Kronikk: Anne-Grethe Krogh, kriminolog og spesialrådgiver i Fagforbundet

anne-grethe.krogh@fagforbundet.no

«Alt som ikke er forbudt, er tillatt». Denne uttalelsen fra næringslivsaktør Arne Vigeland er referert i VG 29. mai i år. Den henviser til en sak i tingretten om hvorvidt man ustraffet kan kappe naboens uthus i to. Uten å dvele ved selve tingrettssaken, trekker jeg klare forbindelseslinjer mellom denne uttalelsen og funn i min egen masteravhandling om arbeidsmarkedskriminalitet.

Uttalelsen jeg refererer til representerer en utbredt etikk i deler av næringslivet. Med det mener jeg en klar tendens til kontinuerlig å søke etter smutthull i og omgåelser av loven. Dette har for eksempel resultert i omgåelser som «fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag», bli «lærebedrift» utelukkende for å kunne få offentlige oppdrag og å operere med fiktive medlemskap i fagforeninger og flere sett med kontrakter for å kunne framstå som «seriøs». Det eneste formålet med å søke etter slike hull og omveier er økt fortjeneste.

• Først ble svindlerne jaget ut av byggebransjen. Nå dukker de samme aktørene opp i barnevern og ungdomsarbeid

Et tillitssjokk

Årsaken til at jeg gjør en slik kobling er det jeg har sett gjennom en grundig gjennomgang av hvordan arbeidsmarkedskriminaliteten skjer, og hva norske myndigheter gjør for å bekjempe denne kriminaliteten. Åpningen mot nye østeuropeiske EU-land i 2004 og 2007 påførte oss et tilbudssjokk i form av stor tilgang på billig arbeidskraft.

For et uforberedt norsk arbeidsliv, som er basert på tillit, forhandlinger og samarbeid, resulterte dette også i et tillitssjokk.

Ikke bare ble arbeidslivets parter preget av disse rystelsene. Også tilsyns-, kontroll- og påtalemyndigheten er blitt handlingslammet.

Det er fordi verktøyene de bruker i stor grad har vært basert på tillit. Denne tilsyns- og kontrolltilliten har spesielt kommet arbeidsgiverne til gode og viser seg blant annet gjennom papirtilsyn. Det vil si at arbeidstilsynet kommuniserer med tilsynsobjektene fra skrivebordet, uten å følge opp med synlig kontroll. Dermed er tilsyn ofte basert på tillit til at arbeidsgivernes tilbakemelding på avvik er riktige. I mitt datamateriale kommer det klart fram at det er lite grunnlag for en slik tillit.

Amerikanske tilstander

Utviklingen har medført at tillitsvalgte ikke lenger er til stede på byggeplassene og dermed talerør og vaktbikkje for de ansatte. Førstelinjeforsvaret mot arbeidsmarkedskriminalitet er med andre ord nesten borte i flere bransjer. I byggenæringen er organisasjonsgraden i Oslo-området nede i amerikanske tilstander. Mens organisasjonsgraden i USA legger på rundt 11 prosent, er organisasjonsgraden for bygg- og anlegg i Oslo og Akershus nå nede i 14 prosent, ifølge tall fra Samfunnsøkonomisk Analyse.

Mange byggeplasser er nærmest uten organiserte – både på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. Derfor har flere frivillige organisasjoner, som for eksempel Jussbuss, engasjert seg for å hjelpe arbeidstakere som er utsatt for sosial dumping. I USA er det etablert slike frivillige organisasjoner nettopp for å bistå arbeidstakere på minimumslønn.

• Inga Marthe Thorkildsen: – Nå er det ikke tid for å være naive

Begreper som tilslører

Forskjellen er at amerikanerne kaller dette for lønnstyveri. I Norge bruker vi begreper som «sosial dumping» og «useriøsitet». Dette er ord som tilslører. For vi snakker i realiteten om kriminelle handlinger. I kjølvannet av tilbuds- og tillitssjokkene har fryktkulturer fått lov til å etablere seg. Disse kommer til uttrykk for eksempel gjennom omfattende arbeidskontrakter med taushetsklausuler, fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag, tilslørende organisasjonsformer, bruk av trusler og produksjon av falsk dokumentasjon (1).

Brudd på arbeidsmiljøloven ble helt fram til 1. oktober 2015 ansett som forseelser. Konsekvensen av dette er at statistikken gir et inntrykk av at omfanget av arbeidsmiljøkriminaliteten er marginal. Arbeidsmiljølovbruddene blir på denne måten usynlige. I saker hvor det er mange ulike lovbrudd, etterforskes og registreres ofte bare det enkleste lovbruddet.

Årsaken er at politiet måles på antall oppklarte saker. Da henlegges gjerne de sakene som krever lengst saksbehandlingstid. I NOU 2017:11 omtales dette som «en utfordring både for rettssikkerheten og for den allmenne rettsfølelsen».

Arbeidstilsynet måles på antall tilsyn. Dermed er fristelsen til å velge de enkle tilsynene stor. Samtidig vegrer Arbeidstilsynet seg for å anmelde saker fordi de vet at politiet henlegger de fleste. Derfor bruker de heller ikke ressurser og tid på anmeldelser som ikke følges opp.

• – Oslo skal gå i bresjen for et seriøst og anstendig arbeidsliv

«Ordentlig» kriminalitet anses i politiet gjerne som lovbrudd med høy strafferamme og innslag av dramatikk. Dessuten vil mange arbeidsmiljølovbrudd skjule seg bak et inntrykk av at ulykker har inntruffet, uten at noen har skyld og ansvar for det som har forårsaket arbeidsskadene og arbeidsskadedødsfallene.

Gavepakke til de i gråsonen

I tillegg til dette har arbeidsgivere som bryter loven, sjelden de egenskaper som er karakteristiske for tradisjonelle kriminelle. Selv om interessen for og kompetansen på arbeidsmiljøkriminalitet er liten ute i politidistriktene, foreslås det nå å vingeklippe Økokrim og heller flytte ansvaret for etterforskning av alvorlig miljøkriminalitet til ett av politidistriktene. Dette er en ny gavepakke for aktører som driver og trives i en gråsone hvor de kan operere både hvitt, grått og svart uten særlig risiko for å bli oppdaget og tiltalt (1).

Rettspraksis viser at svært få blir tiltalt og straffet for brudd på Arbeidsmiljøloven og Allmenngjøringsloven. De få reaksjonene som gis, er gjennomgående svært lave. Etter en gjennomgang av rettspraksis på området uttaler lagdommer Rune Bård Hansen: «Etter å ha arbeidet med miljøsaker i påtalemyndigheten i nærmere 20 år er det min klare oppfatning at det ikke er noe annet kriminalitetsområde der forholdet mellom lovbruddenes alvor og straffereaksjonene har vært så disproporsjonalt, samtidig som de allmennpreventive hensyn veier tungt» (2).

Arbeidsmarkedskriminalitet er lovbrudd som skjer gjennom konkurranse. Når konkurransen om oppdrag er stor, presses prisene. Hvert ledd i en leverandørkjede vil ha mest mulig fortjeneste, og da vil det nederste leddet ofte bare kunne hente sin fortjeneste gjennom dårlige og ulovlige lønns- og arbeidsvilkår. Omfanget av dereguleringer og konkurranse øker samtidig som kontrollene «effektiviseres»; det vil si at kontrollene skal bli færre, grundigere og mer «treffsikre». Risikoen for å få tilsynsbesøk blir dermed lavere. Anmeldelser henlegges og det lave antallet reaksjoner forårsaker en sviktende legitimitet for påtale- og rettssystem. Tillitsvalgte har gitt opp å tipse om lovbrudd fordi de ser at tipsene ikke følges opp (1). For hvert steg, fra å definere hva som er en kriminell handling, til kontroll, etterforskning, tiltale og dom, så skreller altså systemet bort de privilegerte – de som tjener penger gjennom konkurransens ulike lovbrudd (3).

• Riksrevisjonen slakter innsats mot arbeidsmiljøkriminalitet

Hvem er de seriøse?

Gjennom den offentlige debatten får vi lett inntrykk av at norske aktører er «seriøse», og at det er utenlandske aktører som er useriøse og kriminelle. Det som kommer fram i ulike rapporter og i datamaterialet til min egen masteravhandling, er at bildet ikke er så enkelt.

Et økende antall bakmenn og hjelpere er profesjonelle og ofte norske. Byggherrer og hovedentreprenører legger vekt på insentiver som presser priser, for eksempel gjennom bonuser til egne prosjektledere og til innleide prosjektlederfirmaer. Det blir fristende å tro på underleverandørenes tvilsomme forklaringer. Dermed velger man å definere billige lovbrytende underleverandører inn i en akseptabel gråsone. Likevel rettes myndighetenes søkelys sjelden mot hovedentreprenøren, men derimot på underleverandørene som er presset så hardt på pris at de ser seg nødt å stjele fra sine egne ansatte for selv å oppnå fortjeneste.

Koster samfunnet milliarder

Arbeidsmarkedskriminaliteten forårsaker langt større skader og kostnader for individer og samfunnet enn noen annen kriminalitetsform.

Mens kriminalitetens totale kostnader i Norge anslagsvis koster samfunnet 33 milliarder, mener Karl-Gerhard Hem at kostnader ved arbeidsrelaterte sykdommer og skader alene beløper seg til 30 milliarder.

De amerikanske forskerne Paul Leighton og Jeffrey Reiman anslår at arbeidsmarkedskriminaliteten koster samfunnet 4-5 ganger mer enn tradisjonell kriminalitet. Likevel blir denne kriminaliteten gjenstand for mye mindre oppmerksomhet enn andre kriminalitetsformer.

Jeg argumenterer for at dagens retts- og påtalepraksis bærer preg av et historisk klasseperspektiv – hvor arbeidsgivere har tilnærmet straffefrihet i kraft av sin rolle som «produsenter» av arbeidsplasser. Omfanget av arbeidsmarkedskriminaliteten er et selvstendig argument for at troen på næringslivets evne til å regulere seg selv må legges død.

Avstanden mellom retorikk og praksis må tydeliggjøres, og begreper som beskriver realitetene må tas i bruk. Næringslivets kriminalitet må omtales som nettopp kriminalitet, og næringslivet selv er best tjent med en etikk som forlater sporet hvor leting etter smutthull i lovverket står i sentrum. Uetisk legale handlinger må erstattes med etisk legale handlinger – handlinger som avspeiler reelt samfunnsansvar.

Referanser:

(1) Krogh, A-G (2017): Norge i svart, hvitt og grått. Masteravhandling. Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo.

(2) Hansen, Rune Bård (2010): Arbeidsmiljøkriminalitet. Fagbok nr. 19 i Økokrims skriftserie. Oslo 2010.

(3) Reiman, J. og Leighton, P.(2016): The rich get richer and the poor get prison. Ideology, Class and Criminal Justice. Routledge. London og New York 2016.

(4) Hem, K-G. m.fl.(2016): Kostnader ved arbeidsrelaterte sykdommer og skader. Sintefrapport 2016.