Kommentar: HEGE BREEN BAKKEN, ansvarlig redaktør, Fagbladet

hege.bakken@fagbladet.no

Mer stress, mer mistillit, mer utrygghet, mer angst, mer kriminalitet, mer sykdom og mer sosial uro.

Dette er ikke akkurat lystig lesning, men det er nå engang de nedslående fakta om hva som kjennetegner samfunn med store forskjeller. All internasjonal forskning viser at jo mer ulikhet, jo lengre blir listen over ting vi ikke vil ha.

• Velgerne bekymrer seg over økte forskjeller

Norge havner, i likhet med våre nordiske naboer, stort sett alltid øverst på listen over land med små forskjeller. Og nesten alltid nederst når land rangeres etter omfang av kriminalitet, dødelighet og andre samfunnsproblemer. Kanskje er det vissheten om hva vi kan miste, og hva som skjer i verden rundt oss, som gjør at økte forskjeller er noe av det velgerne bekymrer seg mest over før høstens stortingsvalg?

Likhetsidealet står nemlig sterkt i Norge, og er noe vi er stolte av. Når vi snakker med utlendinger, så er det gjerne den korte veien fra topp til bunn vi trekker fram som suksessoppskriften på hvorfor vi har det så bra. Det kanskje fremste symbolet på det hele har vært bildet av kong Olav på trikken. Og inntil nylig kunne vi si at selv kronprinsbarna her til lands går på offentlig skole.

• Disse ti grafene viser Forskjells-Norge

Dette bildet er i ferd med å endres. Vi er ikke så like som vi liker å tro, konkluderer forskere som har undersøkt lønninger, formuer, boligområder og utdanningsresultater i Norge de siste tiårene. Forskjellene er små sammenlignet med andre land, men de øker raskere her. Det blir flere fattige barn, og andelen svært rike nordmenn, som tjener opp mot 20 millioner kroner i året og har en formue i 100-millionersklassen, øker. Som en arvelig sykdom føres denne rikdommen videre fra generasjon til generasjon. Arv er avgjørende som vei til høy formue, og har økt over tid i Norge, ifølge sosiolog Marianne Nordli Hansen. I byene er tendensen at denne økonomiske eliten klumper seg sammen i avgrensede boligområder, omgås bare mennesker som er like dem selv, og sender barna sine på de samme skolene. Gjerne privatskoler. Når folk med høye inntekter bor ett sted, og de med lavere inntekt ett annet, så kan det til syvende og sist prege oppfatningene vi har om oss selv, om andre og hvordan vi ser på samfunnet.

Dette har redaksjonene i Fagbladet og LO-Media forsøkt å finne ut av i serien Forskjell på folk. I løpet av våren har vi invitert oss inn i livene til noen av dem som kanskje merker forskjellene best. De på bunnen av lønnsstigen, de som har mistet jobben, de som aldri kom så langt at de fikk en jobb å miste, de som tilhører den økonomiske eliten, og de som hver dag ser skyggesidene av andres rikdom.

Alle disse sakene kan leses på fagbladet.no/Fagbladet, frifagbevegelse.no og i alle LO-Medias publikasjoner.

Så langt har valgkampen handlet mye om ulikhet. Men debattene ender ofte opp i krangling om tall, statistikk og begreper som Gini-koeffisient og fattigdomsmedian. Problemet er at du føler deg ikke mindre fattig selv om kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) vil flytte på fattigdomsgrensen. Statistikk og store data er selvsagt nyttig for å måle utbredelsen av et fenomen. Men i prosjektet vårt har vi gått etter de små dataene. Vi har ønsket å få fram historier om hvordan folk opplever ulikhet, fra forskjellige ståsteder. Hva de føler, mener og tenker. Slik sett kan dette være et tidsbilde av Norge anno 2017.

Og ikke minst: Du sitter ikke igjen uberørt etter å ha lest disse historiene.

Som for eksempel når Beate Jensvoll forteller om hvordan hun gjennom hele livet har slitt med å få endene til å møtes, til og med flyttet fra barna sine for å klare å nedbetale gjeld. Og så vinner hun i Lotto. Eller når ungdomsarbeider Sadi Emeci forteller at han unngår å spise foran ungdommene, fordi han vet at noen av dem er sultne. Som han sier: «Ikke alle har den 50-lappen alle har».

Og dette er litt av poenget med ulikhet. Det handler om at vi mennesker er sosiale vesener, som sammenligner oss med naboer, venner og folk vi ser på TV og sosiale medier. Folk er i det hele tatt veldig vare for forskjeller, særlig når de oppleves som urettferdige. Som sosialpsykologen Keith Payne sier: Bare det å føle seg fattig kan føre til like mye depresjon, kronisk smerte og færre leveår som det å faktisk være fattig. Og jo større gapet er mellom trinnene i samfunnsstigen, jo større er risikoen for at dette skjer. Derfor er det viktig å jobbe for å utjevne forskjeller. Også i Norge.

Det er først og fremst en politiske oppgave. Du kan bidra med ditt ved å bruke stemmeretten.