Nina Korneliussen, arbeidsledig helsefagarbeider fra Trondheim

Fagbrevet i hånden – hva nå? Helsefagarbeider en utdøende rase ?

«Bli helsefagarbeider,» ble det ropt etter meg. «Da er du sikret jobb.» Så flott, tenkte jeg, og satte meg på skolebenken som godt voksen. Jeg ga alt! Fire år senere, med mye påfylt kunnskap og erfaringer, topp karakterer og lite fravær, var det på tide å kaste seg over arbeidsmarkedet. Gledet meg til endelig å kunne finne en jobb, med det jeg hele livet har ønsket å jobbe med. Følge drømmen min. Som i mitt tilfelle har vært å jobbe innenfor psykiatri og rus.

• Nå kan fagarbeidere søke sykepleier- og barnehagelærerstudier

I løpet av lærlingforløpet, som det siste året har vært innenfor dette feltet, har jeg virkelig følt jeg var havnet på riktig hylle. Tilbakemeldingene har vært gode. Jeg er dyktig og oppriktig interessert i andre mennesker og det faglige. Leser meg opp og tilegner meg alt av kunnskap jeg kan få. Jeg startet på fagutdanningen i psykiatri og rus. Som en bruker sa til meg: «I løpet av mine mange år innenfor psykiatrien har jeg aldri møtt noen som er så medmenneskelig som deg og som tar brukerne så på alvor.»

• De vant kampen om større stilling

Men etter lærlingtiden ble jeg fort gradert ned til tilkallingsvikar, og da gikk det opp for meg at en helsefagarbeider ikke er verdt noen ting. Nå er komplimentene fra brukerne gode å tenke på for å holde motet oppe her jeg sitter med som status som arbeidsledig.

Fagbrevet som ferdigutdannet helsefagarbeider kunne jeg like gjerne revet i tusen biter, for det har ingen verdi på arbeidsmarkedet! Har du ikke treårig høyskole, er du ikke ønsket mer enn annenhver helg i helsesektoren, kan i nøden brukes om noen av dem med bedre papirer blir syke. Og det er ingen god følelse å ønske sine kollegaer pest og kolera for at du selv skal få muligheten til å tjene noen kroner for å beholde hus og hjem. Men som kjent er den enes død den andres brød, spesielt om du er helsefagarbeider. Jo flere helsefagarbeidere jeg snakker med, jo mer mister jeg håpet da mange har vært ringevikarer hele sin yrkeskarriere. Er du mann, og kommer med i prosjektet menn i helse for eksempel, fins det muligheter.

• Sykehjem ville sparke helsefagarbeider som krevde fast jobb

Vurderer nå en kjønnsskifteoperasjon. Kanskje det er eneste muligheten. Hva med personlighet og erfaringer? Når vi ikke får en sjanse fordi vi «bare» er helsefagarbeider. Men det er jeg ikke, jeg er mye mer. Jeg har mange kvaliteter, egenskaper og masse kunnskap som kunne gjort meg til en stor ressurs. Jeg er arbeidsom og en god kollega. Jeg er full av omsorg som jeg ikke får gitt bort selv om jeg så gjerne vil. Jeg har mye livserfaring som kommer godt med innenfor dette feltet. Jeg utgjør en forskjell.

På noen sykehjem er det gått å langt at de søker etter ufaglærte for å få ned lønnskostnadene. Dette til tross for at det fins mange av oss med kompetanse. Å spare penger på mennesker som er i en sårbar situasjon og trenger pleie, er for meg helt uforstående. Det fins andre måter å spare penger på.

Søk på alt du kommer over, så får du napp til slutt, er et råd jeg har fått. Ja, for det er enkelt når det ikke fins stillinger å søke på. Og det enda jeg bor i Norges tredje største by.

Jeg må gå så langt at jeg på det sterkeste vil fraråde alle å bli helsefagarbeider. Dette yrket er rett og slett en stor bløff! Du sitter igjen med et verdiløst papir som du like gjerne kan tørke deg bak med.

Det er nødt til å skje en endring! Dette kan vi ikke finne oss i. Fra innsiden snakkes det om nedskjæringer, nedbemanning og sparing av penger, på utsiden ropes det om for lite bemanning og for lite fagutdannete til å ta vare på de syke.

Jeg sitter her, jeg – med skjegget langt nedi postkassa.

(Innlegget er tidligere publisert på adressa.no)