mye tannkrem ut av tuben at Ap ikke får puttet det tilbake». Tisa kan brukes til dette.

I Uruguay derimot, ble alle ministre bedt om å fortelle hvilke konsekvenser Tisa-avtalen kunne få for landets offentlige tjenester, matproduksjon og arbeiderrettigheter. Etter denne øvelsen trakk Uruguay seg ut av forhandlingene. En av grunnene var at arbeidsministeren så at Tisa ville hindre dem i å oppfylle landets forpliktelser som ILO-konvensjonene om arbeideres rettigheter pålegger dem.

2) Offentlige tjenester ikke unntatt

Den blåblå regjeringen hevder at offentlige tjenester ikke er inkludert i Tisa. Men hva er en offentlig tjeneste, ifølge TISA? Regjeringen skriver selv at det bare er slike tjenester som leveres av det offentlige, som er skattefinansiert og som ikke leveres i konkurranse med noen private aktører.

På så godt som alle velferdsområder i Norge fins det private tilbydere parallelt med de offentlige. Tidligere var dette mest ideelle organisasjoner, men i dag dominerer kommersielle velferdsprofitører.

Regjeringen nevner selv politi, domstoler og militæret som eksempler på offentlige tjenester. I verste fall kan dette bli de eneste unntakene. Resten blir sett på som marked, og kan risikere å bli åpent for fri konkurranse.

3) Enveiskjøring mot høyre

Det dramatisk nye i Tisa-avtalen er de såkalte frys- og skralleklausulene. Frys-klausulen betyr at vi ikke kan endre de reglene som gjelder når Tisa vedtas, i retning mindre kommersialisering.

En skralle er en pipenøkkel som er laget slik at den kan vri en mutter i én retning, men når vi trekker den tilbake, så glipper den. Skralle-klausulen betyr at vi får lov til å endre vårt lovverk og vår praksis til mer markedsretting, men vi kan ikke endre regler i retning av mindre markedsretting og konkurranse. For eksempel kan en blåblå regjering enkelt gjennomføre et privatskolefrislipp, men det kan bli svært problematisk for et senere Storting å stramme inn igjen på regelverket.

4) Vi kan risikere milliarderstatninger

Næringslivsorganisasjoner i EU og USA, og vårt eget Telenor, ønsker ordninger i Tisa der selskaper kan saksøke stater hvis deres profitt reduseres på grunn av nye lover og regler. Det kalles investor/stat-tvisteløsning (ISDS).

I et land som er bundet til en avtale med ISDS, vil regjeringen kunne bli saksøkt utenfor våre egne domstoler. Hvis vi vedtar bedre arbeidslivsreguleringer, stopp i rett til dumping av gruveavfall i Førdefjorden, endret formueskatt, bedre forbrukerbeskyttelse og får en dom mot oss, kan vi måtte betale milliarderstatning til et selskap.

Vi vet ikke om Tisa kommer til å gi utenlandske selskaper slike rettigheter, men vi vet at den blåblå regjeringen ønsker at de skal gjelde i Norge.

Dette er noen av grunnene til at det er viktig å kjempe mot Tisa-avtalen. Både i Norge og internasjonalt har slike avtaler blitt forhindret ved flere anledninger tidligere. Uruguay meldte seg ut av forhandlingene. India har sagt at de ikke vil inn. På 1990-tallet havarerte liknende forhandlinger da det ble kjent at byråkratiet (også det norske Utenriksdepartement) forhandlet i all hemmelighet.

KS har uttrykt bekymring for innskrenking av det kommunale folkestyret. Mange fagorganisasjoner – LO, Unio og frivillige organisasjoner – frykter også konsekvensen for demokratiet. Derfor er det god grunn til å engasjere de nye kommunestyrene i spørsmålet om disse avtalene.